I kommunestyret den 13. desember foreslo den nye posisjonen bestående av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre å kutte i sosialhjelpsatsene, på tross av at alle partiene på Fauske med unntak av Høyre var enige om å øke dem til dagens nivå så sent som i sommer. Vi håper ingen ble forledet til å gi sin stemme til Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre på bakgrunn av denne saken, for i så tilfelle ble dere lurt.

Posisjonen har jo naturlig nok flertall, og fikk derfor redusert minstesatsen for støtte til de som har det tyngst økonomisk i denne kommunen.

Arbeiderpartiet, Felleslista og Sosialistisk Venstreparti mener i denne saken det samme etter valget som vi gjorde før, og stemte derfor selvfølgelig mot dette uverdige kuttet i støtten til de av oss som trenger det mest, og vårt alternative budsjett har inndekning for å opprettholde dagens norm for sosialhjelp.

Men det ironiske er at ingen i posisjonen kunne forklare hvorfor sosialhjelpen måtte reduseres. Det ble vist til statlige minstesatser, men vi kan ikke forstå hvorfor man er nødt til å følge de statlige minstesatsene nå, mens det før valget var riktig og viktig for Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre å ligge høyere enn disse satsene.

Ingen fra posisjonspartiene kunne heller fortelle oss hvilken innsparing dette skulle føre til. Snarere tvert i mot, det ble fremhevet fra posisjonen at dette ikke ville føre til noen innsparing i det hele tatt.

Så da lurer vi på Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sine motiver i denne saken. Er det bare et signal man vil sende? Foreslår man å senke minstesatsen for stønad til de som har minst, bare for å fortelle dem at de får mer enn de fortjener i dag?

Av de sosialhjelpmottakerne som vi kjenner på Fauske, kan vi ikke komme på noen som får mer enn de fortjener. Vi beklager derfor sterkt overfor Fauskes innbyggere at julehilsenen fra Fauske kommunestyre i 2007 var et vedtak om å senke sosialhjelpsatsene.

Med vennlig hilsen
Lise Bikset og Lasse G. Dahl
Fauske SV

Diskusjonen om det er riktig å innføre rushtidsavgift i våre mest trafikkerte byer har gått en stund, og de fleste fornuftige mennesker jeg har sett uttalt seg om emnet ser ut til å mene at det er den riktige veien å gå for å få mer transport fra bil og over til massekommunikasjon som buss og bane. Men likevel er det selvfølgelig ikke alle som er enige i at det skal innføres nå.

For nordmenn flest er det nemlig ikke nok at et tiltak er privat- og samfunnsøkonomisk lønnsomt, miljøvennlig, bærekraftig og alt det der — nei, akkurat som et litt ufordragelig barn, må de ha en premie for å gjøre det som er riktig, en såkalt gulerot. «Mindre pisk og mer gulerot», sier de gjerne, «Kollektivtrafikken må bli bra nok før vi får rushtidsavgift». Det er selvfølgelig momenter det er lette å slutte seg til, men jeg tenderer likevel til litt mer pisk, og jeg vil prøve å utdype hvorfor.

Jeg vil ikke krangle på at gulerøtter i den betydningen vi snakker om her, virker. Tvert i mot kan jeg komme med noen indikasjoner på at de gjør det: Jeg begynte å transportere meg selv rundt for egen maskin på tidlig åttitall. Allerede da var det et problem med privatbilismen, og byen jeg bodde i, Trondheim, fikk sine første kollektivfelt for å hjelpe bussen fram. Og det er kanskje de siste guleroten kollektivbrukerne har fått.

Etter dette, har de fleste gulerøttene blitt billistene til del: veier er blitt bygget ut for å ta unna for en eksplosiv vekst i biltrafikken, kjøpesentre bygges som parkeringsøyer langt fra folk og kollektivtrafikk, nye komfortable biler faller stadig nominelt i pris og bensinen har aldri vært billigere enn nå i forhold til lønningene.

Alt dette er gulerøtter som bidrar til økt biltrafikk, noe som naturlig nok går på bekostning av kollektivtrafikken. Og siste gang jeg var i Trondheim, merket jeg meg siste spikeren i kista for miljømvennlig kommunikasjon så langt: Biler med mer enn én person i, kan få bruke mange av de før nevnte kollektivfeltene. Dette fører selvfølgelig til at det går raskere med bil — og mye langsommere med buss …

Skal man da prøve å oppveie alle disse «bil-gulerøttene» med «buss-gulerøtter» for å få folk til å begynne og kjøre buss? Det ville selvfølgelig vært veldig behagelig. Men også veldig dyrt. Hvis vi er enige om at kollektivtransport er fremtiden, burde det heller ikke være nødvendig. Og hva om vi bruker milliarder av kroner på «kollektiv-gulerøtter», og folk fortsatt vil kjøre bil? Det blir dyrt, det. Så, jeg er nok fremdeles en tilhenger av pisk, vi har fått gulerøtter nok for mange år fremover.

Det andre argumentet, det at «kollektivtrafikken må bli bra nok før vi får rushtidsavgift» er det på mange måter enda lettere å være i alle fall delvis enig i. For alle vil jo ha bra nok kollektivtransport, ikke sant? Spørsmålet er bare hvem som skal bestemme når kollektivtrafikken er «bra nok».

Jeg tror ikke det finnes et eneste kollektivtilbud i verden i dag som alle er enige om er «bra nok». Jeg tror aldri det vil finnes et slikt. Og nordmenn, som kanskje er de metteste menneskene i hele verden, vil i alle fall ikke være de første til å enes om at «Nå! — Nå er kollektivtilbudet bra nok, kom med rushtidsavgiften!». Kollektivtilbudet vil aldri bli «bra nok», og jo fortere vi innser det, dess bedre.

Så, vi må slutte å narre oss selv til å tro at dette kan løses uten at det blir litt ubehagelig for noen av oss. Gulerøttene har vi fått, verdens rikeste mennesker i verdens rikeste land må slutte å vente seg belønning for å gjøre det som stort sett alle ser er det eneste riktige. Pisken må tas fram. Vi billister må piskes ut av kollektivfeltene og det må bygges flere kollektivfelt slik at bussen blir er reelt alternativ til bil.

Rushtidsavgift må til for å trekke inn igjen noen av gulerøttene som bilistene har fått oppigjennom. Kollektivtilbudet er ikke så ille som mange vil ha det til, og med en kraftig økning av brukermassen, vil selvfølgelig investeringene og driftsbudsjettene kunne økes drastisk. Rushtidsavgiften vil kunne øremerkes til kollektivutbygging også, men det er ikke det viktigste poenget i denne debatten.

Det viktigste er at vi slutter å tro at vi fortjener belønning for å delta i samfunnet. Det gjør vi nemlig ikke — det er tvert i mot vår plikt.

Lottomillionærer er ikke som andre millionærer:

Og med det, synes jeg Reidar Nordby jr. kan få være i fred, nå. Medieinteressen og reaksjonene står på ingen måte i forhold til «synden» han har begått.