HTC Desire og video

Å ta opp video er ganske så lettvint med alle mobiltelefoner, også HTC Desire — og med Android 2.2 på den, kan du til og med ta opp i HD —, men å se videoer eller filmer fra andre kilder har vist seg å være litt vanskeligere. Men nå har jeg funnet løsningen!

Det vil si, det er egentlig to løsninger jeg har funnet, så kan du velge selv:

Omkod videoene dine til å passe til Android

Noe av problemet er nemlig at Android er litt selektiv i forhold til hvilke videoformat som støttes. Dette kan du lese mer om hvis du Googler det. Men det er derfor mange videoerfiler som ikke kan vises på den. Jeg har provd med en rekke program som skal kunne omkode, men uten stort hell. Ikke før jeg fant programmet HandBrake. Dette finnes for det meste av plattformer, og Linuxutgaven finnes for nedlasting her: https://edge.launchpad.net/~stebbins/+archive/handbrake-snapshots/+packages.

Diet kommer riktignok ikke med «ferdig oppsett» for Andriodfilmer, men oppskriften på hvordan man koder filmer for Android finnes her.

Installer en tredjeparts mediespiller

jeg fant en som heter arcMedia. Den finnes for nedlasting i Marked, og spiller av en rekke formater, blant annet MKV, Xvid, WMV og DiVX. Jeg har prøvd den på en fem-seks filmer jeg ikke kunne spille av med den innebygde spilleren på telefonen min, og det gikk greit med alle.

arcMedia er veldig enkel, den har en filbrowser, en knapp for avspilling og pause, en knapp for å utvide en film til å fylle hele skjermen og en tidslinje hvor du kan hoppe i filmen. Svært enkelt, men alt jeg trenger. Programmet er, i alle fall inntil videre, gratis.

Så, nå er jeg fornøyd så langt. Det er befriende å slippe og bære med seg flere dingser når telefonen min tross alt har alt som trengs for å vise filmer og spille musikk når jeg er underveis, og med en bedre skjerm enn de fleste alternativene jeg kan tenke meg.

Ni ting Android gjør bedre enn iPhone

PC-world har skrevet artikkelen med tittelen over, og selv om jeg dessverre ikke har fått prøvd noen iPhone, er jeg den meget lykkelige eier av en Android-telefon, og ut fra det ståstedet er jeg helt enig med artikkelen.

Min HTC Desire er nemlig utvilsomt den morsomste og mest nyttige «dingsen» jeg kan huske å ha eid. Og de fordelene som PC-World nevner er jeg helt enig i er viktig: Multitasking, aktive vidgets, et beskjedsystem som hele tiden virrer i bakgrunnen og frihet med tanke på hvilken hardware jeg ønsker å kjøre på er ting som betyr mye for meg.

Jeg liker også «Market», plassen der jeg enkelt kan laste ned programvare til telefonen min. Der finnes det en mengde programmer, alle jeg kan laste ned i Norge er helt gratis og det som mange ser på som en ulempe, at ikke alle programmene er gjennomtestet og fiks ferdige, ser jeg egentlig på som en fordel: Jeg har lasta ned flere program hvor jeg har ønsket meg annen eller utvidet funksjonalitet, og med en mail til utvikleren, har jeg faktisk fått det ved et par anledninger!

Men det morsomste med denne lille artikkelen er likevel å se hvilke reaksjoner den framprovoserer hos mange som av en eller annen grunn ser på mobiltelefonvalg som religion. Jeg leser til stadighet erklæringer på Twitter om hvor genialt alt du kan gjøre med en iPhone er, og hvor mye bedre Apples produkter er enn alle andre produkter. Jeg regnet dermed med at det var kosher å poste slikt på Twitter, Men min post om denne artikkelen pådro sen tidvis aggressive svar.

