VLC i Linpus Linux

En av grunnene til at jeg kjøpte meg en Acer Aspire One, er at det kan være en kjekk underholdningsmaskin. Den er ikke mye større enn en vanlig, portabel DVD-spiller og selv om den mangler optisk drev, er det utrolig hva man kan få plass til på et minnekort på åtte eller seksten gigabyte.

Men jeg oppdaget ét problem knyttet til dette. Skal jeg oppsummere problemet med ett ord, blir det: MPlayer.

MPlayer er en genierklært mediaspiller for Linux (blant annet) som veldig mange er begeistret for. Jeg er ikke blant dem. Jeg synes programmet har litt for mange fokus på en gang, og det er dessuten avhengig av et forskjellige kodeker er installert på maskinen fra før, noe som ikke er tilfellet med Linpus. Jeg ville derfor ha noe annet, og min favoritt er VLC, et program som jeg oppfatter som motsatt; det har et enkelt interface og kommer med kodeker for å spille av det aller meste.

Men VLC er ikke blant de programmene som enkelt kan installeres gjennom «Add/Remove Software» fra menyen i Linpus, så her må vi være sånn derre «hackere» som vi leser om. Oppskriften for Fedora8 som jeg fant på VLCs sider, gjorde susen. Punkt for punkt blir oppskriften slik:

  1. Trykk ALT + F2, skriv «terminal» (uten hermetegnene, så klart) og trykk ENTER
  2. Skriv «su» og trykk ENTER. Du blir spurt om passordet ditt. Skriv inn dette.
  3. Skriv inn de følgende kommandoene, med ENTER etter hver linje:rpm -ivh http://rpm.livna.org/livna-release-8.rpm
    yum install vlc
    yum install mozilla-vlc
  4. Jeg mener å huske at du får noen spørsmål under gjennomføringen av oppgavene under. Dette er spørsmål om det er greit å laste ned en hel rekke pakker som er nødvendige for installasjonen, og det er selvfølgelig lurt — for ikke å si helt nødvendig — å svare «ja» på disse spørsmålene.

Linpus-utgaven av Acer Aspire One har jo temmelig begrenset «harddisk»-plass, og jeg kan forstå dersom folk er skeptiske til å fylle den beskjedne plassen med all slags programvare. Men VLC har et ganske beskjedent diskavtrykk — og da jeg etterpå avinstallerte den før nevnte MPlayer, satt jeg faktisk igjen med mer ledig lagringsplass enn da jeg starta.

Hvordan koble seg til en Windowsserver med Acer Aspire One

Selv om vi trives godt med Linpus Linux på vår Acer Aspire One, hender det jo at vi må ha tak i noen filer på en Windowsboks. Linpus Linux kommer med verktøy for dette, men de er ikke nødvendigvis så lett å finne. Her er oppskriften på hvordan du kobler deg til.

Les andre artikler om Acer Aspire one.

Du skal bruke verktøyet mount.cifs, som er installert på maskinen. Dette lar deg «montere», eller koble, en delt Windows-ressurs til en katalog på maskinen din. Det eneste problemet jeg opplevde, var å finne igjen denne katalogen! Jeg fant ut at hjemmemappa mi egentlig var to forskjellige mapper. Jeg vet ikke om det er på grunn av at jeg har utvidet SSD-en min med et minnekort, men dersom du følger denne oppskriften punkt for punkt, skal det gå greit «okke som».

  1. Opprett en mappe som du kan bruke til å koble deg til. Dette kan du gjøre ved å klikke «more» i kategorien «files» og velge «My files». Høyreklikk i mappa og velg «Create folder». Skriv inn «windowsfiler» som filnavn.
  2. Start et terminalvindu i mappen du har åpen. Det gjør du ved å høyreklikke på nytt, og velge «Open terminal here» fra menyen.
  3. For å få lov til å montere en katalog, må du være superbruker. Det blir du ved å skrive su etterfulgt av ENTER. Du blir så bedt om passordet du laga da du starta opp maskina første gang.
  4. Så skal du koble opp mot serveren. Da er det fire ting du må vite:
    IP-adressen til serveren, her bruker jeg «192.168.1.2»
    Brukernavnet på Windowsserveren, jeg bruker «lasse» i dette eksemplet
    Passordet til denne Windowsbrukeren, jeg bruker «mittpass»
    Navnet på den delte Windowsressursen, her kaller jeg den «filer»
  5. Skriv da inn følgende kommando (alt på en linje):

