En av grunnene til at jeg kjøpte meg en Acer Aspire One, er at det kan være en kjekk underholdningsmaskin. Den er ikke mye større enn en vanlig, portabel DVD-spiller og selv om den mangler optisk drev, er det utrolig hva man kan få plass til på et minnekort på åtte eller seksten gigabyte.

Men jeg oppdaget ét problem knyttet til dette. Skal jeg oppsummere problemet med ett ord, blir det: MPlayer.

MPlayer er en genierklært mediaspiller for Linux (blant annet) som veldig mange er begeistret for. Jeg er ikke blant dem. Jeg synes programmet har litt for mange fokus på en gang, og det er dessuten avhengig av et forskjellige kodeker er installert på maskinen fra før, noe som ikke er tilfellet med Linpus. Jeg ville derfor ha noe annet, og min favoritt er VLC, et program som jeg oppfatter som motsatt; det har et enkelt interface og kommer med kodeker for å spille av det aller meste.

Men VLC er ikke blant de programmene som enkelt kan installeres gjennom «Add/Remove Software» fra menyen i Linpus, så her må vi være sånn derre «hackere» som vi leser om. Oppskriften for Fedora8 som jeg fant på VLCs sider, gjorde susen. Punkt for punkt blir oppskriften slik:

1. Trykk ALT + F2, skriv «terminal» (uten hermetegnene, så klart) og trykk ENTER
2. Skriv «su» og trykk ENTER. Du blir spurt om passordet ditt. Skriv inn dette.
3. Skriv inn de følgende kommandoene, med ENTER etter hver linje:rpm -ivh http://rpm.livna.org/livna-release-8.rpm
   yum install vlc
   yum install mozilla-vlc
4. Jeg mener å huske at du får noen spørsmål under gjennomføringen av oppgavene under. Dette er spørsmål om det er greit å laste ned en hel rekke pakker som er nødvendige for installasjonen, og det er selvfølgelig lurt — for ikke å si helt nødvendig — å svare «ja» på disse spørsmålene.

Linpus-utgaven av Acer Aspire One har jo temmelig begrenset «harddisk»-plass, og jeg kan forstå dersom folk er skeptiske til å fylle den beskjedne plassen med all slags programvare. Men VLC har et ganske beskjedent diskavtrykk — og da jeg etterpå avinstallerte den før nevnte MPlayer, satt jeg faktisk igjen med mer ledig lagringsplass enn da jeg starta.

Jeg nevnte tidligere at jeg ikke gadd å sette inn RAM-brikken jeg hadde kjøpt til min Aspire One, men i dag tenkte jeg at jeg likevel skulle gjøre et forsøk. Det var slettes ikke noen enkel affære, disse maskinene er ikke laget for å skru på selv, men jeg fikk det da til.

Jeg fikk gode tips fra et innlegg i forumet til Redflagdeals.com. Her er oppskriften, dersom noen har lyst til å prøve selv. Men jeg advarer på det sterkeste: Dersom du ikke er en fullbefaren reparatør av bærbare PC-er, er det en stor mulighet for at du ødelegger maskinen din ved å prøve på dette. Alt er på egen risiko!

Det første du må gjøre, er å skru ut alle skruene på undersiden av maskinen. Det er tre under batteriet, tre helt i forkant av maskinen og en under hver av bakbeina. Her må gummiknottene pilkes løs først, og de er festet med dobbeltsidig teip, så det er enkelt. Merk at de tre skruene under batteriet er kortere enn de andre fem på undersiden.

Så snur du maskinen, og løsner tastaturet. Du finner tre små låsetapper helt i overkant av tastaturet, en over F1 og F2, en over F8 og en over «Pause/Break» og «Ins»-tastene. Disse presses inn slik at tastaturet kommer løst. Løft forsiktig tastaturet. Dersom du løfter det etter tastene, vil de antageligvis ramle av — så prøv å ikke gjør det. Skulle en tast eller to løsne, kan du prøve å trykke dem fast igjen ved å presse dem rett ned på plass.

Tastaturkabelen løsnes fra hovedkortet ved å vippe den opp — den sorte låsen (merket «g» på bildet under her — klikk for større versjon) er hengslet. Jeg sleit litt med disse kontaktene før jeg skjønte det, de er av en annen type enn noen andre bærbare maskiner jeg har vært bort i. Løsne kontakten til touchpad-en på samme måte – den er rett over pad-en og merket med «h» på bildet.

Under tastaturet er det seks skruer som må løsnes. Fem av disse merket «a» til «e» på bildet er sorte, men merk at de har enda en ny lengde – de er midt i mellom de som du skrudde løs fra undersiden. Den sjette, lengst til høyre og merket «f» på bildet, er blank og veldig liten, her må du nok ha et spesialskrujern. Jeg satt hjemme og gjorde dette, og måtte nøye meg med en tollkniv som jeg ikke var så redd for.

Nå skal det gå an å fjerne den øverste delen av maskinen. Den er «kneppet fast» på flere steder, men løsne dem forsiktig uten å brekke for mye, så kommer den nok. Løft den av på samme måte som du løfter skjermen, den sitter litt ekstra i hengslene.

For å komme videre, må du skru løst selve hovedkortet. Dersom du har et minnekort i «Storage Expansion»-porten, er det smart å fjerne det nå. Så må du skru løs og løsne det trådløse nettverkskortet som er plugget i nederst til høyre på hovedkortet. Det er festet med én skrue merket «B» på bildet under (igjen: klikk på bildet for større versjon), løsne den og trekk det ut. Du trenger ikke å løsne antenneledningene. Så må du forsiktig åpne kontakten til SSD-en merket «A» på bildet på samme måte som tastaturkontakten, og trekke ut kontakten merket «D» (som jeg tror er til audio), like ved kontakten til touchpad-en.

Så løsner du ledningen til skjermen. Det er den flate kontakten øverst til venstre på hovedkortet merket «E» på bildet under. Dette er slike kabler det lønner seg å være ekstra forsiktig med. Her er det ingen spesiell låsemekanisme, denne skal bare trekkes rett ut. Skru så løs den siste skruen, nederst på hovedkortet merket «C» på bildet, og det skal gå an å lirke løst hovedkortet. Det sitter fremdeles en kabel fast på undersiden av det, men det skal gå greit å få snudd det likevel.

Her finner du altså plass til en So-DIMM RAM-brikke. Klikk den forsiktig på plass, og påse at den sitter rett i sporet. Synes du forresten at det er en sinnsykt tungvindt plass å ha plass for en ekstra RAM-brikke? Jeg også. Men planen var sikkert egentlig å ha en luke på undersiden av maskinen, slik at den var tilgjengelig ved å skru ut et par skruer. Hvorfor den planen ble droppet, kan vi jo bare spekulere i.

Så er det på tide å forsøke og få maskina sammen igjen, og prøve å huske hvor alle skruene skulle. Vær veldig nøyaktig når du klikker kablene på plass, jeg måtte åpne min igjen etter første forsøk etter som den ikke fant noen harddisk — jeg hadde vært litt kjapp med kabelen til høyre på hovedkortet.

Så, når alt er på plass. skal det bare være å klikke batteriet på plass, starte opp og sjekke i BIOS at du har fått mere RAM, og starte opp. Og hvis du er veldig (u)heldig, så opplever du det jeg gjorde:

Maskina starta opp, men alle programmene krasja etter noen sekunder, og etter hvert gikk maskina i en ny og spennende «bluescreen». Den ble med andre ord totalt ubrukelig etter minneutvidelsen. Jeg antar det er brukken som er defekt, men det kan også være Aspire One som er veldig kresen på minne (og at det er derfor man har gjort det så vanskelig å legge til mer minne).

Så jeg plukka ut brikken. Dette er skrevet på 512 MB RAM, som egentlig ser ut til å være fullstendig tilstrekkelig. Så hvis du spør meg, anbefaler jeg definitivt ikke å oppgradere RAM i en Aspire One! Vent heller på en versjon med mer ram dersom det er så viktig.

Les andre artikler om Acer Aspire one.

Nå har endelig MPX begynt å sende ut Acer Aspire One, Acers mini-PC, og i går fikk jeg hentet min på postkontoret. Her er mitt inntrykk av den etter noen timers bruk.

Det første man legger merke til, allerede når man henter ut esken er jo selvfølgelig størrelsen. Den er veldig liten, men det er jo også hele poenget. Det neste jeg bet meg merke i, var følelsen av kvalitet. På en såpass liten og billig maskin, hadde jeg forventet at «plastikkfølelsen» var overveldende, men det er den ikke. Maskinen virker relativt solid, og jeg synes den er pen å se til.

Tastaturet har jo naturligvis vært et tema på alle disse bittesmå maskinene. På Aspire One er det ca. 80% av et vanlig tastatur, og det er klart at det er lite, men vi her i huset, med relativt beskjedne hender, synes tastaturet er helt greit å bruke. Det har også et veldig godt anslag, og alle tastene jeg trenger er på plass. Så hardwaremessig er jeg faktisk positivt overrasket. Det eneste jeg har å utsette på boksen, er at det er temmelig komplisert å sette inn en ekstra RAM-brikke. Jeg har en ekstra brikke på 1024 MB, men jeg har ikke giddet å sette den inn, maskina fungerer foreløpig likevel greit med 512 MB.

Harddiskstørrelsen har også vært et tema med disse mikromaskinene. Aspire One kommer med åtte GB SSD-disk, noe som selvfølgelig ikke er stort. Men hele installasjonen tar under tre GB, og jeg doblet lagringsplassen ganske enkelt og greit med å sette inn et åtte GB SD minnekort i en egen minnekortleser som er avsatt for akkurat dette formålet. Dersom jeg ønsker å utvide dette videre, følger det med verktøy for å overføre filene til et nytt SD-kort.

Maskinen kommer med operativsystemet Linpus Linux. Det er et perfekt valg for slike maskiner som dette, det er tilpasset små skjermer og det stiller beskjedne krav til maskinvaren. Det ser pent ut, og det starter opp på under 20 sekunder, noe som er perfekt på en slik maskin som dette. Det kommer med alle de nødvendige programmene installert, som Mozilla Firefox, OpenOffice.org, mediaspiller og bildefremviser, mail-, RSS og chatklient og så videre. Dette er helt greie programmer, bortsett fra at chatteklienten ikke virker mot MSN – jeg får logga på, men jeg ser ikke noen av kontaktene mine! Dette løste jeg imidlertid gjennom å installere aMSN. Linpus’ pakkebehandlingssystem minner om Ubuntus, så det gikk veldig greit.

Linpus har også et par andre feil, den tydeligste er at man ikke har norsk tastatur når man starter opp. Heldigvis er det med Linpus som med all annen Linux, miljøet rundt maskinene hjelper hverandre til å få fikset slike småfeil. Acer har visstnok også meldt at det kommer en oppdatering for å fikse dette, og jeg tror de gjør lurt i å få ut den så kjapt som mulig. Selv om det går an å installere andre OS på denne maskinen, er litt av poenget med dem at de skal være lett å bruke slik som de er!

Akkurat der skal forøvrig Acer få skryt for en ting: Maskinen kommer med en brukermanual på en rekke språk – deriblant norsk! Denne forteller på en grei måte hvordan du kommer igang med operativsystemet og de forskjellige applikasjonene, noe som nok er veldig velkomment for de som ikke har erfaring med andre operativsystem enn ett fra Redmond …

Alt i alt er jeg bra fornøyd med Aspire One foreløpig. Det er en del ting jeg ikke har fått til ennå, som å koble meg til hjemmeserveren og slikt, men får jeg det på plass, tenker jeg at vi blir riktig gode venner etter hvert.

Les andre artikler om Acer Aspire one.