Artikkelen var ikke uavhengig, ble det påstått. Jeg tror at PC-World er rimelig uavhengige i forhold til mobiltelefonprodusenter, og stilte spørsmålstegn ved denne påstanden. Etter hvert fremkom det visst at det var objektivitet som mangla, men på den ene siden synes jeg denne artikkelen er såpass objektiv som man kan forvente, og på den andre siden mener jeg at objektivitet som kriterie for anmeldelser av produkter egentlig er litt søkt, det må forventes at leserne greier å skille mellom faktiske opplysninger og journalistens personlige preferanser.

Videre ble jeg mer eller mindre «uthengt» som en «hater» (leses på engelsk, og er visst et skjellsord på de som ikke elsker Apples produkter) med en gang jeg postet en link til denne artikkelen. Altså: Jeg liker Android. Jeg synes det er et glimrende system. Det innbefatter at jeg nok har en tilbøyelighet til å tro på de som sier at systemet jeg liker er bedre enn andre systemer. Å blande inn følelser som kjærlighet og hat i dette, synes jeg blir en pervertering av debatten.

Nå regner jeg med at de fleste leserne mine ramla av for ganske lenge siden — det er ikke så mange som leser mer enn 140 tegn for tiden. Men jeg skal likevel prøve å ende opp med en konklusjon: Mange av iPhone-brukerne jeg har opplevd den siste tiden, ser ut til å lide sterkt under Stockholm-syndromet. Det er ikke noe problem for dere at jeg liker Android. Det er heller ikke noe problem for dere at PC-Worlds journalist Aksel Edgar-Lund synes Android leverer bedre enn iPhone. Akkurat som jeg ikke har noe problem med at dere velger iPhone.

Det er bare ting. Det er fordeler og ulemper med begge to. Herlighet, jeg kan lage en liste over fordelene med min gamle Sony Ericsson k800i framfor min HTC Desire, dersom noen skulle ønske seg det. Det er da ikke noe å bli så sint over?

Hvorfor jeg har problemer med Apple

Jeg har, i alle fall muntlig og i en del Twittermeldinger, uttalt meg tildels veldig kritisk til Apple og dets stadig sterkere grep om brukerne og verdikjeden. Som oftest blir jeg avfeid med at iPhone er kult, og at jeg bare kan velge noe annet. Begge deler er sant, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg slipper unna av den grunn!

Korreksjon:

Når man skriver om Apple, får man uomtvistelig noe oppmerksomhet. Jeg har derfor blitt gjort oppmerksom på at min antagelse lenger ned om at Apple får penger fra Spotify-abonnementene, er feil — de pengene går rett til Spotify, og klienten er gratis.

Det gleder meg.

Videre mener mange at Digis uttalelse om at Apple vil beholde 30% av omsetningen ikke vil gjelde WiMP. Applikasjonen vil bli gratis på samme måte som Spotify, og folk regner med at betaling for abonnementet vil gå rett til leverandøren — det er bare mobilbetalingen Apple av en eller annen mystisk grunn har et problem med.

Jeg håper de har rett.

Jeg har nemlig valgt noe annet. Jeg har valgt en HTC Desire, en Android-basert telefon som uten tvil er den morsomste og mest anvendelige dingsen jeg noen gang har eid. Jeg bruker den stort sett hele tiden fremdeles, til tross for at jeg har hatt den et par måneder, og fremdeles finner jeg nye og spennende programmer, muligheter og bruksområder. Så jeg greier meg fint uten iPhone. Men betyr det at iPhone greier seg fint uten meg? Kanskje ikke.

Jeg er glad i musikk. De nye tjenestene for streaming av musikk på nettet, som Spotify og WiMP«, er midt i blinken for min måte å lytte til musikk på; nemlig innfallsmetoden. Jeg har hatt abonnement hos begge to, og akkurat nå er det WiMP jeg bruker mest. Både WiMP og Spotify har klienter for Android-telefonen min, og hvis jeg betaler 99 kroner i måneden for et abonnement, kan jeg lytte til den musikken jeg vil når jeg vil. Det er fantastisk.