    mount.cifs \\\\192.168.1.2\\filer windowsfiler -o user=lasse,passord=mittpass,uid=user,gid=user

    og trykk ENTER («user» er standard bruker- og gruppenavn i Linpus, her sikrer det at du får tilgang til filene selv om du ikke er superbruker. Og ja, det skal være «dobbelt opp» med «bakovervendte skråstreker» ( \ ) — fire foran serveradressen og to mellom hvert katalognavn i stien). Hvis du lar være å skrive inn passordet, vil maskinen spørre etter det

  6. Logg av som superbruker ved å trykke CTRL + D, og lukk terminalvinduet på samme måte. Hvis du nå dobbeltklikker på mappa «windowsfiler», skal du se alle filene du har lagra på windowsserveren din, og du kan opprette nye.

Dette er én måte å gjøre dette på, men det finnes selvfølgelig flere. Det går også an å automatisere dette gjennom scripts, noe jeg kanskje kommer tilbake til siden. Men her er poenget bare å komme i gang, finessene tar vi senere. Alle forbedringstips er velkomne i kommentarfeltet. Her kan du også poste evt. problemer du møter, og jeg skal gjøre så godt jeg kan for å hjelpe deg med dem, men jeg garanterer ingenting — det er begrenset både hva jeg kan og hva jeg har tid til.

Lykke til!

Mer RAM i en Acer Aspire One

Jeg nevnte tidligere at jeg ikke gadd å sette inn RAM-brikken jeg hadde kjøpt til min Aspire One, men i dag tenkte jeg at jeg likevel skulle gjøre et forsøk. Det var slettes ikke noen enkel affære, disse maskinene er ikke laget for å skru på selv, men jeg fikk det da til.

Jeg fikk gode tips fra et innlegg i forumet til Redflagdeals.com. Her er oppskriften, dersom noen har lyst til å prøve selv. Men jeg advarer på det sterkeste: Dersom du ikke er en fullbefaren reparatør av bærbare PC-er, er det en stor mulighet for at du ødelegger maskinen din ved å prøve på dette. Alt er på egen risiko!

Det første du må gjøre, er å skru ut alle skruene på undersiden av maskinen. Det er tre under batteriet, tre helt i forkant av maskinen og en under hver av bakbeina. Her må gummiknottene pilkes løs først, og de er festet med dobbeltsidig teip, så det er enkelt. Merk at de tre skruene under batteriet er kortere enn de andre fem på undersiden.

Så snur du maskinen, og løsner tastaturet. Du finner tre små låsetapper helt i overkant av tastaturet, en over F1 og F2, en over F8 og en over «Pause/Break» og «Ins»-tastene. Disse presses inn slik at tastaturet kommer løst. Løft forsiktig tastaturet. Dersom du løfter det etter tastene, vil de antageligvis ramle av — så prøv å ikke gjør det. Skulle en tast eller to løsne, kan du prøve å trykke dem fast igjen ved å presse dem rett ned på plass.

Tastaturkabelen løsnes fra hovedkortet ved å vippe den opp — den sorte låsen (merket «g» på bildet under her — klikk for større versjon) er hengslet. Jeg sleit litt med disse kontaktene før jeg skjønte det, de er av en annen type enn noen andre bærbare maskiner jeg har vært bort i. Løsne kontakten til touchpad-en på samme måte – den er rett over pad-en og merket med «h» på bildet.

Under tastaturet er det seks skruer som må løsnes. Fem av disse merket «a» til «e» på bildet er sorte, men merk at de har enda en ny lengde – de er midt i mellom de som du skrudde løs fra undersiden. Den sjette, lengst til høyre og merket «f» på bildet, er blank og veldig liten, her må du nok ha et spesialskrujern. Jeg satt hjemme og gjorde dette, og måtte nøye meg med en tollkniv som jeg ikke var så redd for.

