Støtt Palestina

Alle som ønsker å vise solidaritet med det krigsherjede folket i Palestina inviteres til å møte opp på torget (amfiet) på Fauske:

Lørdag 10 januar klokka 15

Her vil vi ha en verdig og rolig markering for fred og mot overgrep mot Gazas sivilbefolkning. La håpet bli det siste som dør!

Arrangør: Venner av Palestina på Fauske

Død piksel på Nintendo DS

Knottens fineste julegave i år, var en Nintendo DS og «Mario Cart». Pappaen synes også det er en flott maskin, og er takknemlig for å få lov til å spille på den — noe den generøse Knotten lar meg få lov til både titt og ofte. Og i den forbindelse merket jeg noe i går kveld:

Ca. midt på den nederste skjermen var det en liten, blå prikk! Den vistes kun når skjermen var mørk, jeg er ikke sikker på om den virket som den skulle ellers.

Dette er da en såkalt «død piksel». Jeg har sett dem på en del billige skjermer tidligere. Men dette er ikke noen billig skjerm, dette er en Nintendo DS! Det sjkal da ikke være slikt på dem? Jeg har også kunne fjernet døde piksler på de billige skjermene ved å trykke lett på dem, det som kalles for å massere dem bort, men dette går jo ikke på en DS, hvor denne skjermen er en berøringsskjerm, og nettopp derfor laget for å stå i mot slik behandling.

På vanlige skjermer er ikke en død piksel reklamasjonsgrunn. I følge leverandørene, tillater standarden slike avvik. Men jeg lurer på om det er — eller burde være — det på en Nintendo DS? For det første, er det en annen type produkt. For det andre, utgjør en pikselfeil på en så liten skjerm en langt større brøkdel av det totale antall piksler enn på en gjennomsnittlig skrivebordsskjerm.

Maskinen er kjøpt på Elkjøp. Jeg kan jo høre med dem, men tviler egentlig på at de er kompetente til å gi noen inngående analyse av problemstillingen. Er det noen som har erfaring med det samme problemet? Er døde piksler på Nintendo DS et utstrakt problem (et Google-søk avslører ikke noen slik sammenheng).

Hmm … — maskinen er jo ellers ganske fantastisk, så dette var irriterende!

Godt nytt 2009!

Da er nyttårsaften på det nærmeste unnagjort, og det eneste som gjenstår av feiring nå, må nok skje i drømmeland. Men la meg slutte av med en nyttårshilsen, og et flott bilde tatt av Ellen

Måtte 2009 gi deg alt du kunne drømme om. Jeg håper vi kan «møtes» her igjen om et år, like hele og friske — og kanskje litt klokere.

Bloggekavalkaden 2008

Nok et år har passert, og det er på tide å gjøre opp den årlige bloggestatusen. Frekvensen på innleggene har gått litt ned på tampen av året av grunner som nevnes lenger nede, men det er likevel produsert 179 innlegg av vekslende kvalitet og lengde, som har avstedkommet over femten hundre kommentarer.

Jeg må si det siste tallet imponerer meg litt. Det er godkjente kommentarer fra virkelige mennesker, og det at folk så ofte gidder å mene noe om det jeg skriver, synes jeg er en utrolig stor anerkjennelse og veldig inspirerende. Så tusen takk for det! Her er en gjennomgang av årets måneder, og bloggeinnlegg som jeg husker spesielt godt:

Så nå er 2008 over på flere måter, og 2009 står for døren. Godt nytt år til alle som leser dette, og takk for det gamle til alle venner og andre som har fulgt bloggen min gjennom 2008. Måtte nyttårsfeiringen i morgen bli akkurat som den skal!

The growing pains(?) of Ellen

Peter Pan ville aldri bli voksen. Og vi er jo mange som av og til deler det ønsket. Men likevel er det ikke til å unngå at så lenge vi lever, blir vi eldre — og til syvende og sist, blir vi sikkert voksne, også. Og ut i fra de alternativene jeg kjenner til, er egentlig det til å leve med.