I et års tid har man også gått og ventet på iPhone-versjonen av WiMP-klienten, men den har latt vente på seg. Og på tirsdag avslørte Digi grunnen til dette: betalingsløsningen, at WiMP betales med telefonregningen, var ikke akseptabel for Apple:

Vi har fått et krav om å endre applikasjonen på grunn av at vi tillater betaling via mobilregningen, noe som er gjennomført, sier informasjonssjef Kristin Breivik Eldnes i Aspiro.

«Muligheten til å omgå Apples rigide kontroll for betaling av innhold falt altså ikke i god jord», skriver Digi videre, «Apple ønsker å tviholde på kontrollen over hele distribusjons- og betalingsplattformen, der selskapet beholder 30 prosent av hver omsatte dollar».

Da skulle man jo tro at iPhone-brukere må betale mer i abbonnement, ikke sant? Telenor og Aspiro, som sammen står bak WiMP, skal jo ha 99 kroner i måneden fra hver kunde. Dersom iPhone-eierne skal være like lønnsomme for Telenor/Aspiro som det jeg er, bør de jo disse brukerne betale 141 kroner eller noe sånt, 42 kroner til Steve Jobs og 99 kroner til WiMP. Men det er det ikke snakk om, WiMP skal koste 99 kroner måneden uansett.

Kanskje du nå har kommet dit at du lurer på hvorfor jeg er så bekymret for Telenor og Aspiros inntjening. Men hvis du tenker deg litt om, tror jeg nok du kommer på det. Fortjenestemarginene i dette markedet er ikke spesielt store. En såpass seriøs aktør som de bak WiMP har i tillegg et begrep om hvor mye de bør tjene på hver kunde. På oss med Android-telefoner får de inn 99 kroner i måneden, mens iPhone-brukere kun bidrar med i underkant av 70 kroner — Apple skal jo ha 30.

Hvis mange nok brukere stiller med iPhone istedet for Android-telefoner, tjener altså Telenor og Aspiro mindre enn de hadde tenkt på tjenesten sin. Og hva tror du at de gjør da? Selvfølgelig, de hever prisen. Eller de lar være å redusere den når de hadde kunnet det. Jeg fikk for eksempel en mail fra Spotify i dag, hvor de lanserte Spotify Unlimited: For 49 kroner får du Spotify uten reklame, men ikke til mobiltelefoner.

Hvorfor denne prisforskjellen på 50 kroner mellom Spotify på PC og Spotify på mobil? Kan det være fordi majoriteten av mobilbrukere har iPhone?

iPhone er så populær at den vil ha en betydelig brukermasse, i alle fall i overskuelig fremtid. I Apples økonomi sitter det en gjøkunge som skal ha 30% av omsetningen. Og det gjør altså at jeg, som ikke vil ha noen iPhone, likevel blir påtvunget en bygselkontrakt hvis jeg ønsker å forholde meg til tjenester som også finnes på iPhone. Og det vil nok bety «omtrent alle» i en lang tid fremover.

Dette er selvfølgelig en genial forretningsmodellfor Apple. For brukerne er den fullstendig bak mål. Det eneste håpet er at myndighetene som skal overvåke slikt, krever at prissettingen blir reell, slik at alle tjenester blir 41% dyrere på iPhone enn på andre telefoner. Da vil vi få se skikkelig konkurranse, da!

Plassutnyttelse i kjellerrom

Her er et bilde av et hjørne i kjelleren vår. Dessverre bare et mobilbilde med motlys, men det viser altså hvor enkelt man kan plassere en dedikert server i et hus som egentlig ikke har plass til det.

Serveren har jeg skrevet om før, den står altså i en krok i kjelleren med en drøy terabyte lagringsplass, raid og nattlig backup. Den brukes, som du sikkert skjønte, mest som lagringsplass. I tillegg gjør den noen enkle jobber i hjemmenettet, som mediaserver for PS3, DHCP- og DNS-server.