Nå skal det gå an å fjerne den øverste delen av maskinen. Den er «kneppet fast» på flere steder, men løsne dem forsiktig uten å brekke for mye, så kommer den nok. Løft den av på samme måte som du løfter skjermen, den sitter litt ekstra i hengslene.

For å komme videre, må du skru løst selve hovedkortet. Dersom du har et minnekort i «Storage Expansion»-porten, er det smart å fjerne det nå. Så må du skru løs og løsne det trådløse nettverkskortet som er plugget i nederst til høyre på hovedkortet. Det er festet med én skrue merket «B» på bildet under (igjen: klikk på bildet for større versjon), løsne den og trekk det ut. Du trenger ikke å løsne antenneledningene. Så må du forsiktig åpne kontakten til SSD-en merket «A» på bildet på samme måte som tastaturkontakten, og trekke ut kontakten merket «D» (som jeg tror er til audio), like ved kontakten til touchpad-en.

Så løsner du ledningen til skjermen. Det er den flate kontakten øverst til venstre på hovedkortet merket «E» på bildet under. Dette er slike kabler det lønner seg å være ekstra forsiktig med. Her er det ingen spesiell låsemekanisme, denne skal bare trekkes rett ut. Skru så løs den siste skruen, nederst på hovedkortet merket «C» på bildet, og det skal gå an å lirke løst hovedkortet. Det sitter fremdeles en kabel fast på undersiden av det, men det skal gå greit å få snudd det likevel.

Her finner du altså plass til en So-DIMM RAM-brikke. Klikk den forsiktig på plass, og påse at den sitter rett i sporet. Synes du forresten at det er en sinnsykt tungvindt plass å ha plass for en ekstra RAM-brikke? Jeg også. Men planen var sikkert egentlig å ha en luke på undersiden av maskinen, slik at den var tilgjengelig ved å skru ut et par skruer. Hvorfor den planen ble droppet, kan vi jo bare spekulere i.

Så er det på tide å forsøke og få maskina sammen igjen, og prøve å huske hvor alle skruene skulle. Vær veldig nøyaktig når du klikker kablene på plass, jeg måtte åpne min igjen etter første forsøk etter som den ikke fant noen harddisk — jeg hadde vært litt kjapp med kabelen til høyre på hovedkortet.

Så, når alt er på plass. skal det bare være å klikke batteriet på plass, starte opp og sjekke i BIOS at du har fått mere RAM, og starte opp. Og hvis du er veldig (u)heldig, så opplever du det jeg gjorde:

Maskina starta opp, men alle programmene krasja etter noen sekunder, og etter hvert gikk maskina i en ny og spennende «bluescreen». Den ble med andre ord totalt ubrukelig etter minneutvidelsen. Jeg antar det er brukken som er defekt, men det kan også være Aspire One som er veldig kresen på minne (og at det er derfor man har gjort det så vanskelig å legge til mer minne).

Så jeg plukka ut brikken. Dette er skrevet på 512 MB RAM, som egentlig ser ut til å være fullstendig tilstrekkelig. Så hvis du spør meg, anbefaler jeg definitivt ikke å oppgradere RAM i en Aspire One! Vent heller på en versjon med mer ram dersom det er så viktig.

Les andre artikler om Acer Aspire one.

Lovlige konkursryttere?

«Liker du ikke å betale skatter og avgifter? Vil du bli kvitt din gjeld? Ønsker du en ny start?» Dette er innledningen til en spam-epost jeg mottok i dag.

Her forteller altså noen at de

«er noen av Norgest mest erfarne rådgivere inne praktisk hjelp og rådgivning for enkeltpersoner og bedrifter some er inne I en konkursprosess eller står I fare for å gå konkurs»

Den manglende rettskrivingen, den åpenbare bruken av Engelsk autokorrektur («i» byttes ut med «I») og kontaktinformasjonen — et telefonnummer uten oppføring i opplysningen og en gmail-adresse — er selvfølgelig advarsel god nok om at man bør holde seg langt unna dette firmaet.

