Ubuntu 7.04 Feisty Fawn

Som den faste leser sikkert har oppfattet, er jeg temmelig begeistret for fri programvare generelt, og Ubuntu Linux generelt. Likevel har min nyoppgraderte PC kjørt kun Microsofts Windows i noen dager, i påvente av at den siste utgaven av Ubuntu skulle komme seg ut av beta-stadiet. Det skjedde like før helga, så i går hadde jeg installasjonssøndag.

De fleste som leser disse sidene har sikkert lest masse om Både Ubuntu og siste versjon allerede, så jeg skal ikke gjenta alt — jeg kan heller linke til noen sider her:

Men noen nyheter ble jeg såpass begeistret for at jeg tenkte jeg skulle nevne dem spesielt.

Installasjonen har blitt enda enklere. Jeg har alltid likt Ubuntus måte å installere på. Du starter maskinen fra CD’en, så du får faktisk prøve Ubuntu før du starter installasjonen. Det ser oversiktlig og trygt ut, og så får du testet om maskinvaren din virker med operativsystemet før du bestemmer deg for å installere.

Partisjoneringsverktøyet som brukes for å klargjøre disken for Ubuntu har blitt litt enklere å forholde seg til for dem som ikke vet hva en partisjon er for noe rart, og under installasjonen får du mulighet for å importere mail, dokumenter og lignende fra de(n) Windows-kontoen(e) du måtte ønske dersom det er Windows på maskinen fra før. Veldig enkelt for den som vil oppgradere fra Windows til Ubuntu — og antageligvis et glimrende verktøy for å redde filer fra en havarert Windows-installasjon.

Hardwarestøtten er fremdeles like imponerende. Det er utrolig hvor mye som støttes i en standard Linux-installasjon, og hos meg var det ingen ting som ikke virket. Men likevel finnes det tilfeller hvor maskinvareprodusenters egne, ofte lukkede, drivere kan gi bedre ytelse. Støtte for slike drivere er sterkt forbedret i Ubuntu 7.04. Programmet «støtte for ufrie drivere» lister opp den maskinvaren jeg måtte ha hvor det finnes slike, og gir meg mulighet til å laste ned og aktivere dem. Nvidias støtte for skjermkortet mitt ble dermed installert med fire klikk med musa.

Multimediakodeker — det vil si kode for å spille av forskjellig medieinnhold — lastes ned automatisk. Etter installasjonen måtte jeg selvfølgelig prøve litt eksotiske ting, for å finne ut hva som ikke virka. Multimedia har alltid vært en kjent utfordring under Linux. Men det var før. Da jeg ba om det, installerte Flash seg i nettleseren uten noe om og men – det fungerte akkurat som på Windows.

Deretter lette jeg opp det jeg hadde av lyd- og videofiler på hjemmeserveren. Når jeg dobbeltklikka på ei mediafil av en ny type, ble jeg spurt om jeg ville laste ned en kodek. (Mediaplayeren i Windows har pleid å stille meg et lignende spørsmål — men jeg har enda tilgode å oppleve at det faktisk har fungert etter hensikten …) I Ubuntu svarte jeg «ja» og «last ned», og det bare virket. Alle filene jeg prøvde ble spilt av riktig — til og med filer i Apples Quicktime-format.

Noen av disse kodekene er beskyttet av patenter i noen land, og i slike tilfeller får man en klar beskjed om det før man kan velge å laste ned likevel.

Etter den vellykkede installasjonen på den stasjonære, måtte jeg prøve å oppgradere den bærbare datamaskinen. Den har hittil kjørt Ubuntu 6.10. Når jeg startet «Oppdateringshåndterer», fikk jeg beskjed om at det fantes en ny versjon. Jeg valgte å installere, svarte på at jeg ville fjerne pakker som ikke lenger var støtta, og satte igang. Maskina begynte nedlasting og installasjon, og en halvtimes tid senere fikk jeg beskjed om å starte på nytt. Og den bærbare boota Feisty Fawn uten så mye som et knyst.

