Fremdeles ikke helt på plass

Publisert av
6

Jeg har de senere årene for det meste brukt Ubuntu Linux, men jeg har også hatt Microsoft Windows installert på flere maskiner. På «hovedmaskinen» min nå, har jeg Ubuntu 10.10 og Windows 7. Da jeg måtte bytte harddisk for et par dager siden, valgte jeg å reinstallere begge operativsystemene. Det var en god anledning til å sammenligne.

Begge operativsystemene er egentlig temmelig enkle å installere. Windows 7 går veldig raskt i første omgang, Ubuntu faktisk litt langsommere, men jeg fikk likevel installert begge på en hverdagskveld. Den initielle installasjonen er likevel bare halve jobben, det meste av arbeidet er det som skjer de første par oppstartene.

Ved førstegangs oppstart av Ubuntu, var det noen oppdateringer som måtte på plass, rundt 40MB tror jeg. Det ble løst med et museklikk og å legge inn passordet. Så fikk jeg beskjed om at jeg kunne velge å installere en proprietær driver for skjermkortet mitt for å få best mulig ytelse. Det klikket jeg også «jatakk» til, og få sekunder senere, var den på plass. Da virket alt, med unntak av SD-kort-leseren som aldri har virka — og fremdeles ikke virker. Litt irriterende, jeg må medgi det.

Da jeg starta Windows for første gang, måtte jeg laste ned godt over hundre megabytes med oppdateringer. Jeg måtte også aktivt velge å installere norsk språk (noe Ubuntu gjorde automatisk etter å ha spurt meg om hvilket språk jeg ville bruke). Videre var det en rekke enhetsdrivere som ikke bar på plass. Mye ble løst ved oppdateringer, men skjermdriveren fant ikke Windows. Jeg måtte finne og laste ned oppimot hundre megabytes fra Nvidia.com for å få mitt ganske så standard skjermkort til å fungere slik som det skulle. Temmelig irriterende.

Men jeg fikk da oppdatert det som trengs på begge plattformene, og var klar for å bruke maskinen. Windows får kudos for «Microsoft Live Essentials», som er en flott pakke for MSN-chat, enkel bildebehandling, videoredigering og blogging. Men de får et stort minus for at jeg må søke den opp og laste den ned selv, dette er programvare som godt kunne vært med. Men: Hvis det er noe mer jeg trenger — og det er det — så må jeg finne det og installere det selv. Og som regel koster det mange penger.

Ubuntu kommer med omtrent alt jeg trenger — kontorpakke, musikkavspillere og systemverktøy. Det er også med et enkelt videoredigeringsverktøy, men der er Windows foreløpig bedre. Det er forøvrig ikke noe jeg bruker mye. Jeg behandler derimot en del bilder, og for å løse dette på Ubuntu, må jeg installere «the Gimp». Dette gjøres også ved tre klikk med musen, siden programmet finnes i Ubuntus programvarearkiv. Temmelig imponerende.

Alt i alt var jeg egentlig temmelig tilfreds med begge operativsystemene. Men så skulle jeg koble til et Belkin Bluetooth adapter.

Først prøvde jeg i Windows. Da jeg skrudde på bluetooth, måtte jeg installere driver for bluetooth-adapteret i maskinen. Så starta vi på nytt. Deretter måtte jeg installere drivere for Belkin-adapteret. Det gikk også automatisk. Men da fikk jeg beskjed om at driveren for bluetooth-adapteret i maskinen var feil. Da ble jeg sendt til en webside for nedlasting av riktig driver. Den sa imidlertid at den var feil, og nektet å la seg installere.

Da begynte jeg å kjenne igjen Windows. Så jeg boota opp i Ubuntu, klikka på «konfigurer ny enhet», fant Belkin-adapteret og kobla til det. Og det virka.

Windows nærmer seg, men er nok ikke helt klart for forbrukermarkedet ennå …

Bilder fra Linux vs. Windows – my 2 cents | Ozzik’s blog og Komplett.no:Belkin Bluetooth Music Reciever. Takk for lånet.

Gratulerer med dagen!

