Det er litt av hvert som skjer for tiden, men likevel må man spise. Men med juleetegildet i bakhodet (for ikke å si magen), januarbudsjett og dårlig tid, er det ikke så lett å finne på noe og spise hver dag. Så når RIMI i dag solgte Ole Løvolds frossen torsk i skiver til under femti kroner for en pakke med et kilo, tok vi sjansen.

Det er litt morsomt med fisk. Enkelte ville aldri spise frossen fisk, ja de er faktisk så kresen på fisk at de praktisk talt aldri spiser det (men gjerne spiser lutefisk og annet spesialavfall). Selv er jeg litt mer avslappet i forhold til råvarer, også fra sjøen. Selvfølgelig er det beste om man kan handle rett fra båten til en fisker man kjenner, men da blir det fisk en alt for sjelden vare. Så det blir en del frossenfisk, og dagens koketorsk ble kjøpt inn uten andre forventninger enn at det skulle være grei spise.

Der ble vi overrasket, gitt! Vi som var barn på syttitallet, er vant til fersk torsk. Og dette smakte faktisk omtrent slik. Smakfull fisk, fast og hvit i kjøttet og helt uten «frysersmak». Servert på tradisjonelt vis var dette veldig delikat. Og den tradisjonelle serveringen er veldig enkel:

Avkokt frossentorsk

Du trenger:

• 1 pakke frossen torsk i skiver (for eksempel fra Ole Løvold AS)
• Vann til koking, med en halv dl salt og en halv ts eddikessens pr liter vann
• Smeltet smør, flatbrød, kokte poteter og gulerøtter.

En pakke på et kilo fisk var akkurat passe til to voksne og to barn her i huset. Skrell og sett over poteter, kok opp vannet til fisken. Fisken skal legges frossen i vannet, så den trenger litt lenger «koketid» enn fersk fisk – kanskje 20 minutter? Men den skal ikke koke, da — bare trekke.

Middagen smakte slik fisk skal smake — og når mamma lagde fiskesandwitch med moset fisk, potet og smør mellom to skiver flatbrød, ble det en barnefavoritt, også!

Det er vel lite i vårt samfunn som er like tradisjonsfestet som julematen. Likevel har jeg våget meg å prøve ut noe nytt både når det gjelder svineribbe og pinnekjøtt i år.

For å ta det siste først, pinnekjøtt har tatt over for ribbe som mine foretrukne julemiddag. Ellen med sine vestnorske aner har vunnet; det kokte, utvannede, saltede, tørkede fårekjøttet har blitt lukten av jul også for meg. Pinnekjøttet er som det er, det er det ikke mye å endre på, men variasjonen i år, kom med kålstappa.

Den første nyvinningen går på tilberedningsmåten. Jeg har alltid tidligere kokt kålrot i skiver. Det er upraktisk, vanskelig og litt dumt. I år kuttet jeg kålrota opp i terninger på omlag 2×2cm — og det ble mye lettere både å få plass til den i kjelen, kjenne når den var ferdigkokt og ikke minst, mose den. Den andre nyvinningen var vanilje fra en vaniljestang, mye smør og litt buljong. Inspirasjonen kom fra Viestad.

Resultatet var veldig vellykket. Det smakte ikke vanilje av stappa, men sødmen fra kålrota kom veldig godt fram. Og duften av vanilje var veldig merkbar, og den passa veldig godt til en julemiddag.

Den andre juleklassikeren jeg har tukla med, er selvfølgelig min gamle juleaftensfavoritt, ribba. Jeg spiser ikke så mye av den lenger, men deler av familien er veldig glad i ribbe, og uansett kan det jo smake skikkelig godt! Årets variant var nærmest marinert. Vanligvis gnir jeg inn ribba med salt og nykvernet pepper, og lar den ligge et døgn. I år plusset jeg på en rød og en grønn chilipepper! Jeg finhakka chilien, knuste godt med pepper og salt og blanda alt dette med litt soyaolje. Denne tjukke blandinga gned jeg inn i ei tynnribbe (engangshansker er en fin oppfinnelse), og lot den så ligge i et døgn. Deretter stekte jeg den på vanlig måte.

Mye mer smak, både av svor og ribbe. Ikke direkte sterkt, men veldig smakfullt og skikkelig godt!

Årets eksperimenter har alt i seg til å kunne bli innlemmet i juletradisjonene.