Der fikk jeg øye på den hittil siste store positive overraskelsen for meg: den innebygde støtten for trådløse nettverk er forbedret! Tidligere har du nesten vært nødt til å bruke tilleggsprogramvare dersom du hadde med deg en Linux-bærbar rundt om kring. Det er ikke noe kritisk det, men det er en av de få områdene hvor jeg syntes XP faktisk var veldig bra, men ut fra hva jeg har fått prøvd hittil, ser det ut som om Ubuntu også har fått dette på plass.

Totalt sett kan jeg ikke si annet enn at jeg er veldig imponert over produktet, og oppriktig glad for at Linux for desktopen endelig ser ut som et komplett produkt — og i mine øyne bedre enn hva noen av konkurrentene kan skilte med.

Prøv selv: http://www.ubuntu.com/getubuntu/download

Kabinett med god kjøling

Som tidligere nevnt fikk jeg noen temperaturproblemer da jeg oppgraderte det meste i PC-en min, og dermed måtte jeg ha mer kjøling.

Den mest effektive måten å få til dette på, var å blåse luft inn ca. midt på kabinettveggen. Feige PC-byggere ville sikkert løst dette ved å kjøpe et kabinett med vifte — eller i det minste plass for vifte — ca. midt på kabinettveggen, men jeg ville fortsatt ha mitt gamle, gode Aopen H500a, og da måtte det kreativitet til.

I forrige artikkel om emnet nevnte jeg jo at jeg skulle høre om noen på jobb hadde verktøy til å få skåret ut et 12 cm hull i et kabinett-sideplate. Det viste seg at ingen hadde det, grensa der gikk på omlag 8 cm. Men driftsleder Jan Inge hadde likevel noe gode råd; stikksag med metallblad! Slikt fant jeg ut at jeg faktisk hadde selv, og bevæpnet med dette, hørselsvern (det bråker noe infernalsk med stikksag i blikkplate) og en god porsjon tålmodighet, skred jeg til verket. Jeg spente fast kabinettveggen til en fjøl med skrutvinger, og sagde veldig langsomt ut den på forhånd opptegna sirkelen. Og noen skruehull etter, hadde viften fått sin rettmessige plass:

Selv om dette var en klar forbedring fra tidligere løsning, var jeg ikke helt fornøyd. Det var et stort hull, og det kunne lett komme ett eller annet som ikke bør sendes i stor fart mot et hovedkort i nærheten av dette hullet. Derfor måtte jeg finne ett eller annet å putte foran åpningen. En tur til Jernia på Fauske fiksa det. Jernia her er en gammel jernvareforretning som faktisk har litt varer på lager, og en meget serviceinnstilt innehaver fant det jeg trengte: En ring skåret ut fra et innvendig veggdeksel til en vifte, et stykke relativt finmasket netting og masse dobbeltsidig teip. Så nå ser det slik ut:

(Klikk for større bilde). Prosessoren holder under 40 grader ved normal bruk, det ser egentlig temmelig greit ut … og jeg er egentlig temmelig stolt!

Varmt råskinn

Som en liten fødselsdagsgave til meg selv, har jeg oppgradert PC-en min en smule. En ganske stor smule, egentlig.

Så nå har vi gått fra en AMD Athlon 2200 med et eller annet halvbra skjermkort til dette:

  • Hovedkort: Asus P5B, P965, Socket-775, ATX, GbLAN, 6xSATAII, PCI-Ex16
  • Minne: 2 gig, Kit w/two matched Crucial DDR2 PC5300 1024MB CL5
  • Prosessor: Intel Core 2 Duo E6300 1.86GHz Socket LGA775, 2MB cache
  • Skjermkort: XFX GeForce 7600GT Fatal1ty 256MB GDDR3, PCI-Express, 2xDVI/HDTV, 650/1600Mhz

Min gamle PC har fungert bra, og fremfor alt vært stille, men ytelsesforskjellen mellom den og dette er likevel verdt innsats, penger og noe mer støy. Likevel ble det litt mer støy enn hva jeg hadde regnet med. Skjermkortet kommer nemlig med passiv kjøling, og jeg hadde håpet på at den utrolig store 14cm-vifta i strømforsyninga skulle gi tilstrekkelig luftgjennomstrømning til at jeg ikke trengte flere vifter der. Det holdt ikke.

