«Vi» sliter i Rosenborg for tiden, det er ikke å stikke under en stol, det. 8 poeng på 7 kamper er ikke godt nok. Men Drillo redda mye for oss RBKtilhengere, da.

Først nevnte han i et VG-intervju at det ikke er mange år siden Rosenborg lå 10 poeng etter Lyn halvveis i sesongen, men likevel tok hjem seieren – og så, i dag, sørget han og resten av Fredrikstad for å ta med seg et poeng fra Oslo, slik at ikke Vålerenga stakk helt fra.

Så det finnes ting å glede seg over, også. I tillegg hadde Bodø/Glimt endelig flaks i en kamp, Start leder serien, Brann storspiller mot Lillestrøm – og Fredrikstad spiller altså bra under den gamle trenerhelten Drillo. Hvis bare Rosenborg finner ut hva som skal til, nå – om det er trenerbytte, spillebytte, holdningsendring eller hva det er håper jeg de finner ut av selv – så blir det bare morsomt å være glad i fotball igjen.

Med den store TV’en, prøver vi å få med oss litt av det som er bra på TV. Og selv om sommersesongen åpenbart har startet, er det noe man bør få med seg.

I kveld var det først Mulholland Drive, fra mesteren David Lynch. Det så ut til å være en glitrende film, og jeg nøt bildene og effektene, men jeg gikk glipp av de ti første minuttene, og jeg regner med at det er derfor jeg kan spørre: Hva i all verden handlet dette om, da? Men fint, det var det.

Deretter hadde Ellen plukket ut Pink Floyds the Wall– Og den var fremdeles like bra.

Vi som liker Rosenborg, er ikke vant til hjemmetap eller uavgjortkamper på Lerkendal. Det skal det spilles stor fotball, og der skal RBK vinne. Slik har det ikke vært hittil i år.

Men som Øyvind Hoven Oftedal nevnte, så må det løsne før eller siden, og det så det ut til at det gjorde i dag. 3-0 mot serieleder Start er en flott presentasjon, og etter hva jeg fikk med meg var det en godt gjennomført kamp av Rosenborg – selv med Frode Johnsen og Christer Basma som midtstoppere.

Roar Strand, som har vært RBKs beste hittil i sesongen, fikk endelig uttelling for slitet, og satte 1-0. Daniel Braaten hadde en god dag med noen flotte sjanser, og var såpass farlig at Start måtte lage straffespark for å stoppe ham. Thorstein Helstad satte dette i mål, og fastsatte senere sluttresultatet til 3-0.

Per Ciljan Skjelbred spilte sin tredje tippeligakamp for Rosenborg med å fortrenge Fredrik Winsnes fra Midtbanen. Kanskje en hilsen til mette veteraner i RBK-stallen? 17-åringen spilte imidlertid godt nok til å bli kåret til banens beste av mer enn halvparten av SMS-stemmene.

Et flott resultat, og nå er ikke toppen av tabellen så fjern lenger. selv og det er lenge til potetene skal opp av jorda i Orkdal ennå, er det godt å se at maskinen fremdeles fungerer. RBK er helt klart på rett vei med dette resultatet, og ikke minst måten det kom på.

Knut Haugen leser bridgespalten.

Det har aldri slått meg hvor kryptisk dette er. Er det noen som utveksler meldinger vi andre ikke skal ha kjennskap om? Et verdensomspennende terrornettverk med bridge som bærebølge? Noe må det i alle fall være!

«med hull i kløver la syd av i lilleslem»

Jeg hadde gledet meg til kampen og håpet på Rosenborgseier, men regnet ikke med at det skulle bli noen walkover da Rosenborg tok i mot Fredrikstad med Egil Drillo Olsen og eks-RBK’er Knut Torbjørn Eggen på trenerbenken. Dette siste fikk jeg i alle fall rett i.

Men, men. Det er tidlig i serien. Jeg tror fremdeles RBK vinner serien til slutt, og Fredrikstad er jo et av de mest sympatiske lagene i eliteserien, da. Og for et keeperspill! Godt at det var en trønder som leverte varene på Lerkendal i kveld! Men akkurat nå er jeg mer bekymret for Bodø/Glimt med null poeng, enn for Rosenborg som i det minste har skaffet seg fire.

Og det var en del godbiter i kampen. Rosenborg var klart best i nitti minutter, Danien Braaten og Roar Strand var begge glimrende, og de som ikke spilte så godt som de burde, var så tydelige på det at det er klart hva som må jobbes med. Rosenborg er på vei ut av den litt trøblete perioden de har hatt et års tid, det er jeg sikker på. Og det er bare litt giftighet foran mål, og mye mindre nonchalanse foran eget mål som mangler. Perry fikser nok dette!

(Bildet er fra VG-nett)

Homsepatruljen er flott, det. Den amerikanske versjonen er best, men den norske følger tett etter. Ser så mange jeg rekker, jeg.

Sånn. Endelig ute av det skapet.

Og ja – grunnen til at jeg nevnte det akkurat i dag, er at medbloggeres venner vissnok har en opptreden.

Og hvis noen har tenkt å nominere meg, men er redd for at jeg hadde blitt fornærmet over at noen oppfattet meg som «trengende»: Ingen fare!

Det jeg derimot har litt vanskelig å se for meg, er hvordan HP løser oppdraget sitt med å finne stor stil og haute coture noe sted på og mellom de to gatene som utgjør Fauske sentrum …

Ellen har sine bokblogginger hvor hun anmelder bøker, og gir dem terningkast i beste VG-ånd. Det er det noen som reagerer på, og synes det er frekt å gi for eksempel en klassiker terningkast 4.