Publisert av
1

I dag har jeg vært pappa i ti år! Det betyr at Verdens Beste Anders har jubileum, og har rundet de tosifrede!

Gratulerer så mye, Anders. Jeg håper du er fornøyd med bursdagen din. Og festen er ikke over ennå …

MGP 2011 — den norske finalen

Publisert av
Svar

Da er vi igang igjen, og vi skal bestemme oss for hvem vi skal sende til Düsseldorf og den internasjonale finalen i MGP. Jeg har allerede bestemt meg!

Melodi 1: Helene Bøksle – «Vardlokk»

Vakkert, men det er gjort så mye slikt før. Dette er jo liksom litt Secret Garden møter Alvedans og Farytale. Vil ikke skjemme oss ut i den internasjonale finalen, men heller ikke komme veldig høyt.

Melodi 2: Sie Gubba – «Alt du vil ha»

Nei, huff. Jeg sier som Ine Therese Gransæter sa det: «Vinner ‘Sie Gubba’, må jeg finne meg et nytt land». Danseband passe best i sine naturlige omgivelser.

Melodi 3: Babel Fish – «Depend On Me»

Jeg skjønner at Babel Fish føler behov for å blåse liv i karrieren sin igjen, men de kunne gjort det et annet sted enn i Melodi Grand Prix. Og gjerne med en litt mer spennende låt …

Melodi 4: The Lucky Bullets – «Fire Below»

Rockabillybulletene er jo flinke, da — men de har ikke så mye å gjøre i denne sammenhengen de, heller. Dersom vi sender dem nedover, vil de bli et morsomt innslag som ingen har så mye i mot — men heller ikke stemmer på.

Melodi 5: The BlackSheeps – «Dance Tonight»

Min helt klare nummer-to-sang. The Blacksheeps har vært et favorittband helt siden MGP jr, og fremdeles er de ikke bare sjarmerende unge, men fryktelig dyktige.

Melodi 6: Stella Mwangi – «Haba Haba»

Favoritten. Nesten en skummelt stor favoritt. Sjarmtrollet Stella Mwangi kan uten tvil gjøre det veldig bra hvor som helst, og vi bør absolutt sende henne nedover til Tyskland. Stem Stella!

Melodi 7: Åste & Rikke – «Not That Easy (Ah-Åh Ah-Åh)»

Kanskje en av de beste låtene som har blitt levert i norsk melodi grand prix. Dersom den vinner, vil den nok gjøre det greit i Düsseldorf, men jeg tviler på at den vil komme helt til topps. De beste låtene gjør sjeldent det.

Melodi 8: Hanne Sørvaag – «You’re Like A Melody»

En sang det er umulig å huske. Hanne er flink, men dette er ikke noe å sende til Tyskland!

Så, min liste blir slik som dette:

  1. Stella Mwangi – «Haba Haba»
  2. The BlackSheeps – «Dance Tonight»
  3. Åste & Rikke – «Not That Easy (Ah-Åh Ah-Åh)»
  4. Helene Bøksle – «Vardlokk»
  5. Babel Fish- «Depend On Me»
  6. The Lucky Bullets – «Fire Below»
  7. Hanne Sørvaag – «You’re Like A Melody»
  8. Sie Gubba – «Alt du vil ha»

Så er det bare for dere andre å sørge for at jeg får rett! God fornøyelse.

Steeem!

Publisert av
Svar

I få minutter er det «Sistesjansen» i Melodi Grand Prix 2011, og i kveld er det viktig at dere stemmer! Hvorfor? Les under:

Det er cup i kveld, to og to artister duellerer mot hverandre, og taperen er slått ut. Slik holder vi på til det er bare to igjen. Dette er duellene:

Use Me – «Daisy» mot Pernille & Marius – «I’ll Be Yours»
Use Me sin Daisy er nok den beste låten, ikke bare i sistesjansen, men antageligvis i årets norske MGP. Jeg blir forundret om denne ikke går videre.

Sie Gubba – «Alt du vil ha» mot Mimi Blix – «Allergic»
Det er her det er viktig å stemme. Hvis ikke mange nok stemmer på Mimi Blix, risikerer vi at «Sie Gubba» går videre. Gud forby!