Men i tillegg reagerer jeg litt på det fullstendige fraværet av moral. Det er sikkert mange som ikke liker å betale skatter og avgifter, og jeg har også selv kunne tenkt meg å være gjeldsfri. Men dersom jeg skal oppnå dette ved å «bli en konkursrytter», snakker vi om noe helt annet. Da er det ikke slik at gjelden min forsvinner, da er det andre som tvinges til å betale den for meg. Og det synes i alle fall ikke jeg noe om.

Å gå konkurs er i seg selv helt lovlig i Norge. Og det er av og til dessverre en nødvendighet. Men man bør vokte seg vel for å presentere det som en naturlig del av en pensjonsplan eller noe sånt. Og uansett hvordan den økonomiske situasjonen ser ut: Ta heller kontakt med banken din eller en advokat som står oppført i telefonkatalogen fremfor å svare på så suspekte mails som dette.

Firmaet er også, utrolig nok, presentert på redaksjonell plass hos Hegnar Online — noe som bekrefter de verste mistankene jeg har mot det nettstedet. Oppdatert: Artikkelen er nå fjernet.

Noen timer med Acer Aspire One

Nå har endelig MPX begynt å sende ut Acer Aspire One, Acers mini-PC, og i går fikk jeg hentet min på postkontoret. Her er mitt inntrykk av den etter noen timers bruk.

Det første man legger merke til, allerede når man henter ut esken er jo selvfølgelig størrelsen. Den er veldig liten, men det er jo også hele poenget. Det neste jeg bet meg merke i, var følelsen av kvalitet. På en såpass liten og billig maskin, hadde jeg forventet at «plastikkfølelsen» var overveldende, men det er den ikke. Maskinen virker relativt solid, og jeg synes den er pen å se til.

Tastaturet har jo naturligvis vært et tema på alle disse bittesmå maskinene. På Aspire One er det ca. 80% av et vanlig tastatur, og det er klart at det er lite, men vi her i huset, med relativt beskjedne hender, synes tastaturet er helt greit å bruke. Det har også et veldig godt anslag, og alle tastene jeg trenger er på plass. Så hardwaremessig er jeg faktisk positivt overrasket. Det eneste jeg har å utsette på boksen, er at det er temmelig komplisert å sette inn en ekstra RAM-brikke. Jeg har en ekstra brikke på 1024 MB, men jeg har ikke giddet å sette den inn, maskina fungerer foreløpig likevel greit med 512 MB.

Harddiskstørrelsen har også vært et tema med disse mikromaskinene. Aspire One kommer med åtte GB SSD-disk, noe som selvfølgelig ikke er stort. Men hele installasjonen tar under tre GB, og jeg doblet lagringsplassen ganske enkelt og greit med å sette inn et åtte GB SD minnekort i en egen minnekortleser som er avsatt for akkurat dette formålet. Dersom jeg ønsker å utvide dette videre, følger det med verktøy for å overføre filene til et nytt SD-kort.

Maskinen kommer med operativsystemet Linpus Linux. Det er et perfekt valg for slike maskiner som dette, det er tilpasset små skjermer og det stiller beskjedne krav til maskinvaren. Det ser pent ut, og det starter opp på under 20 sekunder, noe som er perfekt på en slik maskin som dette. Det kommer med alle de nødvendige programmene installert, som Mozilla Firefox, OpenOffice.org, mediaspiller og bildefremviser, mail-, RSS og chatklient og så videre. Dette er helt greie programmer, bortsett fra at chatteklienten ikke virker mot MSN – jeg får logga på, men jeg ser ikke noen av kontaktene mine! Dette løste jeg imidlertid gjennom å installere aMSN. Linpus’ pakkebehandlingssystem minner om Ubuntus, så det gikk veldig greit.

Linpus har også et par andre feil, den tydeligste er at man ikke har norsk tastatur når man starter opp. Heldigvis er det med Linpus som med all annen Linux, miljøet rundt maskinene hjelper hverandre til å få fikset slike småfeil. Acer har visstnok også meldt at det kommer en oppdatering for å fikse dette, og jeg tror de gjør lurt i å få ut den så kjapt som mulig. Selv om det går an å installere andre OS på denne maskinen, er litt av poenget med dem at de skal være lett å bruke slik som de er!