Min kjære kone Ellen, har alltid fremstått for meg som voksen. Men det er muligens fordi jeg alltid har manglet litt av hennes modenhet. Jeg velger å si at jeg er barnlig, men de fleste andre vil nok like gjerne legge til en «s», og kalle meg barnslig. Ellen har kanskje mye mer ansvarlighet i seg enn hva jeg har.

Men likevel evner hun å røres til tårer av en film, hun blir oppriktig begeistret av å finne en firkløver og hun smelter som smør i solen når Knøttet og Knotten gjør seg uimotståelige for å oppnå noe. Og i en verden full av kravstore, voksne skrikerunger som leter etter noen å legge skylden på hvis livet ikke til enhver tid er som TV og ukeblader forteller oss at vi fortjener, viser hun en enestående takknemlighet for alt som tross alt ikke gikk til helvete skogen. Det er et syn på livet som jeg beundrer stort, og prøver å lære av.

Nå feirer altså denne unge, men etter hvert voksne, kvinnen fødselsdag. Ryktene — og fødselsattesten — sier at hun kommer stadig nærmere slutten på tredve-tallet. Og hun gjør det med stil!

«En kvinne kan være betagende når hun er nitten og henrivende når hun er tjueni. Men først når hun blir trettini, er hun absolutt uimotståelig», sa Coco Chanel en gang. Hun var åpenbart en veldig innsiktsfull kvinne. Konemor har vel aldri vært mer uimotståelig for meg enn hun er nå. Og Chanel fortsatte: «Og har en kvinne først opplevd å være uimotståelig, vil hun siden aldri være mer enn trettini.».

Vi får se. Så lenge du er deg, Ellen, får du bare være så gammel som du føler deg. Jeg elsker deg uansett. Og om vi aldri fant Neverland, er jo Kensington Gardens et helt greit substitutt. Gratulerer med dagen!

God jul!

Nå har vi vel gjort det som må til, tror jeg:

  • Vaska gulvet? Check
  • Børi ved? Check
  • Sett øpp føggeljbanj? Nei, men de små fjærballene har forsynt seg bra av trærne våre.
  • Pynjta tre? Check:

Treet i år er dekorert etter stilen «blinglicious», eller for å si det på norsk: «All pynt er bra pynt». I tillegg har vi et snev av «more is more».

Synes det ble pent, jeg!

Litt mindre morsomt i dag

Warner Music avbryter samarbeidet og fjerner alle sine artister fra videotjenesten YouTube etter at det ikke ble enighet om å fortsette avtalen mellom plateselskapet og søkemotorgiganten som kjøpte YouTube for et par år siden — forøvrig like etter at den første kontrakten mellom videonettstedet og Warner ble offentliggjort (sakset fra Digi).

Musikksøkene har blitt en stor del av Youtube, og noe av det som gjorde tjenesten interessant for langt større grupper enn de som vanligvis legger ut og ser på videoblogger med mer eller mindre vellykket kvalitet. Det enorme utvalget av musikk, en god søkefunksjon, et enkelt brukergrensesnitt og enkel og velfungerende teknisk løsning med flashvideo, har gitt YouTube en suksess og markedsposisjon som andre bare kan drømme om — og som også gjør at Warner vil ha «sin del av kaka».

Dette er to store, kommersielle aktører, og jeg skal ikke mene for mye om hvem det er av Warner og Google som er «grådigst» her. Men likevel ser vi klart hvem som fremstår som den store, stygge ulven i opinionens øyne — det er platebransjen. Igjen.

