Verdens vakreste kone har bursdag i dag, og jeg er så heldig at jeg får feire sammen med henne. Hun feires sikkert betraktelig på Facebook-siden sin, men jeg synes det trenger en markering her også:
Du er det absolutt fineste jeg vet. Jeg tar meg ofte i å tenke at «Herregud, så heldig jeg er, som får dele livet med deg». Og i dag blir det fest! Gled deg på tapas og film!
Jeg elsker deg!
Dette handler om tilbehøret til kalkunmiddagen jeg skrev om i forrige post. Hvis noen er kjent med amerikanernes thanksgiving-turkey og tilbehøret der, blir de nok skuffet over meg – det er ganske langt fra det når jeg serverer kalkun. Men det som er, skal være godt, og det skal stå til kalkunen både smaks– og fargemessig.
I dag hadde vi årets julekalkun. Selv om det ikke er juleaftens– eller nyttårsmiddagen til oss, synes vi likevel det hører med til høytiden. Og selv om vi ikke får tak i kvalitetsfugl av sorten Eirik Newth skriver om, men må nøye oss med frossen Prior-fugl, pleier det å bli ganske vellykket. Og jeg synes det blir bedre og bedre for hvert år. Jeg gjør mye av det samme som Eirik nevner på sin side, men her er i korte trekk tipsene mine for et smakelig kalkunmåltid:
Finn en fin fugl. Nå er det ikke så mye man kan velge når man kjøper frossenvarianten da, men jeg velger i alle fall en Prior-fugl, jeg har vært svært uheldig med noen andre billigvarianter, og jeg synes en relativt liten kalkun på 4,5-5,5 kilo er passe.
Tin fuglen langsomt. Jeg er så heldig å ha en kjeller som har deilig kjøleskapstemperatur om vinteren, og kalkunen ligger gjerne tre dager på gulvet der før den er klar til videre tilberedning. Jeg tar den inn på kjøkkenet noen timer før den skal stekes, for temperering.
Smør og bacon. Jeg lærte trikset med smør under skinnet på kalkunen fra Gordon Ramsay, og etter det har jeg sluttet å smøre særlig mye smør på utsiden av kalkunen. Men du kan sikkert gjøre begge deler. Jeg smører den inn med sitronsaft, og krydrer med masse salt og pepper. Både på inn– og utsiden. Så fyller jeg den med båter av røde epler, løk og sitron og binder den opp slik at den ligger pent. Før den går inn i ovnen, så legger jeg noen skiver (ca 150 gram?) bacon (med masse fett) over brystet på kalkunen.
Stek kalkunen på 180°. Jeg pleier å kutte opp purre, gulerøtter, løk og selleri i en ovnspanne av passende størrelse, og legge kalkunen på dette. så har jeg litt vann i panna etter en halvtimes tid, og tar ut kalkunen med jevne mellomrom og øser krafta over den. Oftere og oftere jo lengre ut i prosessen vi er, mot slutten av steketiden kanskje så ofte som hvert tiende minutt. Hvis det begynner å koke tørt i panna, tilsetter jeg litt mer vann.
Prior-kalkunene kommer jo med et kjekt lite steketermometer som «spretter ut» når kalkunen skal være ferdig. Dette fungerer som oftest. Men en halvtimes steketid pr kilo kalkun er en tommelfingerregel som du kan huske på i tillegg. Avviker «plastikk-termometeret» mye fra dette, er det greit å kontrollere med et skikkelig steketermometer. Kalkun skal ikke være medium stekt, temperaturen skal være rundt 70°.
La kalkunen hvile. Gode, franske kokker sier at kalkunen skal få like lang tid på benken som den hadde i ovnen på forhånd. Dette er nok ikke noe dumt tips. En halvtimes hviletid som ofte anbefales, er i alle fall alt for lite. Jeg pleier å se for meg en arbeidsdag på en femkilos kalkun, to og en halv time på benken først for temperering og forberedelser, så omkring to og en halv time i ovnen og så til slutt et par drøye timer hvor resten av måltidet gjøres klart.
Da er treet pynta, pinnekjøttet på kok og Sonja leter etter julestjernen på TV, så da gjenstår det bare å ønske alle sammen en riktig god jul.
Som noen av dere kanskje vet, er jeg veldig glad i tegneserier. Og det gjelder egentlig alt, fra belgisk-franske, samfunnskritiske kunstserier fra syttitallet til stripeserier i avisene via både superhelter og Donald. Da er det ikke rart at jula blir en fin høytid!
I jula er det mange tegneserier ute. Det er juleheftene, altså søndagssider av stripeserier som vi i gamle dager ikke hadde annet å bruke til, det er juleserier som ikke kommer ut andre tider av året, sånn som Vangsgutane, og det er det jeg velger å kalle julealbum, spesialutgaver av tegneserier som ellers utgis både i aviser om som eget blad.
Den største forskjellen på julealbum og de andre seriene, er at julealbum, de kan du lese før juleaften! Og derfor kan jeg her komme med en liten mini-anmeldelse:
Nemi julen 2012Lise Myre har vanligvis vært et sikkerstikk i jula, men i år synes jeg hun skuffer litt. Serien er like sjarmerende som alltid, men julestemningen har vært tykkere og mer påtrengende i de tidligere juleheftene hennes. Pluss likevel for at serien har fått et mer kledelig drag av selvironi de senere årene, og for at Nemi alltid tar jula på alvor!
Terningkast 3!
Torbjørn Liens jul i KollektivetDette har vært en sterk kandidat i tidligere kåringer, og den er heller ikke noen skuffelse i år. Torbjørn Liens tegneserieunivers er kanskje noe statisk, men på den andre siden gjør det at vi er blir glad i figurene hans. Temaet for årets serie, jordens undergang, er kanskje litt drøy for en juleserie, men på den andre siden har det vært verre før. Ikke helt A4, med andre ord – men det er lov når det er gjennomført!
Terningkast 4!
Pondus Julen 2012Pondus er en av mine absolutte favorittserier, men juleforsøkene de siste årene har måttet tåle mye slakt, se anmeldelse 2010 og anmeldelse 2011 – sistnevnte var nær ved å bli en politianmeldelse.
I år har Øverli og forlaget skjønt at det var på tide med skjerping, og i år er det julehumor, litt melankoli, noen gjensyn vi tåler – og Arnes julenøtter.
Selv om det fremdeles er en del jeg kunne ønsket meg gjort bedre, er dette en såpass stor forbedring fra tidligere år, at jeg belønner det med et litt ufortjent terningkast 5.
Lunch #4 julen 2012, med undertittel “Julebords of Norway”Lunch med Kjell i spissen er årets nykommer. Serien som har tatt landet med storm, som en litt mer slapstick-preget versjon av Dilbert men med en tegner som faktisk kan tegne har også blitt en av mine favoritter.
Her er det et godt utvalg av Lunchstriper som veileder den uerfarne rett inn i Børge Lunds verden, og en julespesial som er så på kornet at noen og en hver med julebordserfaring rødmer kledelig for høytiden ved gjensynet.
Det sier jo også sitt at en av fordelene med Pondus’ julealbum i år, nettopp var en biserie med Lunch-spesial, og at det at denne ikke er med i Lunch-albumet egentlig er den beste grunnen til å kjøpe begge to.
Snuser på sekseren her, Lunch – men ender opp med et sterkt terningkast 5!
For det meste bruker jeg bærbar PC, nettbrett eller mobiltelefon for mine databehov, men av gammel nerdeinteresse, og fordi jeg er litt for glad i å spille på PC, vil jeg likevel ha en stasjonær PC. Den forrige oppgraderingen gjorde jeg i 2007, så det var sannelig på tide.
Nå er denne postingen litt forsinket, da – for oppgraderingen begynte i april i år. Men den ble fullført først i dag, så det var en passende anledning til å fortelle om «ny»-maskina. Det jeg oppgraderte med, er:
Dette var ikke det råeste på markedet i april, heller – men en god konfigurasjon med en passe balanse mellom pris og ytelse. Og Max Payne 3 gled glatt på maksoppløsning og kvalitet, noe som strengt tatt også var poenget.
En spillmaskin må selvfølgelig kjøre Windows, og Windows’ egen opplevelsesindeks gir 7,5 som resultat, og oversikten viser at komponentene spiller godt sammen, med et spenn i delresultatene på 7,5 til 7,7.
Det som jeg ikke var fornøyd med på maskinen, var lagringsdisken — jeg har ikke råd til SSD til annet enn operativsystemet foreløpig, så der brukte jeg to gamle sATA-disker i RAID — og kabinettet, som var noe jeg fant i kjelleren. Men dette fikk jeg fikset nå før jul!
Harddiskproblemet ble løst med en Western Digital Caviar RE4 1TB SATA3 som riktignok ikke kan måle seg med SSD-en, men som er en himmelvid forbedring fra forrige oppsett. Og kabinettet ble kjempesnasent:
Det er et CoolerMaster Scout II med fire ekstra vifter og en Fractal Design viftekontroller, ICY BOX IB-168SK-B Trayless Mobile Rack og en DVD-brenner/BD-leser. Det ble en strålende maskin som jeg er veldig godt fornøyd med. Kabinettet var fantastisk å jobbe med, og anbefales for alle som vil se ut som en seriøs gamer. Men kanskje litt mer lys i det?
Kjøttboller er noe av det beste jeg vet, men bare så lenge de er skikkelig laget. Og det er ikke så vanskelig hvis du har en god kjøttdeig å begynne med. På min lokale COOP Mega solgte de lammekjøttdeig med 24 % fett for ikke så lenge siden. Joda, det er ganske mye fett – men det gir også glimrende kjøttboller.
Får du ikke tak i slik kjøttdeig, så går det an å kjøpe lammekjøtt og male selv dersom man har en kjøttkvern, spørre en slakter dersom man har en slik i nærheten eller nøye seg med enklere vare (okse–, svine– eller blandingskjøttdeig går det, også) og håpe på det beste. Det blir nok temmelig godt uansett. Men finner du den der lammekjøttdeigen med 24 % fett, så kjøp!
Rør kjøttdeigen seig med 1/2 teskje salt (resten av saltet kan du vente med til etter at du har stekt en prøve-bolle, kjøttdeigen kan være salt).
Bløtlegg brødet i fløteblandingen. Grovriv eller finhakk løken og stek den blank i litt olje på middels varme. Bland alt godt sammen, og sett farsen i kjøleskapet i minst en halv times tid.
Stek litt store kjøttboller i smør på middels varme. Jeg bruker å brune dem raskt i stekepanna, og la dem ettersteke på ca 150 grader i stekeovnen. Server med for eksempel tsatsiki og naturris. Godt som en enkel middag, fantastisk som lunsj eller kveldsmat.