Og så er det alltid morsomt å ha en server, da!

Problemet var i utgangspunktet plass. Men det var den gangen vi hadde en 19-tommers CRT-monitor stående ved siden av den. Jeg vet ikke om du husker dem? De var store. Da vi fikk en «ledig» 17-tommers Samsung LCD-skjerm, ble ting litt mer plasseringsvennlig. Men fremdeles var server«rommet» preget av bruskasser og balanse. Du spør deg kanskje hvorfor jeg absolutt må ha en skjerm der, det meste av serveradministrasjon kan jo skje via fjernstyring, og det er helt riktig. Men siden dette er en server som det utføres en del prøving og feiling på, har det hendt fra tid til annen at den ikke har noen nettverkstilknytning. Og da er det vanskelig å fjernstyre.

Det viktigste med serveren min, utover jobben den gjør, er at den ikke tar stor plass. Dette er tross alt et hjem, og vi har ikke tatt oss råd til noe dedikert teknisk rom. Den endelige løsningen måtte derfor være både funksjonell og plasseringsvennlig.

Jeg endte opp med en «hobbyplate» på 30×120 cm og noen hylleknekter. Jeg borret noen hull i platen til kabelgjennomføring, og skrudde den opp på veggen i «ståhøyde». Så slipper jeg å tenke på plass til noen stol. Serveren står under hylla, og skjermen er skrudd opp på veggen med det billigste VESA-festet jeg fant på Komplett.

På bildet ser du dette. Du ser også tastatur, mus og backupdiskene på hylla, og serveren under. I forkant av serveren, noe som ikke vises så godt på bildet, står det en UPS, som ble innkjøpt etter at sikringen gikk for andre gang mens vi var på ferie. UPSen sørger for at serveren skrur seg av pent og rolig dersom strømmen skulle forsvinne igjen.

Ingenting «stikker utenfor» hylla. Her har jeg altså et komplett «serverrom» på under en halv kvadratmeter gulvplass. Enkelt og greit! Så selv om du ikke kan kjøpe deg rackskap eller føler for å bygge på huset, skal du ikke se bort fra at du kan få deg en skikkelig server i hjemmenettet ditt!

Bålpannen «Risør»

Etter at enkelte har mistenkt meg for å tenne bål i parabolantenna etter å ha sett bildet av pølsebålet i mobilbloggen min, tenkte jeg det var på tide å presentere siste nyanskaffelse: Risør utepeis.

Jeg har sett mange slike grill/bålplass-komboer, men felles for dem alle er at de har kosta en arm og et bein eller deromkring. Det var derfor jeg var veldig glad da jeg fant bålpannen «Risør» i min lokale Europrisbutikk.

Bålpanna er som en parabol i størrelse og utforming, det skal innrømmes — men der stopper likhetene. Den har tre solide bein og en liten rist i bunnen for å få luft inn under bålet. Den ble levert med gnistfanger (se det første bildet) og en grillrist som du ser på det siste. Grillristen er 60 cm i diameter. Det blir ikke varmere rundt den enn at isen berga under den etter mange timers grilling i dag, så den har nok ikke noen strenge krav til underlag. Den holder seg også så kjølig at det er mulig å flytte på den selv om det er et lite bål igjen i den. Nyttig hvis du griller i innkjørselen, og plutselig får bruk for bilen …

Den er enkel og grei, og i og med at det var Europrisvare, kosta den ikke mer enn noen hundre kroner. Var det 699,- kanskje? Perfekt for «stor grilling», et lite pølsebål eller et stemningsfylt bål å dele en liten flaske god vin rundt en litt kjølig kveld. Hvis du trenger noe som virker, og ikke har noe behov for å imponere naboene veldig, anbefales «Risør» utepeis på det varmeste (unnskyld!).

Den stasjonære PC-ens revansje?