Tilgangen av musikkvideoer på YouTube, det at stadig fler musikkbutikker selger DRM-fri musikk, avtalene NRK har fått med rettighetshaverne og sist men ikke minst; Spotify begynte å gi oss forbrukerne troen på at musikkindustrien faktisk innså at den eneste måten å tjene på musikk på, er å spre den. Men så avsluttes altså 2008 med dette tilbakeskrittet, og igjen får vi beskjed om at musikken ikke kan spilles av i vår del av verden når vi besøker YouTube — eller for den saks skyld; MTVs musikkvideotjeneste.

Dette er ikke på noen måte noen krise. Og musikken dukker sikkert opp igjen på en eller annen tjeneste. Det virker bare så bakstreversk og reaksjonært. Og så gjør det Internett og underholdningsverdenen litt mindre morsom

SD/MMC til CF Type II-adapter

Jeg kjøpte meg et Canon EOS 400D for en stund siden. Det er et speilreflekskamera som gjør alt det jeg trenger og litt til, og til en relativt hyggelig pris. Jeg regner derfor med at vi kommer til å henge sammen ganske lenge.

Men det er ett problem med kameraet: Lagringsmediet. Kameraet har bare plass til ett minnekort, og det må være av typen Compact Flash. Da jeg kjøpte kameraet, var ikke dette noe problem. Men i ettertid har CF-kort blitt sjeldnere og sjeldnere, mens andre typer minnekort, som for eksempel Secure Digital-kort, har blitt større og større, mens prisen har gått nøyaktig motsatt vei. Så jeg har vært litt misunnelig på de som kunne bruke slike SD-kort. «Noen skulle ha laget en overgang», har jeg tenkt mange ganger. Og nå har noen gjort det.

Kortet på bildet over her, er et CF Type II adapter med et spor hvor man stikker inn et SD-kort. Det tar den nye typen SD-kort SDHC, som allerede finnes opp til 32GB. Jeg fant det på Amazon, og til under 20 dollar var det ikke noe å tenke særlig mye på.

Det at det er «Type II» vil si at det er litt tykkere enn de første Compact Flash-kortene som kom, så det er ikke sikkert det passer i alle kamera — sjekk det før eventuell bestilling — men det passet i alle fall glimrende i mitt. Jeg har også en 8GB SDHD-brikke som passer fint inn, og kameraet oppførte seg akkurat likedan med denne brikken i, etter hva jeg kunne se. Hastighet og slikt var heller ikke noe merkbart forskjellig fra tidligere, så jeg tror ikke selve adapteret gjør så mye fra eller til.

Så, nå kan jeg følge med i prisfallet på SD-kort, samtidig som jeg har fått mye lettere tilgang til bildene mine, etter som begge mine bærbare PC-er har innebygget SD-kort leser. Har du et kamera med CF-leser, anbefales dette adapteret på det varmeste!

Hva ønsker du deg til jul?

Da jeg var liten, hadde pappa alltid et standardsvar når vi ungene spurte ham hva han ønsket seg: «Farge-TV». Vi lo av ham, for noe slikt kunne vi selvfølgelig ikke kjøpe. Vi holdt oss til sort-hvitt-TV-en, og var glad for den. Og pappas ønske var jo velbegrunnet nok: Han ønsket seg det praktisk uoppnåelige.

Nå for tiden har de aller fleste av oss temmelig god råd. Prisene har også falt såpass mye at vi egentlig kan kjøpe hva vi vil — i alle fall til jul, hvis vi sparer litt. Hva skal vi da putte på ønskelista?

Jeg har litt tro på pappas idé, jeg. Hvis vi skal ønske oss noe til jul kan vi like godt ønske oss noe som vi ikke har råd til, eller synes er fornuftig å bruke penger på, selv. Gjerne noe som er skikkelig uoppnåelig. Det som er oppnåelig, kan vi jo kjøpe selv. Hvis vi i tillegg sparer litt av de pengene vi bruker på å kjøpe «småjulegaver» til oss selv året igjennom, kan det jo hende vi en gang i livet får muligheten til å oppfylle et slikt ønske, også!