Akkurat der skal forøvrig Acer få skryt for en ting: Maskinen kommer med en brukermanual på en rekke språk – deriblant norsk! Denne forteller på en grei måte hvordan du kommer igang med operativsystemet og de forskjellige applikasjonene, noe som nok er veldig velkomment for de som ikke har erfaring med andre operativsystem enn ett fra Redmond …

Alt i alt er jeg bra fornøyd med Aspire One foreløpig. Det er en del ting jeg ikke har fått til ennå, som å koble meg til hjemmeserveren og slikt, men får jeg det på plass, tenker jeg at vi blir riktig gode venner etter hvert.

Les andre artikler om Acer Aspire one.

Uniformering nå!

Jeg er i prinsippet motstander av offentlig overstyring av slike småting som egentlig burde vært opp til hver enkelt, men likevel har jeg kommet fram til at det er på tide å tenke nytt innenfor et område: Skoleklær. Uniformer i skolen er noe mange ser på som en voldsom frihetsberøvelse ovenfor våre søte små, men jeg tror det vil kunne virke stikk motsatt. Her er noen tanker jeg har gjort meg om dette.

Skoleuniformer utjamner sosiale forskjeller «Klær skaper folk», sies det. Men klær skaper også forskjell på folk. Som oftest er det en befrielse, men ikke alltid. I skolen skal alle elevene behandles på samme måte, uansett om foreldrene deres har råd til flotte moteklær eller barna kommer i nedarvede, lappete klær. Jeg tror skoleuniformer vil gjøre det lettere å se mennesket bak fasaden, og dermed øke likebehandlingen.

Samtidig vil selvfølgelig uniformer motvirke mobbing. Når man hører om barn som blir kalt for «Cubus-unger» siden foreldrene deres ikke har råd til å kjøpe merkejeans til flere tusen kroner, men heller handler klær på H&M, Cubus, Dressmann og slike butikker som i alle fall jeg synes det er helt greit å handle på, blir jeg både opprørt og trist. Kanskje er det ungene som har et skrudd bilde av verden og greier å presse foreldrene, kanskje er det foreldrene som ynder å vise frem sin rikdom gjennom barna, jeg vet ikke — men skoleuniformer er løsningen i begge tilfellene.

Uniformer er arbeidstøy. Det er i mange sammenhenger hevdet at skolen er elevenes arbeidsplass. Likevel er det mange elever som pynter seg for skoledagen som om de skal på fest, jeg kjenner lærere som er oppgitt over elever som skal på skogstur om høsten med platåsko og korte topper med bare mager. Dersom skolen bestemmer hva arbeidsantrekket skal være, vet man hvilke muligheter og begrensninger det setter, og man kan bestemme at elevene skal møte opp kledd for dagens aktiviteter.

Et annet aspekt som man ikke skal underkjenne, er at uniformer gir ansvar, og skaper stolthet og tilhørlighet. Jeg kommer aldri til å glemme fjesene til Knottens miniputtlag når de endelig fikk de ekte fotballskjortene på seg, de med logo. De var ikke lenger bare noen unger som trente fotball, de var blitt et lag. På samme måte vil en skoleuniform gi tilhørighet til skolen og et synlig fellesskap med medelevene, og det vil vise omverdenen hvilken skole en elev kommer fra.

Skoleuniformer hjelper også familieøkonomien. Alle som har barn i skolealder vet hvor mye man må ut med for å dresse ungen opp til skolestart, også om man holder seg unna merkejeans og designerskjorter. Skoleuniformene er billige. Med de volumene de produseres i, vil de naturligvis bli det, og i og med at hele poenget er at de skal se like ut, er det eneste kjedene kan konkurrere om, pris.