Skjermkortet har det i og for seg helt greit, det tåler temperaturer opp til 130 grader før det begynner å sette ned farta. Men varmlufta kom seg ikke fort nok unna, slik at prosessoren, som jo er plassert rett over skjermkortet, fikk det skrekkelig varmt. Så her måtte det mer vifte til.

En 12 centimeters vifte rett på skjermkortet ser ut til å gjøre susen. Nå koser prosessoren seg på noenogtredve grader, mens grafikkprosessoren holder seg under behagelige 50 grader selv under Trackmania Nations.

Problemet er imidlertid at jeg ikke hadde noen mulighet til å feste en vifte akkurat der den burde være. Så løsningen nå er som vist over (klikk for større bilde), med åpent kabinett og husholdningshyssing. Men jeg har et håp om at noen på jobben skal greie å lage et 12 centimeters hull på rette sted i kabinettveggen, slik at maskinen bilr seende litt mer ryddig ut.

Frontier country

Linux fremstår i mange distribusjoner som et modent og komplett operativsystem til vanlige oppgaver. Likevel er det ikke så veldig utbredt ennå, og på mange måter er det litt spennende.

Det betyr nemlig etter alle solemerker at stadig flere vil ta i bruk dette systemet, og vi vil kunne få se en utvikling innenfor pris, teknologi, bruksområder og applikasjoner som savner sidestykke. Og som en person som trives minst like godt underveis som ved målet, synes jeg det er veldig spennende. Og det gir oss slike gledesutbrudd som det som ble postet til diskusjonsgruppa for Linux i går:

Min første posting her på linux-gruppa går på en pentium III med 256 MB Rambus ram og en brukt hardisk jeg kjøpte på bruktmarkedet på Grønland for 50 spenn. Maskinen var pælma i søpla av et stort firma. Jeg satt den først opp med Windows XP med servicepack 2 og det hang og hang, Spekken på maskina er for dårlig for Windows XP. Så putta jeg inn Mandriva Linux 2006 fra et blad jeg kjøpte i fjor og farta på den gamle råtne pc-en tok virkelig av. Jeg ble gledelig sjokkert. […]

Har drevet med Windows Nettverk i 20 år så møtet med Linux ble overraskende bra. Den gamle pc-kassa funker nesten ikke med Windows XP, så jeg satte opp en disk med Linux som jeg fant i et blad. Linux Mandriva 2006. Oppsettet gikk som en lek, nettverksskriveren og Windows domenet funker bra sammen med Linux. […]

WindowsVista i full utgave kommer på over 5000 kr i butikkene mens dette allrighte systemet kostet 100 kr inklusive bladet. […]

Det var særlig den siste formuleringen jeg falt for. Ikke bare får du et komplett fungerende system for hundre kroner, du får et blad med på kjøpet! Les hele gledesutbruddet her: http://groups.google.com/group/no.it.os.unix.linux.diverse/msg/0745bd6f59fe566e

MSN på mobilen

Tidligere i denne uka leste jeg en overskrift om at nå skulle man få MSN på mobilen. Det virket litt for godt til å være sant, og et nærmere blikk på tilbudet avslørte at det stemte. Det gjelder foreløpig kun for tre-fire mobiltelefoner, og vil snart koste 49 kroner i måneden. Det må da finnes noe bedre enn dette, tenkte jeg. Og jeg hadde rett.

Min Sony Ericsson K700i var nemlig ikke blant de utvalgte telefonene som kunne kjøre Microsoft Live Messenger. Men nettleseren Opera Mini har overbevist meg om at Java-støtten i slike telefoner faktisk kan brukes til noe, og en MSN-klone må da være lettere enn en nettleser.