Akkurat da alle ble enige om at PC-er skal være bærbare, finner jeg et produkt fra BMW og Thermaltake som får meg på bedre tanker.

Thermaltake Level 10 Big Tower er altså et kabinett som faktisk skiller seg ut fra mengden. Det mildest talt originale utseende er altså et kabinett med plass til 3 5¼ og 6 3½» stasjoner. Diskene er «hot-swapable», slik at RAID-disker skal byttes ut mens systemet går dersom du har OS-støtte for det.

I tillegg har det god kjøling, 8 utvidelsesspor med plass til for eksempel et par ekstreme skjermkort, enkel tilgang til alle delene og en skyhøy WOW-faktor (og nei, jeg snakker ikke om World og Warcraft denne gangen).

Ulempen? Vel, det koster rundt 6000 kroner. Uten strømforsyning. Men det er nesten så jeg synes det er verdt det.

iChange?

iPad kommer til å forandre alt, leser jeg etter at Apple har lansert mer av det samme: Enveis underholdning med proprietært innhold.

Det jeg synes er litt morsomt her, er verdensbildet som åpenbart er litt forskjellig fra mitt: Når folk er enige om at «iPad kommer til å erstatte laptopen», men likevel innser at den ikke er tilstrekkelig anvendelig til å være den eneste datamaskinen du har, tror dere da at dere har truffet «barn, mødre, folk som ikke er spesiellt interessert i teknologi», som ofte trekkes fram som målgruppen? Det gjør ikke jeg.

Mine to sønner på fem og åtte år, kan nok ikke tenke seg en Internett-verden uten Flash og Shockwave. Min kone, som altså er «mor» og også «ikke spesielt interessert i teknologi», trenger å koble en rekke USB-dingser (som kamera, skriver og smart-telefon) til maskinen sin, og mangelen på multitasking på en sånn maskin, som er skapt for å ligge på sofaen å høre på Spotify-musikk mens du sjekker Facebook og twittrer, må jo være en ren misforståelse.

Men jeg tror at mye av dette vil bli rettet på. Akkurat som da Apple slapp en telefon uten MMS og med et kamera med VGA-oppløsning, skjønte alle tenkende mennesker at de snart ville «oppdage» MMS og oppgradere kameraet. Det samme med iPad, når menigheten har kjøpt den greia de slipper nå, vil de lansere den med Flash, så med kamera og til sist med USB.

Men den vil ikke slå an utenfor menigheten. De har nemlig ikke noen stor stasjonær maskin som de trenger et alternativ til. Folk flest har en billig bærbar. Og de fleste synes de har brukt nok penger på «data» når de har fått trådløst Internett og en bærbar PC i huset.

Men menigheten er stor, så iPad vil selge bra. For si meg: Hvor mange av dere som sier at dere vil kjøpe dere en iPad har verken en iPhone, iPod eller et annet Apple-produkt fra før?

Mobilt Internet i Linpus på Acer Aspire One

Etter å ha koble opp min Ubuntu-PC og kona sin netbook med Windows mot Internet via våre Sony Ericsson mobiltelefoner, begynte jeg å myse på min netbook. Det er en Acer Aspire One med Linpus Linux, et operativsystem som har vist seg å kreve litt ekstrainnsats dersom du vil bruke maskinen til noe annet enn det den ble solgt for å brukes til.

Men hey — med de siste Linux-distribusjonene, har jo Linux blitt så enkelt at vi nesten ønsker oss litt utfordringer, så derfor tok jeg på meg «oppdraget». Her er hva jeg kom fram til:

Sjekk om nødvendig kjernemodul er på plass

Problemet med mobilt Internet på en Acer Aspire One med Linpus er todelt:

  1. Mange av dem mangler kjernemodulen som er nødvendig for å kunne bruke en mobiltelefon som modem, og
  2. De kommer uten et program for å ringe opp med et modem

