Windows taper til Mac — hurra!

I Computerworld leser jeg at Windows taper markedsandeler — først og fremst til Mac men også litt til Linux. Det synes jeg er kjempeflott! Synes du det er en idiotisk ting å si? Er du lei av alle dem som sutrer over Microsofts suksess? Les da resten av innlegget.

For hvorfor skulle det egentlig bry meg om færre bruker Microsoft? Er jeg en sånn der fanatisk, usaklig Anti-M$-fyr som er kjempemissunnelig på Bill Gates? På ingen måte. Jeg bruker til og med Microsoftprodukter selv i noen sammenhenger, og selv om det ikke er blant mine favoritt-OS, så får jeg stort sett gjort det jeg skal på den plattformen, også. Og jeg er selvstendig næringsdrivende, så jeg har full respekt for dem som får til å tjene penger på firmaet sitt.

Og hvorfor er jeg glad for at flere bruker Mac? Er jeg en sånn der kreativ fyr med flippskjegg som tror Steve Jobs er Gud, er sikker på at Apple fant opp både trådløst nettverk og hvit plastikk og går ut i fra at alle som ikke har kjøpt seg Mac er mindre intelligente enn meg? Ikke i det hele tatt. Jeg synes Apple stort sett lager gode produkter, men jeg har ikke helt sansen for forretningsmodellen deres, og liker å ha flere alternativer enn hva Mac OS gir meg.

Tror jeg kanskje dette betyr at Linux er på vei til å ta over verden? Neida. Ubuntu Linux er mitt foretrukne operativsystem, og jeg setter pris på at flere bruker det slik at vi tilsammen blir en så stor brukermasse på dette OS-et at maskinvareprodusentene blir flinkere til å tenke på oss, men jeg ser ikke noen Linuxrevolusjon sveipe over verden med det aller første.

Så hva er det da jeg er så glad for? Jo, det kan sies med ett ord: Mangfold! Microsoft har hatt de-facto-monopol på en rekke områder i mange år. Det har gitt oss Windows, Internet Explorer og Microsoft Office, og det er jo greit nok. Men hva er det vi har gått glipp av?

En markedsaktør med en sånn størrelse som Microsoft, har hovedfokus andre steder enn på innovasjon. Dette er ikke bare noe jeg påstår, det er historisk bevist, Microsoft kjøper opp innovasjon, de utvikler ikke selv. Norske Fast Search and Transfer var vel sist ut. Mindre makt til Microsoft vil dermed kunne føre til mer innovasjon.

Manglende mangfold har også vist seg å være en sikkerhetstrussel. Jeg kjører som sagt Linux, og en av de tingene jeg slipper å bekymre meg over, er virus og ormer. «Det er bare fordi det er så få brukere at ingen gidder å lage virus til Linux det!», sier ofte de som av en eller annen grunn ikke liker at jeg påpeker dette. Den påstanden forklarer nok ikke hele sammenhengen, men den har noe i seg. Men spiller det noen rolle for meg? Selvfølgelig ikke. Jeg slipper virus, og er glad for det. Og hvis vi hever blikket fra min og din maskin, og heller ser på dette i en større sammenheng, ser vi at økt mangfold blant databrukere øker samfunnets totale sikkerhet.

Og manglende mangfold skaper praktiske problemer. Da jeg kjøpte min første datamaskin med Windows, kom den med en programpakke som het Works 1.0. Det var det en tekstbehadler som omtrent ingen brukte, fordi alle sammen brukte WordPerfect. Men for å gjøre en lang historie kort, tok Microsoft over markedet for tekstbehandlere med programmet Word, Works 1.0 gikk i glemmeboka (det kom noen senere versjoner, men det er noe litt annet), og plutselig kunne ikke konemor og meg åpne Works 1.0-dokumentene våre lengre. Nyere tekstbehandlere støttet ikke dette formatet og Works 1.0 var ikke noe særlig å installere på Windows 95.