Etterhvert fant jeg ut at det som ble anbefalt, var programmet og tjenesten mig33, eller den noe mer grafisk pynta programversjonen mig33+ som jeg valgte. Dette er et Java-program knyttet til en brukerkonto hos mig33. Brukerkontoen kan så knyttes til en MSN– og en Yahoo-konto, samt at du får tilgang til en rekke «chatrooms». Dette siste har jeg ikke brukt så mye tid på.

Her var det smertefri nedlasting og installasjon, det gikk helt problemfritt å opprette en mig33-konto. Med denne kontoen kan jeg også ringe og sende SMS – men det koster penger, så det gjør jeg like gjerne med mitt vanlige abonnement. Det er MSN jeg vil ha, og det er gratis (det vil si, jeg betaler selvfølgelig for datatrafikken, men det er ikke mange kronene).

Tjenesten er rask, lett å bruke, og på min telefon er det lett å bla mellom flere åpne samtaler og kontaktlisten ved å bruke joystick høyre-venstre. Med T9-ordlista går det kjapt å skrive, og lydsignaler (som heldigvis mutes når telefonen er satt til «stille») gjør det enkelt å følge med på mange samtaler samtidig.

Den eneste «ulempen» — eller snarere konsekvensen — av å bruke dette programmet er så vidt jeg har fått med meg at batteriet tømmes temmelig kjapt. Ellers er det glimrende. Har du waptelefon, anbefales det på det varmeste.

Samsung syncmaster 940 mw

Årets julegave fra nissen til Ellen og meg var hver vår Samsung Syncmaster 940 mw. Snill nisse!

Dette er en 19» LCD bredskjerm (16:10) med en oppløsning på 1440×900 punkter, DVI og VGA-innganger, integrerte høyttalere og — rosinen i pølsa — TV-tuner! Derfor har den også SCART-, komponent-, video-, audio og s-video-kontakter. Alle tilkoplinger er lett tilgjengelige, oppsettet av skjerm og TV er enkelt og lettforståelig og menyen var tydelig og relativt lett å navigere i.

Kvaliteten på både DVI– og VGA-bildet er etter min oppfatning meget godt — autojusteringen fungerer fint, skjermen har et klart og fint bilde, baklyset er jevnt og godt og jeg fant ikke noen døde piksler på noen av skjermene.

Lyden i de innebygde høyttalerne er helt akseptabel. Selvfølgelig uten særlig mye bass og dybde, men befriende fri for «plastikkasselyd». Med den medfølgende audiokabelen kan høyttalerne også brukes som PC-høyttalere, noe som sparer plass på skrivebordet dersom du ikke har entusiastkrav til PC-lyden.

Det jeg var mest spent på — og hadde de laveste forventningene til — var TV-prestasjonene, men her ble jeg positivt overrasket. Hvis TVen må endre størrelse på TV-bildet (for eksempel for å vise et 4:3-bilde med sorte kanter øverst og nederst), eller den prøver å vise et 4:3-bilde i fullbredde ved hjelp av såkalt «smart zooming», så sliter den noe. Men resultatet er likevel akseptabelt. Og med 4:3-visning eller TV-sendinger i ekte widescreen, blir resultatet overraskende bra, langt bedre enn jeg forventet på en LCD-TV i denne prisklassen

Bonusen er PIP – eller «Picture in picture». Jeg stussa litt i første omgang over denne, for jeg kunne ikke tenke meg at en skjerm i denne prisklassen hadde to tunere, noe som vanligvis er en forutsetning for en fungerende PIP-løsning. Men poenget var selvfølgelig at vi kan legge TV-bildet over PC-skjermen!

Den lille TV-ruta fungerer helt glimrende for å følge med i et eller annet. Den lar meg velge mellom 16:9 og 4:3, noe jeg savnet i PIP-vinduet på den store TVen. Underteksten i PIP-vinduet er lesbar selv for en mann som begynner å trenge briller stadig oftere, og PC-skjermbildet er like skarpt og klart selv med en liten TV i et hjørne av skjermen.