Bildet over her er fra den engelske supermarkedkjeden Tesco, hvor vi ser at man får for eksempel en tre-pakning skjorter med lang erm for seks pund, og to par bukser for fem pund. Altså skal det ikke mange hundrelappene til før man har noen sett med uniformsklær. Og prisene er til forveksling like enten man går på Tesco, Primark eller Marks and Spencer. Jeg ser ingen grunn til at ikke norske kjeder også skulle greie å konkurrere seg ned til tilsvarende priser.

Det var vel det jeg kom på i farta. Jeg for heller oppdatere dersom jeg kommer på noe mer. Det eneste argumentet jeg har hørt mot skoleuniformer, er at det fratar barna muligheten for å «uttrykke sin individualitet» eller noe sånt. Det mener jeg vi kan leve med — det de fleste bruker denne friheten til er likevel enten å uttrykke foreldrenes lønnsnivå, eller å nettopp; uniformere seg ved at man velger å kle seg i akkurat det samme som «de kule ungene». Da synes jeg at det er bedre med uniformer som skolen og FAU i fellesskap kan komme fram til.

Og så er det da egentlig litt standsmessig, er det ikke det, da? Ja til uniformer i skolen!

Bilder fra Knøttets bursdag

Som nevnt har Knøttet blitt fire år, og som den oppvakte leser har fått med seg, ble dagen feiret på ferie.

Han hadde jo en «barnehagefeiring» før han tok ferie derfra, og vi må nok ha en liten vennebursdag når folk begynner å komme seg hjem igjen, men likevel måtte det jo feires på selve dagen. Så vi lagde en minibursdag (Klikk på bilder for større versjoner):


Storebror hadde vært med på planlegging og gavekjøp, og var kanskje vel så spent som Knøttet da pakker skulle åpnes.


Knøttet er «Biler»-autist. Han fikk jo Lynet McQueen-sykkel i for-tidlig-bursdagsgave tidligere i sommer, han har Lynetbok, Lynetsko, opptil flere lekebiler fra filmen og selvfølgelig selve filmen Cars, eller «Biler» på norsk, som han ser så ofte han får lov til. Så når vi fant en «Cars Occation Cake» på Sainsbury, var det liksom ikke noe å diskutere.


Været var ikke det helt store på dagen, men det er ikke noe problem når det er ferie. Det ble Lekelandet «Fort Fun» nesten hele dagen, med så mye slush og herjing som guttene greide over.


Og når slutten på dagen er å få lov til å bade så lenge man vil, ja da var Knøttet skikkelig fornøyd med bursdagen sin!

Knøttet, Knotten og foreldrene hilser med dette til alle slekt og venner som ikke kunne være sammen med Knøttet på denne dagen, og håper disse bildebevisene på trivsel kan være et lite plaster på såret!

Så var det oss igjen da, SAS

Vi prøver jo alltid. Utenlandsferie betyr som regel fly, og når man skal fly fra Norge er SAS ofte det minste av to onder. Og SAS prøver øyensynlig hele tiden å bli et ordentlig flyselskap, men dere sliter litt ennå. Det er noen småting jeg har lyst til å nevne for dere, sånn bare slik at dere kan ta de med dere til senere:

Når vi, to voksne og to relativt små barn, skal plasseres ombord i flyet, er det skrekkelig dumt å plassere tre stykker på en seterad og den fjerde ved vinduet på en annen. Barna er for små til å sitte alene, noe som gjør at det blir en voksen med to foreldre. Noe som er dumt, etter som slike småttingser gjerne søler med juicen sin akkurat samtidig, de må på et do hvor det knapt er plass til å hjelpe en av dem og så videre.

Foreldre vil like det langt bedre dersom de får sitte to og to, eller helst; tre på en seterad og den siste voksne ytterst på den andre siden av midtgangen (ABCD eller CDEF for å bruke fagspråk).

Når vi sjekker inn bagasje som ikke er firkantede kofferter på London Heathrow — som for eksempel ryggsekker og barnevogner, noe slike som oss ofte ferdes med — kan ikke de sendes med bagasjebåndet. Det er det sikkert gode grunner til, men det jeg reagerer litt på, er at vi blir bedt om å legge dem i et helt ubevoktet bur i innsjekkingshallen. Der kan hvem som helst putte hva som helst i ryggsekken min og alle andres.