Men med større mangfold kan ikke Microsoft, WordPerfect, Adobe, IBM og alle de der gjøre slikt. Da kan de ikke regne med at du skal holde deg til en maskin med ett program resten av livet. Da må de finne seg i at dokumentene dine må kunne tas med fra et system til et annet, fra en Mac til en Windowsmaskin, fra en tekstbehandler til deling på en onlinetjeneste … Og da må vi ha åpne standarder, noe vi får stadig flere av etter hvert. Og åpne standarder er utelukkende av det gode, for det gir oss muligheten til å velge verktøy selv.

derfor er jeg glad for at Windows taper. Ikke fordi jeg ønsker å ta fra noen maskinen og systemet de liker å jobbe med, men fordi at alle skal ha muligheten til å velge det de helst vil, uavhengig av hva arbeidsgiveren bruker, naboen har eller butikken tjener mest på å selge. Og for at vi skal oppnå det, må alternativene bli levedyktige — og da må Microsofts markedsandel bli mindre. Hurra!

Twitter – det Facebook aldri ble?

For noen dager siden skrev jeg om Twitter, og i går presenterte Dagbladet Twitter som det nye Facebook. Tempoet nye brukere kommer til på, tyder på at Dagbladet har et poeng, men heldigvis er det også vesensforskjeller på de to tjenestene.

Mange melder seg av Facebook, og med grunner som for meg fremstår som gode: Personvernsimplikasjonene er nevnt mange ganger, Facebook vil vite mye om deg, og de forbeholder seg retten til opplysningene. Mange, som meg, reagerer også negativt på alle de totalt unødvendige applikasjonene som man hele tiden blir invitert til og atter andre igjen viser at mange ikke er modne til å håndtere denne formen for tilstederværelse på nettet.

Jeg vil nok likevel være holde på Facebookprofilen min, det er alt for nyttig med den katalogtjenesten det har vist seg å være til at jeg ønsker å melde meg av foreløpig, men det gjør ikke Twitter mindre interessant for meg. For selv om Twitter er noe helt annet enn Facebook, møter det de ulempene jeg nevner over på en fin måte. For Twitter er ikke det nye Facebook, det er det som Facebook egentlig burde ha vært.

Her slipper jeg invitasjoner til alle slags virtuelle kriger, middager og transaksjoner. Jeg slipper at folk legger igjen filmer med diskutabelt innhold i den offentlig tilgjengelige profilen min, og jeg trenger ikke mellomfag i kommunikasjon for å editere profilen min.

Men jeg får vite hva mine venner holder på med. På 140 tegn eller mindre. Ahh … — akkurat det vi egentlig ville ha!

Bildet er lånt fra www.pcweenies.org.

God rygg og gode tider

Jeg har vært litt i limbo når det gjelder portabel PC-oppbevaring i det siste, etter som den gamle favorittveska mi fra Tom Bihn ikke har plass til en 15,4-tommers laptop og den stilige Lonsdale-veska jeg kjøpte meg «går opp i liminga». Jeg hadde dessuten lyst på en ryggsekk, noe som er langt greiere når man skal gå noen meter, men gjerne en ryggsekk som jeg kan gå med uten at jeg ser ut som om jeg skal overnatte fire uker sammen med Lars Monsen.

Nå er jeg redda, for jeg har fått meg en litt-for-tidlig bursdagsgave: En Logitech Kinetik 15.4 Mobile Backpack. Denne ryggsekken syntes jeg var så stilig da jeg ved en tilfeldighet kom over den, at den nesten med en gang ble et «må ha»-objekt, så jeg ble veldig glad da konemor gikk med på at dette kunne være bursdagsgave i år.

Logitech er kanskje mest kjent for tastatur, mus, webkamera og slikt tilbehør, men har nå også lansert bærevesker. Ryggsekken følger Logitechs designtradisjoner med rene linjer og små, dekorative detaljer. Materialvalgene er ballistisk nylon, polyuretan/EVA-kompositt og polyester, slik at sekken framstår meget solid på tross av en lav egenvekt. Det diskrete, matte, nesten sorte ytre brytes av oransje interiør og rygg, noe som gir et moderne og seriøst inntrykk.