Jeg er veldig fornøyd med skjermen, og synes den gir mye for pengene. poengsum 5/6, prisen tatt i betraktning.

Datasikkerhet i hjemmet

Martin Bekkelund skriver en bloggpost med dette emnet, og det er noe jeg har mange meninger om. Og som vanlig, lufter jeg gjerne dem.

Utfordringen er som følger: Jeg har tusenvis av digitale bilder, sikkerhetskopier av CD- og DVD-samlingen min og store mengder dokumenter. I skrivende stund er alt sammen kun lagret på en USB-disk. Skulle denne ryke er nærmere 300 GB data tapt for alltid, med mindre jeg skulle finne på å betale tusenvis av kroner for å få reddet ut restene, noe det sannsynligvis er verdt. Slik skal det derimot ikke å være, så jeg inviterer deg til å komme med synspunkter for å lage en optimal løsning for datalagring i hjemmet.

Først vil jeg arrestere Martin i den store, utbredte misforståelsen her: At data kan reddes fra disker som er gått tapt. Det er vanligvis feil. Dersom disken skulle ha blitt ødelagt som følge av en «snill» brann eller en liten harddiskkrasj, vil nok det kunne stemme. Men dersom disken blir stjålet eller forlagt, er det stort sett umulig å gjenopprette data fra den.

Dernest vil jeg si at datatap bare er en av de problemene man har å hanskes med når det kommer til datasikkerhet. Som min forrige bloggpost peker på, kan også spredning av data utgjøre et stort problem. Men her vil jeg begrense meg til det første problemet.

Og det nærmeste en løsning vi kommer, er redundans. Det du vil ta vare på, må være lagret flere steder, og du må ha et system på denne lagringen. Det er umulig å sikre seg mot alt, men god dobbeltlagring vil nok være det beste vi kan håpe på å oppnå.

RAID er nevnt, og NAS. Flotte løsninger begge deler, men selv om du har en flott hjemmeserver med RAID-løsning å lagre alle digitalbildene dine på, spiller det liten rolle dersom den blir stjålet! Og selv om du lagrer både på hjemmeserveren og NAS-backupserveren, er du like hjelpeløst fortapt dersom huset ditt brenner ned og begge serverne sto i det! Forsikring hjelper lite akkurat da …

Den løsningen jeg anbefaler, er redundans, altså dobbeltlagring.

  • Ta backup på en USB-disk som du ikke bruker til annet enn akkurat det.
  • Gjør dette så ofte som du synes det er nødvendig – en gang i uken eller noe sånt, for eksempel.
  • Hvis du ikke har noe begrep om backupprogrammer og slikt, så kopier rubb og rake
  • Kontroller filene du skal ta backup av. Sjekk med stikkprøver at gamle filer lar seg åpne før du iverksetter sikkerhetskopieringen.
  • Kontroller backupen – i det minste med stikkprøver – så du vet at du faktisk tar kopi av det du vil ta vare på.

Og nå kommer vi til noe viktig:

  • Oppbevar USB-harddisken utenfor huset når den ikke er i bruk

Den kan ligge i en bankboks, i en låst skuffe på kontoret, hjemme hos svigermor eller noe lignende. Poenget er at den skal overleve selv om det verste skulle skje. Dersom det er vanskelig å ta med seg denne harddisken til og fra hjemmet ofte nok, så kjøp to og bytt på dem.

Ikke tenk «hva skjer hvis jeg får virus». Ikke tenk på hva crackere kan gjøre med maskinen din og god nok tid. Tenk på hvordan du kan sikre dine data mot at et fly skulle finne på å styrte i hustaket ditt. Da begynner det å hjelpe på. Datasikkerhet i hjemmet handler mye om å sikre seg mot det utenkelige, men med prisutviklingen på USB-harddisker, er det faktisk en praktisk mulig strategi for de fleste av oss.