Da jeg la inn våre to ryggsekker og ene barnevogn, var det ingen som spurte meg om noe som helst, og ingen fulgte med på hva jeg gjorde. Da virker det litt komisk at dere like før hadde plukket ut min syv år gamle sønn for å spørre ham om han hadde pakket bagasjen sin selv, og om noen hadde hatt mulighet til å tukle med den før innsjekking.

Det går egentlig ikke an å lande på Gardermoen, komme seg av et fly, hente all bagasjen, passere immigrasjonen, levere bagasjen inn igjen, komme seg igjennom sikkerhetssjekken og komme seg til gaten til det neste flyet på 55 minutter. Dere har sendt oss på en slik tur tre ganger. To av disse har vi mistet flyet vårt og måtte ta neste. I dag rakk vi det — men bare fordi innenlandsflyet vi hadde transfer med var forsinket.

Noen må oppdatere bestillingssystemene deres med realistiske tidsanslag. På sommeren er det andre reisende enn alle de omflakkende politikerne med små, søte håndbagasjer med seg, og det forventer jeg egentlig at dere skal ta høyde for.

Og en liten PS til sist: Kabinpersonalet er verken «Frustrerte Fruer» eller «Desperate Housewifes» som kapteinen på flyet ut fra London fem over ett den 20. juli presenterte dem som. Kanskje var det et forsøk på en vits — men det var ingen som lo. På meg hørtes det imidlertid ut som om kapteinen var litt bitter fordi han hadde blitt avvist av noen i baren kvelden i forveien eller noe sånt, og derfor følte for å ta igjen. Men å omtale kabinpersonalet, som kanskje er de som gjør mest for å berge SAS-konsernets ansikt utad, på en så nedsettende og useriøs måte, det ble bare skikkelig flaut.

Så …

Det var du og jeg, SAS, i år. Vi kom oss både frem og tilbake, begge to. Du er kanskje like mellomførnøyd med meg, som jeg er med deg, men i og med at det er jeg som betaler og du som tar betalt, tar jeg meg likevel friheten å si i fra. Men kommer jeg til å velge noen andre til neste år? Sikkert ikke. Men det kunne vært kjekt om jeg til neste år hadde møtt et SAS som:

  • Skjønte at barnefamilier gjerne vil være sammen på ferie
  • Ikke lot bagasjen vår stå tilgjengelig for alle og en hver på en av Europas travleste lufthavner
  • Hadde funnet ut at tiden går fort i kø og sikkerhetssjekk på flyplasser
  • Og stilte med flykapteiner som respekterte sine medansatte

Vi får se.

Hvor geekete er jeg?

Martin spør om hvor geekete vi er, og jeg svarer gjerne. Jeg synes jeg scoret litt lavt, men det er vel feriemodusen. 🙂

80% Geek

Created by OnePlusYou

Skjulte talenter

Når det er ferie og god tid, finner både store og små på nye aktiviteter. Knotten hadde slått seg på sengestrekk i dag.

Men det er klart, det er ikke noe som gleder en gammel soldat mer enn å se en skarpt strukket seng, så jeg skrøyt masse av dette, og fortalte hvor viktig det var med skikkelig bra sengestrekk hvis han noen gang skulle i militæret. «Hvorfor det», spurte knottet — og jeg ble egentlig svar skyldig — men fortalte likevel om sengestrekken i militæret, korrekt antrekk, oppstilling og alt det der.

Og så nevnte jeg at vi måtte vaske rommet hver dag. Det gikk vanligvis på rundgang, slik at alle vaska gulvet en gang eller to i uka, og hvis det ikke var vaska godt nok, sa sersjanten at vi måtte gjøre det en gang til.

«Var det du som bestemte hvem som skulle vaske og såmt, pappa?», spør knotten. Jeg regner med at han har hørt meg fortelle om mine lagførerdager, så jeg forteller ham at det bare var ute i felt jeg var sjef. På brakka gjorde jeg det samme som alle de andre. «Så pappa …», fortsetter knotten med tvil og undring i stemmen, «kan du virkelig å vaske gulv, altså?».