Jeg har to slike uoppnåelige ønsker selv:

  • PS3 — altså en Sony Playstation 3. Dette er jo noe vi har råd til, men vi har egentlig tilstrekkelig med spillkonsoller, og jeg har egentlig ikke tid til å bruke dem, så her går det litt på det at ønsket er fullstendig unødvendig — det er bare tull å kjøpe noe slikt akkurat nå.
  • 1966 Ford Mustang. Dette er den peneste bilen som noen gang er laget. Men vi trenger ingen ekstra bil, vi har ikke garasjeplass til den og dersom vi likevel skulle kjøpt en bil til, hadde det nok blitt noe litt mer praktisk for en småbarnsfamilie.

Men det er lov til å drømme. Pappa drømte engang om farge-TV. Jeg drømmer om Mustang. Hva er ditt praktisk talt uoppnåelige julegaveønske?

Music for a new dawn

Jeg begynner å bli gammel, og henger derfor ikke helt med i svingene lengre. For eksempel har det blitt sånn at jeg nå leser om de siste nett-trendene i VG før jeg får prøve dem ut selv. Men jeg vet at bloggen her har enda eldre lesere, enten i sjel eller i sinn, så jeg tar sjansen på å presentere gamle nyheter likevel, jeg.

Og «nyheten» i dag, er altså Spotify. Etter at Jarle Dahl Bergersen tilgodeså meg med en invitasjon til det gode selskap, har jeg kost meg skikkelig. Spotify er en online musikktjeneste. Det er gratis hvis du har en invitasjon og koster 99 kroner i måneden ellers. Du må laste ned en avspiller som finnes for Mac og Windows. Klienten er dessverre ikke for Linux foreløpig, men det fungerer helt strålende i Wine.

Klienten minner om en hvilken som helst musikkavspiller på en moderne datamaskin. Forskjellen på Spotify og alle de andre, er at Spotify ikke bryr seg om hvilken musikk du allerede har liggende på harddisken. Den har musikken selv!

Musikken du ønsker å lytte til, streames ned fra nettet. Og Spotify har avtaler med alle de selskapene de spiller musikk fra, så det er fullstendig lovlig, og også helt moralsk forsvarlig. Det holder med en vanlig Internettlinje (jeg tror kravet er 256K), og så har du tilgang til et musikkbibliotek som er temmelig fantastisk. Jeg kan ikke si at jeg ikke har funnet hull i samlingen deres, men jeg velger å fokusere på det de kan levere, fremfor det motsatte. Og jeg har hørt at folk har levert over 80% ønskelåter på fester med Spotify!

Det første spørsmålet til mange som får høre om Spotify, er «Jamen, kan du laste ned sanger, da?». Det fins flere svar på det; «Jo, det går an å ta opp sangene du spiller på PC-en din, uansett hvor de kommer fra», er et, «Du kan kjøpe sanger gjennom Spotify» er et annet. Men det viktige svaret er: «Hvorfor i all verden skulle du gjøre det?».

Spotify gir deg jo all de musikken du ønsker deg så lenge du er på nett. Og med den utviklingen vi ser nå, så er vi alle på nett stort sett hele tiden. Tiden hvor musikk var en fysisk dings du puttet i en avspiller som sto på stua, er så definitivt forbi, og Spotify er på mange måter bildet på det. Musikk finnes på nettet, og vi kan nyte den. Om den er beskyttet med DRM eller ikke, er veldig irrelevant så lenge vi bare betaler for å lytte, og ikke for å eie. Artistene får pengene sine, enten gjennom kjøp av lisenser eller reklameinntektene. Og jeg kan ikke forstå annet enn at dette må være en gudegitt kanal for alle nye band som ønsker å etablere seg.

Spotify er nok et veldig godt bilde på den nye måten å distribuere musikk på. Sånn som det er nå, vil jeg gladelig betale dem en hundrings i måneden dersom gratistilbudet opphører. Og det sier egentlig ganske mye, dersom vi ser Spotify i perspektiv …