Det første man må gjøre, er derfor å sjekke om kjernemodulen for mobil-modem er på plass. Det er ganske likefremt:

  • Bruk en Sony Ericsson datakabel til å koble telefonen til en USB-kontakt
  • Åpne et terminalvindu (ALT F2, «terminal», ENTER)
  • Skriv «dmesg» etterfulgt av ENTER

Da får du forhåpentligvis et svar omtrent som dette:

usb 2-2: new full speed USB device using uhci_hcd and address 3
usb 2-2: configuration #3 chosen from 1 choice
cdc_acm 2-2:3.1: ttyACM0: USB ACM device
cdc_acm 2-2:3.3: ttyACM1: USB ACM device

I så fall kan du hoppe over neste punkt, og gå rett til å legge til et program for oppringing til Internet. Men jeg fikk kun de to øverste linjene, mens de to som starter med CDC_ACM manglet! Det betyr at den kjernemodulen jeg snakket om, manglet på min maskin. Da måtte jeg følge instruksjonene på denne siden:

Legg til kjernemodulen cdc-acm

  1. Last ned kjernemodulen cdc-acm herfra (box.net) Du kan også kompilere den selv hvis du vil — men hadde du kunnet det, hadde du neppe lest denne siden helt ned til hit)
  2. Flytt denne modulen til riktig katalog, og legg den til i kjernen:

    Åpne et terminalvindu på nytt dersom du lukket det (ALT F2, «terminal», ENTER), og skriv de følgende kommandoene en etter en:

    [user@localhost ~]$ su – [user@localhost ~]# mkdir -p /lib/modules/2.6.23.9lw/usb/class
    [user@localhost ~]# cp /sti/til/modulen /lib/modules/2.6.23.9lw/usb/class/

    («Sti/til/modulen» byttes ut med plasseringen til filen du lasta ned). Fortsett med dette:

    [user@localhost ~]# mknod /dev/ttyACM0 c 166 0
    [user@localhost ~]# depmod -a
    [user@localhost ~]# modprobe cdc-acm

Nå skal kjernemodulen for mobil-modem være på plass, og vi kan gå videre.

Installér et program for å ringe opp Internet

Det neste vi trenger, er altså et program som lar oss bruke modemet vårt. Jeg vet ikke hvor mange slike som finnes, jeg — men et som er populært og som ser ut til å fungere, er gnome-ppp. Det kan du installere på denne måten _forutsetter at du har en Internet-forbindelse):

  • Åpne et terminalvindu på nytt dersom du lukket det, og skriv følgende:
    [user@localhost ~]$ su – [user@localhost ~]# yum install gnome-ppp

    Svar «y» på eventuelle spørsmål

Konfigurer oppkoblingen

Gnome-ppp er et program som må kjøres som root. Skriv derfor «sudo gnome-ppp» og trykk enter i et terminalvindu når du vil starte programmet. Du kan lage en snarvei til dette senere, når alt fungerer. Så må du konfigurere programmet. Trykk på knappen «Setup», og du får opp dette vinduet:

Innstillingene skal være omtrent som hos meg over her. Dersom du ikke finner et sånt der ttyACM0-modem i listen, så koble til mobiltelefonen og velg «Detect». Påse også at USB Modem er valgt som «Type», og at «Speed» er 460800. Så kan du velge arkfanen «Options», og merke av Dock in notification area. De øvrige valgene i «Setup» mener jeg du kan la være uendret. Velg «Close».

Så må du legge inn brukernavn, passord og telefonnummer. Egentlig er jo brukernavn og passord bare tull på en slik oppkobling, men jeg leste et sted at det kunne bli noe krøll med å lagre innstillingene dersom du lot feltene stå tomme. Så jeg skrev inn «test» som brukernavn og passord, og haket av Remember password. Telefonnummeret er *99#. Dersom du er avansert og har flere Internetprofiler på telefonen din, kan du skrive slikt som *99***10# for å bruke profil nummer 10.

*Så skal det bare være å klikke på «Connect»* … — merk at du bør koble deg fra andre Internet-forbindelser først (trådløst eller kablet nettverk), ellers kan det fort bli problemer med gateway og DNS, og det ser ut som ingenting virker. Lykke til, og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger dersom du har noen.

For å komme meg på Internet via mobiltelefonen på Acer Aspire One, brukte jeg informasjon fra bugwhine: Using Sony Ericsson P1i as a GPRS/3G modem on Acer Aspire One og «WoST En: USB Modem (Nokia N95) with Acer Aspire ONE»:http://wosten.blogspot.com/2008/08/usb-modemnokia-n95-with-acer-aspire-one.html. Det var kjempegøy!

Lexmark E260dn

Her i huset venter vi også på det papirløse samfunn. Det har vi gjort siden tidlig nittitall, og etter alle solemerker å dømme, vil vi måtte vente en stund ennå. Derfor er en skriver eller to, foreløpig et nødvendig onde. Jeg vet det er veldig … veldig … — totusenogfire-aktig, men det får så være.

De siste ti årene eller så, har vi holdt oss med en fargeblekkskriver til fotobruk og en sort-hvitt laserskriver til volumutskrifter. Med politikere og lærere under samme tak, blir det nemlig noen papirbunker av og til. Fargeskriveren vår er en DeskJet HP 5550 — treg som bare det, men den skriver pent. Men laserskriveren vår, en HP1100, begynte på mange måter å si i fra om at tjenestetiden dens nærmet seg slutten.

vi måtte finne oss en ny laserskriver, og etter iherdig debatt kom vi fram til disse kriteriene:

  1. Den må fungere på alle operativsystem vi kan tenke oss å dra inn i huset
  2. Den må ha automatisk duplex (tosidig utskrift) slik at vi dreper så få trær som mulig
  3. Den må være absolutt stille i stand-by-modus
  4. Den må være billig og likevel veldig pålitelig og slitesterk

Jeg har stort sett brukt HP-skrivere før. De har vært solide og stabile, og HP har vært tidlig ute med returordninger for brukt rekvisita. Men de siste årene har jeg også blitt positivt overrasket over Lexmark mange ganger. Jeg har også installert noen Lexmarkskrivere hos kunder som har vært veldig fornøyd med disse i ettertid. Og de har holdt, enten det har vært snakk om volumskrivere som skriver ut tusenvis av sider per dag, eller personlige- eller arbeidsgruppeskrivere hvor det kan gå noen dager mellom hver utskrift. I tillegg er de billige. Så, etter å ha lett litt, ble det en Lexmark E260dn vi valgte å satse på.

Den ble bestilt hos MPX, som bruker å være kjappe og greie på levering og som ville ha litt over to tusen for den, noe som så ut som en grei pris.

I dag henta vi den på postkontoret, og gjorde klart for installasjon. Den har både USB– og parallelltilkobling, men jeg ville bruke den på nettverket, så jeg koble den til en av våre switcher. Den henta seg en IP-adresse fra DHCP-serveren og skrev ut en oversikt over alle relevante nettverksinnstillinger. Dermed kunne jeg åpne en nettleser og gå inn på skriverens webserver via en nettleser for å sette de innstillingene jeg selv ønska. Og administreringen av skriveren fungerte forøvrig helt greit fra Firefox på Linux.

Når jeg så hadde gitt den en fast IP-adresse, var det tid for å installere den på Linux-maskinen min (Ubuntu 8.10). Jeg valgte «System» – «Skrivere» og «Ny skriver» uten for store forhåpninger. Men igjen ble jeg imponert av Ubuntu! *Skriveren ble funnet på nettverket, og det var bare å velge den og trykke «Framover»!*

skjermskudd

Men da den anbefalte meg å velge «default» driver — jeg antar at det var en standard PostScript-driver — ble jeg likevel litt skeptisk, og fant ut at jeg ville se om Linux-støtten til Lexmark var så bra som de reklamerer med. Og det var den nesten. Det eneste lille irritasjonsmomentet jeg møtte, var at jeg måtte velge engelsk språk på websidene deres for å finne drivere til andre operativsystem enn Windows. Litt unødvendig. Men da jeg gjorde det, fant jeg en fil som inneholdt den PPD-fila (PostScript Printer Definition file) jeg trengte, og skriveren fungerte akkurat som den skulle!