En litt merkelig problemstilling, dette. Skal man unngå å mene noe om en bok bare fordi den er en klassiker? Er for eksempel «Don Quijote» uangripelig og hevet over enhver kritikk nettopp fordi den er «Don Quijote»? Jeg mener helt klart nei.

Hvis man skal la andre bestemme hva man skal synes om bøker, er selvfølgelig dette en grei tilnærmingsmåte, men jeg tror de fleste som leser bøker foretrekker å gjøre seg opp sin egen mening, uavhengig av hva andre måtte mene, og samme hvilken status en bok måtte ha i hvilken som helst annen sammenheng.

I motsatt fall, ved å la klassikerne være uangripelige og hevet over et hvet kritisk blikk, får man et problem med tanke på grensesetting. Hvis man skal la andre bestemme for seg med tanke på disse, hvor skal man da stoppe? Skal anmeldernes, for det er jo i bunn og grunn en form for «anmeldelse» som har skapt klassikere, syn ligge til grunn for hva man skal mene også om moderne bøker? Filmer? Klassiske filmer, i alle fall?

Skal jeg kritisere noe, må det kanskje være terningen. Jeg mener, et terningkast er tilfeldig i sin natur, noe en anmeldelse helst ikke bør være. Men det å rangere sin egen opplevelse av for eksempel å lese en klassiker på en skala fra en til seks, det er både informativt og i sin begrensende form en spennende utfordring. Og personlig får jeg mye mer respekt for en bokanmelder som tør å være kritisk til hva det skal være, og som tør å si hva han eller hun mener uansett om det kanskje går litt på tvers av populær oppfatning. Og jeg tror ikke bokanmeldere, hverken profesjonelle eller på hobbybasis, blir særlig gamle i faget dersom de gjør det på noen annen måte. Kanskje bortsett fra i tabloidavisene, da …

Finalen i Eurovisjonens melodikonkurranse har tidligere vært godt dekket herfra (Se dommene av de internasjonale finalene i 2003 og 2004), og i år slår vi faktisk til med en liten utvidelse; vi kommenterer også bidragene i den norske finalen. Og her er dommen etter den første gjennomspillingen:

I Am Rock’n Roll – Begynte som en “Let me entertain you”-klone, og derfra gikk det faktisk nedover. 3/10

Feel the beat – Dette er vel egentlig et accapellaband? Kanskje de skulle fortsatt med det. 69 forskjellige låter forsøkt presset inn i en blir litt slitsomt. Cheezy Keys er sikkert bedre utenfor GP. 5/10

Kingdom come – Dette var ikke ille, men Enya gjør det bedre. Litt mange nerver, ikke helt rent, men likevel: Det krever en stor stemme for å gi en såpass enkel sang det den trenger. Det har ikke Andreea ennå. 5/10

Velvet Blue – Dette kunne blitt en vinner med en kompetent produsent. Disko fordrer en god basslinje og et kult tema, og denne låten mangler begge. Synd – for både artisten og sangen har potensiale. 6/10

My Heart Is My Home – Er fenomenet Jahn teigen et pluss eller et minus i seg selv? Uansett – dette er enten halvveis eller alt for mye, alt etter hva en sikter etter. Tragisk uten Jahn Teigen, morsomt med – men likevel ikke nok. 4/10

You Are The One – Ikke en gang knallkorte skjørt kunne redde dette. 2/10

Can you hear me – La meg inrømme det med en gang: Dette var uventet bra! Men litt for påtagelig østeuropeisk publikumsfiske, og litt for sedat. Likevel: 6/10

In My Dreams – Glamrocken var ikke død – den bare så slik ut. Kanskje vi kan avlaste Finland i år? 5 poeng pluss 2 Mozartkuler gir 7/10!

Bildet er lånt fra NRK .

VG har en sak om at menn blir skremt av smarte kvinner. Som mann vil jeg i utgangspunktet ikke protestere på det. Det er mye vi er skremt av, og smarte kvinner kan nok være en av de tingene.

Men det er noe helt annet jeg lurer på: Hvorfor i all verden ble Siv Jensen brukt som illustrasjonsfoto til en sak som handler om høy IQ?

Kan noen hos VG gi et svar?

Etter at vinylspillerne har kommet seg på plass, har jeg drevet litt jakt på gamle godbiter. Jeg har funnet en del musikk jeg har savnet selv om det har vært et stykke mellom de virkelige godbitene. Men en definitiv godbit dukket opp i posten i dag:

Fra Lippo Lippi: Songs

Og ikke hvilken som helst utgave, men den fra før Fra Lippo Lippi ble oppdaget av Virgin. Fra Lippo Lippi hadde gitt ut et par plater før denne – som jeg dessverre ikke har hørt – men det var denne Per-Magne kom med en ettermiddag i 1985. Vi jobbet i nærradio, og hadde med A-has suksess innsett at også norsk musikk kunne være verdt å lytte til. Og dette var bedre enn det meste vi hadde hørt til nå.

Jeg tror våre ganske få lyttere fikk omtrent hele plata gjennomspilt et par ganger den første uka. I løpet av et par måneder var den utslitt. Og litt etter det igjen, var den stjålet. Da vi skulle erstatte den, hadde Fra Lippo Lippi fått kontrakt med Virgin, blitt redusert til en duo og fått gitar på plata si. Fremdeles veldig bra – men ikke helt det samme.

Så, når jeg fant «Songs» med Fra Lippo Lippi utgitt på Wire records på QXL, kunne jeg jo ikke annet enn å kjøpe. Og platen var i flott stand, og den er fremdeles like bra som første gang jeg hørte den. God ting, vinyl.