Sekken er meget innholdsrik. Det er lommer for det meste, og plass nok til både dingser, personlige effekter som lommebok og nøkler og papirer. Jeg hører til blant dem som aldri finner noe i enklere PC-vesker, så slike løsninger setter jeg pris på. Det er to rom i sekken, et for PC og papirer, og et ytterst med de fleste av de lommene jeg nevner. Konstruksjonen er slik at datamaskinen ligger i midten, og den er meget godt polstret der. Beskyttelsen på sidene og under maskinen er fast og passe tykk, og jeg har følelsen av at man skal være temmelig slem med denne sekken for å skade innholdet.

Det ytterste skallet av ballistisk nylon beskytter også øvrige dingser godt, og dette er muligens den første PC-veska jeg ville vært komfortabel med å sjekke inn som bagasje på en flytur — noe som blir stadig mer aktuelt etter som sikkerhetskravene til hva du har lov til å ta med deg inn i en flykabin skjerpes inn, og mange av oss velger å reise med stadig mindre håndbagasje.

Sekken ligger meget godt på ryggen, og kan pakkes temmelig tungt uten at det kjennes ubehagelig ut. Den er også grei å bære i håndtaket når den bare skal flyttes, og den er balansert slik at den står av seg selv — både åpen og lukket, og med og uten PC i.

Jeg har alltid syntes at Logitech har holdt et høyt nivå på produktene sine, og denne sekken er altså ikke noe unntak. Den virker også solid, og Logitech gir den fem års garanti verden over. Jeg tror jeg har funnet min nye favorittsekk!

Hvem vant?

«Vista tatt i hackerkonkurranse» skriver VG, og fortsetter med undertittelen «men Mac-en falt først».

Historien er altså at det har vært en konkurranse om å komme seg inn på andres maskiner, selvfølgelig i et kontrollert miljø, og begge de to store operativsystemene du kan kjøpe ble knekket før de tre dagene med konkurranse var over, Mac OSX først og Windows Vista etterpå.

Kanskje ikke så veldig overraskende, når man kjenner sikkerhetshistorikken til slike operativsystem og ser hvordan konkurransen foregikk — brukere på maskinene fikk beskjed om å besøke infiserte nettsider ettersom ingen av maskinene lot seg trenge inn i uten hjelp fra utsiden.

Så hvorfor nevner jeg saken da? Jo, fordi man må lese godt mellom linjene for å faktisk få med seg at det var et operativsystem som ingen greide å trenge seg inn i, på noen måte i løpet av de tre dagene konkurransen varte, til tross for at forholdene var helt like. Så en bedre overskrift kunne kanskje vært noe sånt som:

Ubuntu vant!

Dagens sitat 31.3.08

«Det finnes jo andre byggende aktiviteter også, som en korleder sa til meg [da jeg] skulle prøvesynge.»

Signaturen frr kommenterer Hjorten bloggpost om «Idrett er viktigst».

Twitter – Her også.

Selv om tempoet mitt er omvendt proporsjonalt med utviklinga på webben, får jeg med meg litt av det som skjer. Det siste jeg meldte meg på, var twitter. I tilfelle du ikke har fått med deg hva dette handler om, gjengir jeg her forklaringa fra fosseng.info:

Twitter (engelsk for «kvitre») er en sosial nettverkstjeneste hvor det du kan gjøre egentlig kun er å oppdatere verden med det du vil si her og nå innenfor 140 tegn, med andre ord noe kortere enn en vanlig tekstmelding. En måte å forklare hva Twitter er, er å si at tjenesten på sett og vis kun er som statusfeltet i for eksempel Facebook. På overflaten virker dette kjedelig og for enkelt til at du skal kaste bort tid på tjenesten, men Twitter kan være like nettsosialt som mer omfattende sosiale nettverkstjenester som Facebook, MySpace og Nettby.