Favorittlaptop

En av de aller triveligste maskinene jeg noen gang har hatt, begynner å dra på årene. Og ikke nok med det, nå har den også blitt utsatt for attentatforsøk!

Maskinen har jeg skrevet om før, det er en Omnibook Xe3 som altså ble kjøpt 14. august 2002. Det er ikke noen racer akkurat, den er levert med en Intel Celeronprosessor på 1.13Ghz og 256 MB RAM, som også skal betjene skjermen. Videre er den fra før bærbare PC’er pleide å komme med trådløst nettverk innebygget, så jeg bruker et 3com PCMCIA-kort, og den er så gammel at den er levert med diskettstasjon.

Men likevel er det en glimrende PC. Den er rask nok til å kjøre Windows XP med MSN messenger, OpenOffice.org og Firefox uten og slite. Og det som ellers er bra med den, er først og fremst det at den er fullstendig stille. Det eneste som har fått vifta til å snurre og gå hittil, er en skjermsparer fra Microsoft og Sim City 4.

Videre har den en veldig god skjerm, og tastaturet på denne er et av de beste PC-tastaturene jeg har skrevet på, uansett hvilken type PC vi snakker om. Det har også alle nødvendige knapper lett tilgjengelig, uten bruk av funksjonstast. Touchpad’en er grei å bruke, og den har aldri hatt noen problemer med dvale- eller hvilemodus i XP som enkelte andre PC’er av denne generasjonen har hatt.

Men den har hatt sin runde med problemer, stakkars. Etter et par drøye år, fikk den alderdomssvakheter. Det første som skjedde med den, var at baklyset til skjermen forsvant sånn «av og til». Og så, når jeg hadde slitt med det en stund, begynte harddisken å streike når den hadde gått lenge. Maskina var kjøpt på Elkjøp, så jeg valgte å ringe HP Support direkte, jeg. Vi ble enige om at det var 5 års reklamasjonsrett på denne maskinen, og han ba meg bare sende den inn med en utfyllt feilbeskrivelse.

Et par uker gikk, og den kom tilbake med ny skjerm! Men dessverre ikke med ny harddisk. En ny telefon til hyggelige supportmennesker endte med en beklagelse, og beskjed om å sende den inn på nytt. Nå gikk det bare noen dager før den kom tilbake med alle skadede deler byttet. Siden har den vært mye i bruk, men i det siste mest som «stuemaskin» hjemme, da den tross alt er litt tung i forhold til min andre bærbare. Og det er som stuemaskin den har blitt utsatt for attentat!

Min kjære kone er en flott kvinne, la meg få si det aller først, og jeg er veldig glad i henne. Hun er glad i rødvin. Og nettsurfing. Det kan være en dødelig kombinasjon. Jeg vet i alle fall av to tastatur som har tatt sin alt for tidlige død av dette. Fordelen med vanlige tastatur, er at de er knyttet til PC’en med en ledning, av og til ikke en gang det. Hvis man får rødvin i tastaturet, kan man enkelt bytte dem ut. Jeg regner med de fleste av de som har fulgt med helt hit skjønner at min kone nå har lært at det ikke er like greit når PC’en er av type laptop, og har det meste av elektronikken under dette tastaturet.

Så, lang historie kort, et glass rødvin på Omnibook som døde. Jeg prøvde å la den tørke i noen dager, men ikke noe hell. Var litt i villrede på hva jeg skulle gjøre, å prøve HPs support var ikke aktuelt. Dette var nemlig vanskelig å kamuflere som en garantisak, lukten ville avsløre svindelforsøket om ikke annet, og HP support er nok dyktige og dyre. Og å kjøpe en ny laptop var litt dumt, jeg har jo en ny laptop, det er bare det at jeg likte denne så godt. Så jeg søkte litt på nettet.