Gatas Parlament – «Jobbe litt mindre og tjene litt mer» mot Lucky Bullets – «Fire Below»
To bidrag jeg faktisk har sansen for, på hver sin måte. Er litt åpen på hvem som går videre herfra, men holder en liten knapp på Gatas.

Endre – «Oh, Oh (Puppy love)» mot Susperia – «Nothing Remains»
Susperia er uten tvil det beste bidraget av disse to, men har nok lite å gjøre i MGP. Og Endre er visst populær blant dem som begeistres av kjekke gutter (forteller konemor), så jeg holder en knapp på at han går av med den seieren.

Da får vi Use Me, Mimi Blix, Gatas Parlament og Endre i finaleheatet, hvor i alle fall Use Me bør greie seg videre. Resten av festet er rimelig åpent, men tross alt — dette er «Sistesjansen», så nivået er vel omtrent der vi kunne forvente. Men nå begynner sendinga, så nå lagrer vi!

Squeeze me!

Publisert av
11

Årets noe forsinkede julegave fra far til far var en erstatning for den gamle web-radioen som begynte å jukse litt, og for en julegave det var! Sjelden har jeg opplevd et nyttigere og mer anvendelig produkt enn Logitech Squeezebox!

Det er i utgangspunktet en mediaspiller. Hvis du installerer et proprietært, gratis serverprogram på din Windows, Mac eller Linux-maskin kan Squeezebox-en spille av musikken du har lagret. men i tillegg er den en nettradio, WiMPklient (Spotify i beta), klient for sosiale medier, podcast-avspiller og så videre. Populærbetegnelsen «Kinderegg» vil være en fornærmelse i dette tilfellet!


Logitech Squeezebox Radio

Den finnes i flere utgaver: Squeezebox Radio med høyttaler, fargeskjerm og batteriopsjon, Squeezebox Boom med kraftig forsterker og god lyd, Squeezebox Touch med stor berøringssensitiv fargeskjerm og utganger for å koble til en ekstern forsterker og Squeezebox Duet som også trenger egen forsterker, men hvor all navigering skjer fra en fjernkontroll med egen skjerm.

Alle disse er temmelig like å bruke. Du kan styre dem fra knappene på apparatet eller touch-skjermen for dem som har det, eller via fjernkontroll. Hvis du har flere Squeezebox-er i huset, kan du også linke dem slik at valgene du gjør på en av dem, gjelder for alle. Videre kan du styre dem via et web-grensesnitt på Squeezebox Server, via Mysqueezebox.com eller via din smarttelefon (jeg fant tre-fire forskjellige programmer for dette på Android Market). Standardinnstillingene er også stort sett greie, den kom for eksempel med de fleste norske radiokanalene forhåndsvalgt i kategorien «Local Radio».

Jeg har både en Radio og en Touch her hjemme. Oppsett og navigasjon er enkelt og intuitivt på begge to, selv om alle alternativene på dem selvfølgelig gjør at det er ganske mye å sette seg inn i. Begge spillerne har både trådløs nettforbindelse og mulighet for nettverkskabel. Radioen har i tillegg minijack auxinngang og utgang for høretelefoner. Touch har (naturlig nok) utganger for å koble spilleren til «stereoen» eller et par aktive høyttalere — til og med digitalt — og en USB-inngang slik at jeg du spille av filer fra en USB-enhet.


Inn- og utgangene til Logitech Touch

For å ta Touch-en først: Lydkvaliteten er bra, ut fra hva jeg kan bedømme (men jeg har bare spilt musikk fra komprimerte lydkilder, da). Den er veldig intuitiv å bruke, med touchscreen og navigasjons-snarveier som jeg oppdaget uten å se i noen bok. Tekst-input kan skje via skjermtastatur, ved fjernkontrollvalg eller på «SMS-måten» med talltastatur på fjernkontrollen.