Formuleringa om at det er «som statusfeltet i […] Facebook», er veldig passende for mitt behov. Poenget mitt er nemlig at jeg i motsetning til en del andre fremdeles synes det er litt morsomt å være med på Facebook, men jeg er ikke innom ofte nok til å oppdatere statusfeltet mitt. Men applikasjonsbefengte Facebook har selvfølgelig også en applikasjon for å oppdatere statusfeltet fra Twitter!

Som Martin bekkelund er jeg også mer nysgjerrig enn hva godt er når det gjelder slike tjenester som dette, og nå får jeg prøve ut Twitter mens det ser ut som om jeg er aktiv på Facebook. Tiden vil vise om ikke begge profilene mine blir temmelig døde etter hvert …

Du finner meg på http://twitter.com/lassedahl!

Jafs, jafs, jafs!

Påskeferien er på det nærmeste over, det er kun timer igjen til stri skjorte og lefse med havre skal frem igjen. Men det har vært en glitrende ferie!

Da den stille uke var et par dager gammel, pakka vi bilen full av unger, soveposer, sekspakninger, vinterklær og PSP, og satte kursen sørover. Første stopp var Majavatn og «hytte nummer sju». På veien dit fant vi ut at Knøttet fremdeles blir bilsyk, noe han understreka dagen etter. Vi fant heldigvis noen reisesyketabletter på Steinkjer, og kom oss til Trondheim med utspydde klær til «bare» et par vaskemaskiner.

Klærne ble vaska hos kyprosturister med reisefeber på Kolstad, og vi fant ut at vi måtte vaske oss selv litt, også. Derfor dro vi til Norges kanskje flotteste badeland, Pirbadet i Trondheim. Der ble det boblebad, velværebasseng, vannsklier, bølgebasseng og badstue. Barna hadde det helt utrolig bra, og vi foreldre koste oss vi, også.

Og på Pirbadet er det en «restaurant», eller fastfoodsjappe, da. Det er en i Jafs-kjeden, noe som gir den litt frihet med tanke på menyvariasjoner. Og Jafs på pirbadet har derfor gjort den genistreken å tilby Fish and chips! Det er selvfølgelig ikke engelsk standard over det, men langt bedre enn andre norske utgaver. Det er sprø pommes frites, og fisk med god, frisk smak panert i en sprø frityrdeig, serveres med remoulade. Det er bedre enn noe annet jeg har blitt servert på en norsk fastfoodrestaurant, og med de prisene de opererer med, må det være veldig god butikk for serveringsstedet. Dette er noe flere fastfood-steder bør snappe opp, og i alle fall de i Jafs-kjeden. Få Fish and chips inn i standardmenyen!

Etterpå ble det mer familiebesøk, tur til min barndoms ferieparadis (Ellen at hytta var rød!), skogtur, soling og Agatha Christie. Hjemturen tok vi i ett strekk i dag, og endelig kunne Knøttet få reisesyketablett før vi startet på turen. Og da gikk det faktisk bra, vi var fremme før klokka åtte.

Det blir nok helt greit å begynne på jobb etter denne ferien — selv om jeg nok er litt misunnelig på de som har vinterferie i denne uka. Men de fleste av oss må vel på jobb, akkurat som meg — så velkommen tilbake, alle sammen!

God påske

Da er vi et godt stykke inn i den stille uke, og de fleste av dem som ikke har tatt ferie, jobber vel på ca. tjue prosent av kapasiteten eller noe sånt. Her er et lite påskebilde som hilsen:

Dette er da knøttets barnehagekreasjon, en kongepåskeeggkylling-storfoting. Skrekkelig søt, og det var knøttet også da han stolt viste den fram. Beklager bildekvaliteten, bildet er stjålet fra konemors aktuelle webcambilde.

Hoff Fish’n Chips

Noe av det beste jeg spiser, er fish & chips. Et av mine flotteste minner fra Eastbourneferien, er den dagen jeg fikk fish and chips, eller «Battered cod and chips» både til lunsj og til middag!