Det var forøvrig tillatt å videredistribuere denne fila, så jeg legger dem ut her:

Det gikk også relativt greit å installere den på Windowsmaskinene i huset, selv om jeg begynner å bli vant til at slikt er vanskeligere enn i Ubuntu. Jeg tror at å lære Windows er litt som å lære å sykle. Trehjulssykkel.

Det jeg lurte mest på på forhånd, var reaksjonstiden — altså tiden før første utskrift kommer — under Linux. Mange skrivere jeg har prøvd, har vært skrekkelig trege der. Men ikke denne, den reagerer lynkjapt selv om den er i dvalemodus og uansett om man skriver fra Linux eller noe annet operativsystem. Videre ser det faktisk ut som om den holder nesten den hastigheten som er lovet i reklamene når det gjelder utskrift — 17 sider i minuttet og 6,5 sekunder for første side virker ikke urealistisk i vanlig bruk.

Videre er den absolutt stille i stand-by og duplexfunksjonen fungerer slik den skal — så ut i fra kravene våre, kan vi vel egentlig ikke ønske oss mer av en skriver?

Og nå står altså vår nye, flotte laserskriver i skriverskapet vårt, og nå blir det nok produsert noe vanvittig med utskrifter her de kommende dagene, kan jeg tenke meg! I alle fall er vi temmelig fornøyd med Lexmarken. Terningkast fem, tenker jeg!

(Beklager dårlig mobilbilde!)

Som tiden flyr …

Jeg har tidligere skrevet litt om hjemmeserveren min. Den står nede i kjelleren og gjør jobben sin til alles tilfredshet. Faktisk til en sånn grad at vi nesten glemmer å tenke på at den er der. Og det er litt skummelt, for da kanskje vi glemmer å ta backup, holde øye med harddisk-helse og slikt. Og skulle vi miste de flere hundre gigabytes med egenprodusert materiale vi har der, ville jo det vært en liten katastrofe.

Derfor fant jeg ut at jeg skulle bytte ut en av harddiskene i den med to 750GB Samsung SATA-disker. Da oppnår jeg tre ting: Jeg får mer lagringsplass, etter som den jeg plukker ut er på 250GB, jeg får større feiltoleranse etter som jeg setter opp de to Samsung-diskene i RAID og jeg får sannsynligvis friskere harddisker, etter som de nye diskene er … vel — nyere.

Men da jeg skrudde opp kabinettet for å putte inn diskene, fikk jeg en overraskelse:

Først oppdaget jeg at jeg ikke hadde strømkontakter til SATA-diskene. Strømforsyningen har bare to SATA strømkontakter. Heldigvis finnes det overganger fra den «gammeldagse» Molex-kontakten til den nye, svarte 15-pins sATA-pluggen. Men så oppdaget jeg et annet problem:

Hovedkortet mitt, et Asus K8N-VM har bare to sATA-kontakter, så det er ikke kontakter til flere sATA harddisker der!

En fornuftig mann hadde sikkert enten skrinlagt prosjektet eller skaffet seg et nyere hovedkort nå. Men denne serveren oppfører seg så utrolig pent og stabilt med det hovedkortet den har, og jeg vil absolutt ha på plass de to diskene jeg har kjøpt — så nå har jeg bestilt et 2 porters sATA RAID kontrollerkort til noen hundrelapper.

Så, ny ventetid. Og ny spenning — for hva har er det jeg har glemt å tenke på denne gangen?