Når det gjelder Radio-en, har den også glimrende lydkvalitet etter størrelsen å dømme, med en god, toveis høyttaler. Men det er jo en relativt liten mono-avspiller, så det gir noen naturlige begrensninger. Jeg kjøpte en tilbehørspakke med batteri og fjernkontroll, og ulempen med den litt mindre skjermen og litt mer omstendelige navigasjonen oppveies av mobiliteten som batteridriften gir. Den spiller i timesvis på fulladet batteri, noe som er litt imponerende med tanke på at den bruker trådløst nett og har skjerm som alltid er på når den spiller.

Begge spillerne er raske, det tar bare et sekund eller to å skifte radiokanal eller sang, de virker stabile uten noen «dropouts» eller «freezes», de virker som om de er veldig stabile nettverksklienter og responsen under navigasjon og søk er kjapp og presis.

Men det fremste med disse spillerene er altså det som er «rundt» dem. Serverprogrammet, som jeg har installert på en «kjellerserver», er enkelt å installere og lite ressurskrevende. Videre har jeg laget meg en konto på Mysqueezebox.com, hvor du kan legge til tjenester som last.fm, WiMP og et utall andre, du kan legge til podcasts og egendefinerte nett-radiokanaler og starte fjernkontroll av enhetene dine.

Dette høres kanskje ut som et reklameinnslag, men jeg er bare så positivt overrasket over Squeezebox-en at det kommer litt av seg selv. Skal jeg være kritisk, er det jo litt dumt at den ikke er kompatibel med DLNA-servere, at det kan bli litt for mange valgmuligheter og at batteri ikke er standard på Squeezebox Radio. Men uansett, når du kjøper med batteriet, og ligger på sofaen eller i solstolen med en Squeezebox Radio på magen med hele katalogen til WiMP tilgjengelig — da er det vanskelig å være noe annet enn fornøyd!

Go’lyd fra godt kjøp II

Publisert av
2

Forrige gang jeg postet om godlyd, var det fra et par rimelig bråkete høyttalere som jeg fremdeles er veldig glad i. Men innimellom dukker det opp andre krav. Blant disse kravene, er andre familiemedlemmers krav om at det av og til må gå an å ha det litt stille i huset — for eksempel når barna skal legge seg og slikt.

Jeg har hittil løst dette problemet med et par Koss Porta Pro hodetelefoner, som jeg fremdeles er glade i, men de har et par-tre ulemper jeg gjerne ville bøte på: De bråker for omgivelsene, jeg får aldri til å gjøre av kabelen noe fornuftig sted når jeg er ute og går og det er litt tungvindt å spille musikk på telefonen fra vanlige hodetelefoner, og så bli oppringt. Jeg tror jeg har mistet alle samtalene som har kommet når jeg har gått med tradisjonelle hodetelefoner.

Men så oppdaget jeg Sennheiser PX 210 BT!

Dette er et par geniale hodetelefoner! De er trådløse med Bluetooth-tilkobling, og leverer glimrende lyd over A2DP-protokollen. Ja, lyden er nok noe av det beste jeg har hørt fra hodetelefoner noen gang, med distinkt og bestemt bass, skarp, men ikke gjennomtrengende diskant og en fantastisk detaljrikdom.

De er «lukkede», noe som gjør at du slipper å plage de rundt deg. Klokkene er ikke store nok til å dekke ørene, de ligger «på øret», men det fungerer greit, og kjennes ikke ubehagelig. Slike lukkede klokker gjør deg temmelig asosial, men innimellom er det å foretrekke. De er som nevnt trådløse, noe som er fantastisk greit. Riktignok er det bare Bluetooth-trådløst, så rekkevidden er ikke den store, men likevel slipper du den irriterende kabelen. Likevel kommer det med en «kabel-opsjon», det er med en kabel som gjør at du kan bruke det hvis batteriet dør, og ikke minst; at du kan bruke det ombord på fly. Det er til og med en overgang fra «fly-hodetelefon-uttak», det der med to kontakter, til vanlig minijack. Så du kan lytte til flyradioen eller din egen MP3-spiller med kabel.

Ladetiden er oppgitt til tre timer, noe jeg tror stemmer, mens brukstiden er ti, noe jeg ikke har kontrollert. Men det virker ikke som om de spiser batteri. Batteriet er proprietært, men Sennheiser reklamerer med at det er utskiftbart, så du trenger ikke å kassere disse selv om batteriet begynner å slite.

I tillegg har dette headsettet en innebygget mikrofon. Hvor den er plassert, aner jeg ikke — den vises ikke, med mindre det er det bittelille hullet som skimtes foran på høyre øreklokke. Men det gjør altså at disse hodetelefonene også fungerer som et trådløst headsett til mobiltelefonen din! Og lydkvaliteten der var også fremdragende. Jeg kan imidlertid forestille meg at det er litt ømfintlig for bakgrunnsstøy, men det har jeg ikke fått prøvd enda.

På høyre øreklokke har du knapper for «forrige og neste», dersom du bruker en musikkavspiller som støtter dette, det er volum opp og ned-knapper som fungerer uavhengig av avspillingsprogramvaren og det er en knapp for å ta telefonen, starte musikken eller hva som nå er aktuelt. Det er også dette som er «av/på-knappen».

Lading skjer med et medfølgende nettadapter med USB-utgang, og hodetelefonene har mikro USB-inngang. Passer meg bra, siden jeg har det samme på mobiltelefonen min. Videre følger det som nevnt med kabler for å koble det mot lydkilder via mini-jack, og adapter til flybruk, og det er med ymse kontakter til nettadapteret, slik at du kan bruke det over hele verden hvis du er av dem som reiser mye. Videre er det med en fin liten veske med plass til headsettet og i alle fall noen av de nødvendige kablene.

God lyd. Glad mann. Og glade, sovende barn … — Terningkast fem (hadde blitt seks om prisen hadde vært litt mer fornuftig) og to tomler opp!

Godt nytt år

Publisert av
3

Jeg vil bare bruke denne siden til å ønske alle i familien, venner og andre bekjente et riktig godt, nytt år!

… og takk for det gamle!

Bursdagsmiddag

Publisert av
5

Siden Verdens Vakreste jente, Ellen, hadde bursdag på tirsdag, hadde jeg invitert henne ut på restaurant for å spise favorittmaten sin: Kinamat.

Heldigvis slo det meg at det kunne være greit å bestille bord eller noe. Og med det, fant jeg ut at vår ellers så glimrende kinarestaurant, Lais bistro, var stengt i dag! Men hadde jeg lovet kinamat, så skulle det bli kinamat. Heldigvis var Coop Mega åpen!

Jeg måtte nemlig lage kinamatmiddagen selv. Og siden jeg lager kinamat, eller noe som minner om det, fra tid til annen, måtte jeg virkelig imponere på Konemors egen dag. Så her er menyen:

  • Friterte scampi med sur-søt saus
  • Biff med sopp og bambusskudd i østerssaus
  • Kylling i mild karrysaus
  • Sur-søt svinefilét
  • Hoi Sin eggnudler
  • Svinefilet med cashewnøtter

Min største bragd i dag tror jeg er at jeg greide å lage to ting jeg har slitt med lenge: Sursøt saus og en god frityr-røre. La oss ta det første først:

Sur-søt saus:

Denne sausen minner veldig om den berømte sur-søte sausen servert på Bobby Kuis kinarestauranter i Trondheim på sytti- og åttitallet. Jeg vet det, for jeg serverte den i mange år …

Du trenger:

  • 250-300 g tomatpuré
  • 1 ss soyaolje
  • 3 dl sukker
  • 11 dl vann
  • 1 dl Roses lime mixer (drinkmix)
  • 1 dl sitronsaft
  • ½ dl hvitvinseddik (eller annen rimelig god eddik)
  • 2 ss Whorchestershire saus (eller kanskje HP-saus, hvis det er det du har — «Engelsk saus» er vel nøkkelordet her)
  • 1-2 ss 35% eddik. Det er dette som gjør sausen sur, smak til! Litt for mye ødelegger hele sausen

Surr tomatpuréen i varm olje. Tilsett det øvrige unntatt 35%-eddiken, og la det koke opp. Smak til med 35%-eddik, en halv teskje om gangen. Du skal ende opp med en saus som er veldig søt, veldig sur og full av tomat— og fruktsmak. Skulle det bli for mye eddikessens, kan du kanskje redde den med mer vann og sukker, prøv med litt om gangen.

Denne sausen kan serveres som den er, det var det jeg gjorde med de friterte rekene, eller den kan krydres, gjerne med chili, og brukes som en base til andre retter. Mer om det senere.

Frityr-røre:

Å lage en god røre å fritere mat i, høres jo enkelt nok ut. Min erfaring er at det er det ikke. Men innimellom er «Colombi egg» noe mer enn bare et uttrykk, av og til er det enkleste det beste. Jeg mener, alle vet jo at en god «fish-and-chips-batter» inneholder en del øl. Så når jeg fant følgende i et diskusjonsforum: «Bland mørkt øl/alkoholfritt og mel til en jevn blanding. (det bruker de på china plaza i olso i hvertfall…blir knall godt! )», hadde jeg jo et godt utgangspunkt. Jeg mener, det er vel grenser for hva China plaza i Oslo greier å gjøre feil?

Jeg endte opp med:

  • En flaske juleøl (0,33) (Har du ikke juleøl, prøv med bokkøl eller bayer)
  • 3 dl hvetemel
  • 2 ss bakepulver

Pisk til en jevn røre, la stå kaldt i en halvtime før bruk.

Men så var det å kombinere dette til noe vi kan spise, da. Først har vi friterte scampi:

Kjøp rå scampi. De kommer vanligvis frosne med skall, så tin opp og rensk dem som reker, man la halen sitte igjen. Vend dem i salt og pepper, og dypp dem i frityrrøren før de friteres i et minutt eller to — til de har fått fin farge. Serveres med sursøt saus.

Så har vi Trondheims mest populære «kinarestaurant-rett»:

Sursøt svinefilet

Reinskjær svinekjøtt i strimler, for eksempel fra nakkekoteletter. 3-4-millimeters skiver fra koteletter passer bra, men noe presisjon trengs ikke. Ha kjøttet i en bolle, og knekk et egg over (det vil si; et egg per 200 g kjøtt eller noe sånt). Dryss over en til to ss potetmel (fremdeles per egg), og rør godt. Kjøttet skal være dekket av en seig røre.

Slipp bitene en etter en ned i kokende olje, og friter kjøttet til det er gjennomstekt (bruk frityrgryte!). Det tar et minutt eller to før det er ferdig, sjekk at den tykkeste biten er gjennomstekt ved å skjære gjennom den hvis du vil være sikker.

Mens dette steker, varmer du to-tre desiliter av den sursøte sausen jeg nevner over (til 200 g kjøtt, do the math), tilsetter litt rød og grønn paprika og ananas skåret i grove biter, jevner med en spiseskje potetmel rørt ut i litt vann og heller det over kjøttet før servering.

Resultatet i dag var bedre enn jeg hadde våget å håpe på på forhånd. Det var rett og slett glimrende mat, hvis jeg får lov til å være så selvgod. Men det er jo ikke akkurat heute cuisine, da — så jeg skal ikke ta av, heller. Uansett; det er en litt anderledes måte å koke på, og det blir veldig smakfullt resultat, så det er artig.

Hipp hurra for Ellen

Publisert av
1

Endelig er dagen her, og Verdens Vakreste jente Ellen feirer bursdag igjen.


(ellen_dahl på Twitter, ellendahl på Facebook)

Det betyr at jeg har fått lov til å elske henne i enda et år! Tusen takk skal du ha, Ellen — og gratulerer med dagen!

Jule-album 2010

Publisert av
3

Tegneserier hører julen til. De tradisjonelle juleheftene hvor tegneserienes «søndagssider» blir trykket, er jo en morsom etterlevning fra den gangen vi ikke hadde søndagsaviser i Norge, og et lite utvalg av disse er helt påkrevd for at det skal bli julestemning her i huset. De skal imidlertid ikke leses før selve juleaften! Men i senere år har det jo dukket opp en del andre varianter også. Jeg kaller dem ofte for jule-album, og disse er det lov til å lese før jul. Så her kommer en liten tilbakemelding på de fire jeg har lest:

4: Pondus

Den fotballgale familiemannen Pondus har etablert seg som en av de største suksesser i norsk tegneserieverden siden Donald. Og i år må jeg nesten legge til: «dessverre». Pondus’ julealbum av i år, er triste greier og en soleklar fjerdeplass i denne settingen. Det er én spesialskrevet historie, men den er så lite julete at det bare er å bytte ut snøen med regn for å trykke den i sommer-spesialen istedet. Ellers er det noen rutetid-sider, et par sider resirkulering fra «Pyton» og en malplassert quiz. Pondus begynner å bli så meta nå, at man snart kan døpe det om til «Løkling og Øverlis julehefte». Hvor er julestemningen, hvor er overraskelsene, hvor er sjarmen?

Og som om ikke dette er ille nok, har man i Pondus funnet ut at én stripe eller én rute med rutetid skal fylle minst en albumside. Dette resulterer i at man får kink i nakken av de raske hodebevegelsene som trengs for å få noen som helst leseflyt i dette. En annen effekt, er selvfølgelig at det blir langt færre striper i Pondus enn i normale stripe-album med fire striper per side. Med årets utgave av bladet var imidlertid dette en utilsiktet positiv effekt, det ble mindre å lide seg igjennom. Terningkast 1.

3: M

Mads Eriksens selvbiografi-inspirerte antihelt har tidligere vist seg som en god julemann, men i det siste har produksjonen der vært noe laber. Det var full stans i et års tid eller noe sånt. Nå er han i gang igjen, og spesial-serien som åpner ballet, er kort, men lover godt. Resten av bladet er satt sammen av eldre stoff. Men det er ikke så vært satt sammen, og selv om det har litt av den samme sykdommen som Pondus med overdimensjonerte striper, fungerer det bedre i M, etter som Mads har noe høyere detaljnivå på mange av stripene sine.

Dette vil nok kunne være et interessant album for den som ikke leser så mue M ellers, men alt i alt er det fremdeles mangelfullt, og jeg vet at Mads kan gjøre mer ut av et julealbum dersom han får tid og rom nok. Han får likevel litt godvilje på grunn av produksjons-stansen som sikkert har gjort det litt for travelt, og får derfor terningkast 3.

2: Kollektivet

«Torbjørn Liens jul i Kollektivet» var et blad jeg hadde litt forventninger til, han har tidligere gjort noen gode album, og endelig ble de innfridd. Den merkelige gjengen i Kollektivet beskrives med en humor jeg stort sett gjenkjenner, Lien har morsomme poenger og det vises på tegningene at han liker jobben sin.

Det starter med en lang og god spesialhistorie som er akkurat som den skal være, med snøstorm, juletre, levende lys og til og med en nisse! Ellers er det en del striper som nok sikkert er opptrykk (jeg leser ikke så mye Kollektivet ellers, dessverre), men som likevel har julestemning og vintertematikk i seg. Ellers er det krydra med «Kollektivet presenterer», både bloopers-reel og verdenshistorie, og det gir god og julete lesing.

Torbjørn Lien viser igjen at han ikke bare er en fagmann med yrkesstolthet, men også en kreativ og god humorist med masser av julestemning innabords! Terningkast 5.

Årets vinner: Nemi

«Advent er mitt folks egen høytid», sier goth-prinsessa Nemi et sted i bladet, og legger lista høyt for hva vi skal få lov til å forvente av dette albumet. Men Nemi har innfridd juleforventninger før, hun!

Med ny kjæreste av året, får Nemi en ny utfordring når jula skal feires. Slik greier Lise Myhre å lage nok en koselig og morsom julehistorie, med nye vinkler og poenger. Og så følger det søndagssider og striper i skjønn forening, de fleste med jul- eller vintertematikk og mange med mer eller mindre godt kamuflert budskap om nestekjærlighet om omtanke for andre. Utvalget er så bra at det må være gjort av forfatteren selv.

Og når Lise Myhre så avslutter dette flotte albumet med et illustrert dikt av André Bjerke («De voksnes fest»), da er det bare de aller gretneste gubbene som ikke kjenner julestemningen legge seg som en varm vest over brystet.

Terningkast: 6!