Det har alltid forundret meg at ingen har tatt denne matretten seriøst her til lands. Vi har glitrende fisk, og vi er glad i frityrstekt mat, så alt skulle ligge til rette for flotte fish’n’chips-steder, men neida. Men jeg ble veldig glad da jeg så at pommesfritesprodusenten Hoff gjorde et forsøk, med sin versjon, med undertittel «rask middag for en — fiskebiter og pommes frites», selv om jeg ikke hadde veldig sterk tiltro til kvaliteten.

I dag har jeg nemlig vært forbigående singel, og skulle lage middag til meg selv. Det er litt kjedelig å koke bare til en, så derfor tenkte jeg at jeg skulle prøve Hoff sin Fish’n Chips. Det er ikke alltid jeg er like smart.

Fiskebitene og potetbåtene skulle stekes i 12-15 minutter på 250 grader. Jeg satte klokka på 14 minutter, og satte en passende form med retten i inn i ovnen. Jeg hadde forventet noe som smakte omtrent som fiskepinner og «posepommesfrites», og sto klar med mayones og havsalt for å gjøre smaken akseptabel. Det hjalp ikke.

Fiskebitene så ut som fiskepinner, men de smakte bare gammel fisk og alt for mye mel og kavring. I tillegg var både fisken og kavringen seig. Potetbitene var tørre, og smakte omtrent som papp. Gammel papp. Skulle jeg gi terningkast, ville nok dette måltidet kreve terningkast null. Det er ikke enkelt å få til, men det er heller ikke enkelt å lage noe som er like ille som dette forsøket på å lage mat. Etter å ha spist en fjerdedel eller noe sånt gikk resten i søpla — og det er sjelden jeg kaster mat — og jeg laga meg ei brødskive med leverpostei og bacon istedet.

Dette er rett og slett for dårlig, Hoff. Jeg skjønner at dere ikke kan måle dere mot kvaliteten i en god, engelsk pub, men det var heller ikke det jeg forventa. Jeg regna som nevnt med noe som smakte omtrent som fiskepinner og ferdigpommesfrites fra stekeovnen, og jeg ble virkelig skuffa. Hadde det vært en sånn der «pengene tilbake-garanti», ville jeg faktisk brukt den. Dette produktet bør dere trekke, snarest mulig.

Jeg skal tilbake til Eastbourne i sommer. Dersom Hoff har lyst til å lære hvordan Fish & chips egentlig skal smake, kan jeg gjerne møte representanten deres der, og vise ham eller henne hvor godt dette kan være. For innholdet i posen jeg prøvde meg på i dag, tyder på at man virkelig ikke har skjønt hva det er man prøver å etterligne.

Så karakteren er: Fysj. Styr unna!

I believe in Harvey Dent

Reklame slik den stort sett fremstår i dag, er så fordummende og innholdsløs at den ikke kan overleve særlig mye lenger. Spesielt siden teknologiske nyvinninger gjør det stadig lettere å omgå den. Jeg tror likevel ikke at de som har noe å selge vil «legge inn årene» og la folk velge selv, så spørsmålet er da hva som kommer istedet. I dag kom jeg over et eksempel.

Eksemplet er kampanjen for å få valgt Harvey Dent som «district attorney», som vel er omtrent det samme som statsadvokat her til lands. Kampanjen har en offisiell og en «brukerdreven» kampanjewebside, og en «Dentmobile» som setter opp stands rundt om i USA. Under her er et bilde fra Pasadene, California hvor en lokal fagforeningsleder klatra opp på taket av bilen for å tale til støtte for Harvey Dent, og lignende initiativ fra grasrota finner man mange fotograferte eksempler på på websiden ibelieveinharveydent.com.

Og for den som fremdeles ikke har fått med seg hva det er som er så spesielt med denne saken:

Harvey Dent stiller til valg i byen Gotham City — fantasibyen hvor Batman regjerer. Og hele kampanjen er selvfølgelig egentlig forhåndsreklame for filmen The Dark Knight som kommer til Norge i juli. Jeg gleder meg!

Bilder fra http://www.ibelieveinharveydent.com/ og http://www.friendsofharveydent.org/