Der kom jeg over en side som het Disassembly of an HP […] Omnibook XE3! Spennende. Måtte jo se hva som var inni før den gikk til gjenvinning. Demonteringen var ikke helt enkel, men såpass godt forklart at jeg fikk det til. Maskinen er solid, med kompakt aluminium i den bærende konstruksjonen, så den tålte at jeg tok i litt, så jeg fikk den oppløst i sine enkelte faktorer. Og på disse, der var det en tanke rødvin. For å si det mildt.

Tastaturet spylte jeg lenge under lunkent vann. Så var det å prøve og finne alle de skumle plassene rødvinen hadde gjemt seg. Jeg turde ikke vaske med annet enn rent vann, for jeg var ikke helt sikker på hva de forskjellige komponentene tålte. Mye av rødvinen ble med, men det var likevel ikke med stort håp for fremtiden jeg skrudde sammen maskinen igjen etter noen dagers tørking. Og på første forsøk, skjedde det heller ingen ting. Men så satte jeg i batteriladeren! Det er begrenset hva man kan vente av et gammelt laptopbatteri, så det var utladet etter alle disse påkjenningene. Men med strømadapteret i, startet den opp igjen som om ingen ting var skjedd.

Fremdeles lukter den som om den har vært to uker på forfatterkongress, da. Men rødvin er tross alt ikke ille, det hadde nok vært værre om det var melk. Så nå kan jeg legge laptoprensemester til CV’en min. Og Ellen: You owe me. Big time!

Fujitsu Siemens PRIMERGY Econel 100A server

Jeg skulle skaffe en server for en kunde, og jeg har tidligere hatt god erfaring med Fujitsu Siemens produkter i low-end-segmentet. Det eneste jeg har hatt å utsette på deres servere, har vært trange og upraktiske kabinetter. Det er det ettertrykkelig slutt på nå.

Serveren jeg bestilte var en Econel 100A med en P4 631-prosessor på 3 Ghz, den ble levert med 512MB minne (som jeg muligens må doble etter hvert) og en160GB SATA-disk. Jeg var litt skeptisk til at det ikke var mer disk med, for etter mine tidligere erfaringer kunne det bli vanskelig å sette inn mange flere disker, men jeg fant ut at jeg skulle ta sjansen – det gikk jo an å bytte den i en større.

Men jeg ble positivt overrasket. Her har Fujitsu Siemens rådd på seg et skikkelig serverkabinett, selv til en server til rundt sju tusen kroner. Kabinettet åpnes enkelt med et trykk på en knapp før man løfter av det ene sidepanelet. Det er skikkelig god lufting, med en original løsning hvor strømforsyning og prosessor deler på én, stillegående vifte, mens en enorm kabinettvifte står parat til å blåse inn store mengder kaldluft dersom det går varmt. Det er god plass til innstikkskort for et hvert behov, plass til to 5 1/4-toms enheter i tillegg til den medfølgende DVD-leseren, og fire tverrstilte harddiskplasser. Den ene er opptatt av den før nevnte SATA-disken, mens tre brønner er ledige. Her er det også dratt fram SATA-kabler og strømkabler, og det følger med skinner man kan skru fast diskene i, for raskt diskbytte.

Et skikkelig hyggelig kabinett var det. Og jeg har ellers bare positive erfaringer med kvaliteten på Fujitsu Siemens servere, så her har jeg fått meg en ny favorittboks. Dette er en profesjonell maskin til søndagskjørerpris!

SP792B12-U Spire KestrelKing V

For et par uker siden døde konemors relativt nye PC plutselig. Etter litt tenkning fant jeg ut at det var hovedkortet som hadde tatt kvelden, og jeg returnerte maskinen til Komplett for at de skulle komme til samme konklusjon. Det gjorde de. Barebonesystemet det her er snakk om hadde de ikke lenger inne, så de sendte meg innmaten i retur, slik at jeg kunne kjøpe nytt hovedkort og kabinett for pengene jeg fikk i retur.

Når jeg mottok innmaten, så jeg imidlertid at det var en «dings» de hadde glemt å returnere, nemlig prosessorviften. