Dyreverneren Irene Haugland Zahl skrev mail til Norges Idrettsforbund for å vise sin misnøye med at ytterjakkene som alle i OL-troppen skal bære under Torino-OL er pyntet med ekte vaskebjørnskinn. Sportssjef i skøyteforbundet Finn Aamodt sendte da følgende svar:

Hvem er det som påberoper deg sannheten og kan bedømme hva som er «normalt utrustede mennesker»? Skremmende! Mye mer skremmende enn pelsdyroppdrett. Og hvor vil du med ditt engasjement? Hva skal du oppnå og hvordan? Hvordan skal en stakkars utøver som tilfeldigvis får utlevert en jakke med en pelskrage gjøre med oppdrett i Kina. Please, GET A LIFE! Ta tak i Irak-krigen i stedet!

Dette er jo flaut nok. Men det som hever denne hendelsen opp til rekordnivå, er Finn Aamodts reaksjon da VG tar kontakt med ham om dette:

– Jeg visste selvfølgelig at denne damen kom til å sende mailen videre til VG. Jeg må jo hjelpe dem med å få litt oppmerksomhet omkring en så viktig sak, hevder sportssjefen.

Ja, særlig. Virtuell utmerkelse for rekordflausen er med dette utdelt.

Etter en 14. plass for Ford i fjor, har Henning Solberg skiftet team foren denne sesongens WRC-løp, og skal kjøre minst 12 løp i bilen som kom på andreplass i konstruktørmesterskapet i fjor, peugeot 307 WRC.

Han har fremdeles med seg kartleser Cato Menkerud. De har tidligere gjort det veldig bra på snø, og kan komme til å overraske under svenskerallyet. De vil nok også fremstå som publikumsfavoritter i «Rally Norway Kandidatløp» som går av stabelen en uke etter, 10. og 11. februar. Henning Solberg skal kjøre for det franske Bozian teamet, noe han også gjorde i 2004, men den gang i en Peugeot 206 WRC. Økonomien i satsingen skulle også være sikret, etter et Henning Solberg har satt uoffisiell norgesrekord i sponsorinntekter til en enkeltutøver med 18 000 000 kroner.

De får konkurranse av ytterligere en nordmann i det norske prøve-VMet. Thomas Schie har lagt 4,5 millioner kroner på bordet for en Ford Focus WRC 03. Schie skal sammen med sin svenske kartleser Göran Bergsten også kjøre VM-løpene både i Sverige og Finland, og håper i tillegg å få til start i den spanske VM-runden på asfalt. Noen andre internasjonale løp står også på programmet.

Når vi så legger til at Petter Solberg har en sammenlagt-andreplass å forsvare – eller kanskje revansjere – ligger alt god til rette for en skikkelig spennende WRC-sesong. Så er det bare å håpe at TV-kanalene kjenner sin besøkelsestid, for dette kan bli bra underholdning!

Jeg fikk «Batman begins» i julegave. Den stilige 2-disk-versjonen med hologrameske. Og i går var endelig tiden kommet for å slutte og bare beundre esken, og også ta en titt på filmen.

Forventningene var høye, det skal jeg ikke stikke under en stol. Batman er en av de mest vellykkede superhelthistoriene som noen gang er laget. I Batman har man tatt opp problemer med korrupsjon og bestikkelser, autoriteter av alle slag har blitt utfordret – også Batmans selvoppnevnte – og figuren har inspirert tegneserieforfattere til å skape slike verk som Alan Moores The Killing Joke og Frank Millers The Dark Knight Returns. Det skal litt til å lage en god film ut av denne figuren.

De tidligere filmatiseringene har også vært litt både/og, men jeg regnet med at dette ville være noe nytt. Og det fikk jeg rett i.

Dette er uten tvil en av de mest vellykkede “superheltfilmene” jeg har sett. Velspilt over hele linja, nydelig laget, og troverdeig – i den grad en slik figur kan fremstå som det. Stemningen i Gotham formidles glimrende og frykten som mye av Batmanhistorien dreier seg om er skremmende til stede. Bruce Waynes prosess fra fredløs til frelser er beskrevet på en måte som jeg tror Bob Kane og Bill Finger ville nikket anerkjennende til.

Selve filmen er befriende lite voldsorgieorientert, og veldig tro mot tegneseriemediet. Utsnitt og vinkler er som hentet fra de beste Batmanfortellingene, og hele filmuniverset er godt og troverdig plassert parallelt til vårt. Dingsene til Batman er akkurat så kule som de skal være. Batmobilen i særdeleshet. Den tørre humoren kler historien og unngår å falle i parodifella, historien holder nerven hele veien og avslutningen nøster akkurat godt nok sammen de nødvendige trådene. Det var på alle måter en anbefalingsverdig film, og et must for alle som har lest litt «Lynvingen» i sin barndom.

Teri Hatcher, som var en stor TV-favoritt på tidlig nittitall i Lois & Clark – The New Adventures of Superman, har i det siste blitt populær igjen i en eller annen serie om noen desperate kvinnfolk.

Denne berømmelsen har medført mye rart. Det mest merkelige var kanskje ryktet om at hun regelmessig hadde omgang (som de sier på pent) med ulike menn i en varebil utenfor huset sitt i Hollywood. Hun skulle vissnok ha brukt bilen for at datteren hennes ikke skulle merke noe til dette.

Ryktet var åpenbart fullstendig oppspinn, og Teri Hatcher vant saken mot tabloidavisen som hadde kommet med det. Og det er jo flott. Men det som jeg undres litt over, er Teris uttalelse i ettertid:

Da denne historien ble presentert, hvor det insinueres at jeg er en uansvarlig og forsømmende mor, måtte jeg trekke en grense, lyder det i en uttalelse fra Teri etter oppgjøret i retten.

Jeg leste ingen steder ut av ryktet at hun var en «uansvarlig og forsømmende mor», jeg. Snarere tvert i mot.

Hjulet er funnet opp på nytt i en ikke så helt enkel tekst-til-binærtallkonverterer som Teknoisme, teknobloggen til VG skriver om. Den konverterer vanlige bokstaver til tilsynelatende nærmest uendelige rekker med nuller og enere. Men det var ikke poenget.

Siden har nemlig en eksempeltekst som «lyder» som følger:

01000010 01100101 00100000 01110011 01110101 01110010 01100101 00100000 01110100 01101111 00100000 01100100 01110010 01101001 01101110 01101011 00100000 01111001 01101111 01110101 01110010 00100000 01001111 01110110 01100001 01101100 01110100 01101001 01101110 01100101 00101110

Og spørsmålet mitt er enkelt og greit: Hvem tar filmreferansen?

Kommunelege i Berlevåg, Casper Holmgren, ble av Finnmark legeforening hedret med utmerkelsen «Årets finnmarkslege» etter en noe spesiell redningsaksjon, leser jeg i meldingen «Reddet livet med kulepenn» hos NRK.

Etter at en matbit satte seg fast i halsen på en beboer ved Berlevåg helsesenter, holdt personen på å dø av luftmangel. Legen hadde forsøkt alle tradisjonelle metoder for å få matbiten som satt fast i luftrøret opp. Da det ikke hjalp lagde han et snitt i halsen, tok en kulepenn, tømte den med innmat, og førte det tomme hylsteret inn i hullet. Deretter fikk han koblet til oksygen, og pasientens liv ble reddet. Rask og kreativ innsats! Og hvis du synes det var noe kjent med metoden: Da NRK Nordlandssendingen spurte legen om han hadde hørt om dette var gjort tidligere, svarte han «Nei, bare i MASH, så vidt jeg vet» …

Så Hawkeye er gjenfødt i Finnmark! Kanskje litt skremmende at et helsesenter i Berlevåg ikke har mer utstyr enn det Haweye hadde med i doktorveska si under Koreakrigen, men heldigvis er det visst planlagt en bedring av matriellsituasjonen på helsesenteret.

Som en tidligere erklært ivrig MGP-fan kunne jeg nesten ikke la MGP Jr forbigå i stillhet.

Og Trondheimsjenta Malin Reitan gjorde en strålende opptreden sammen med sine dyktige dansere. Dette er artister jeg regner med vi vil få se mer av etterhvert. Malins høyeste ønske er å bli en stjerne, og etter Anders’ (4 år) superlativer kan vi slå fast at her i huset er hun en stjerne allerede!

Ellers vant Hviterussland med en spenstig opptreden. Personlig holdt jeg nok Romania som den helt klare favoritten. Etter Malin, da – selvfølgelig.

Det går mot helg, og det får visst meme-djevelen i bloggeverdenen til å våkne. Nå blogger både Maria og Ellen om åttitallets ti beste filmer. Så jeg hiver meg på.

Selvfølgelig kan man spørre om det faktisk var ti gode filmer på åttitallet, men slike problemstillinger hever jeg meg over, og fyrer likevel løs.

• Betty Blue 37.2 grader om morgenen. Verdens beste film etter min mening, ble utgitt på åttitallet.
• Verdens kanskje nest beste film, Cinema Paradisio, kom i 1989. og rakk dermed akkurat å bli med på det tiåret den, også
• Full metal jacket satt som et skudd (unnskyld 🙂 da den kom. Jeg synes fremdeles det er et lite mesterstykke av en film
• Brazil av Terry Gilliam har jeg tidligere nevnt som en av verdens 5 beste filmer, og siden den kom i 1985, ville det være rart å forbigå den på denne listen
• Blue velvet. Ahh. David Lynch. Vakkert. Og grusomt.
• Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back Star Wars. Trenger jeg si noe mer? Neppe.
• Tilbake til fremtiden. Jeg har en nesten usunn beundring for Michael J. Fox, og dette var en skikkelig fulltreffer!
• Desperately Seeking Susan. Maria nevner også denne. Jeg tror ikke hun skjønner hvordan det var å være 16 år, hardcore Madonna- og Rosanna Arquette-fan, og så oppleve denne filmen. Sjeldent har noe så enkelt nådd så store høyder.
• The Breakfast Club Kongefilm. Per Magne og meg ble litt prega av denne. Tredje gangen vi kom for å se den, kom vi i lange frakker, pulsvanter og egentlig fullt John Bender-antrekk. Da vi fikk beskjed om at det var fullt, svarte vi at det ikke hadde noe å si, gikk inn i kinosalen, satte oss i midtgangen og røykte det meste av forestillingen. I motsetning til Bender, røyka vi bare tobakk.
• The Shining Verdens beste skrekkfilm ble sluppet på åttitallet. Vent litt, sa jeg “beste”? Jeg mente “verste”. Men det er samme sak.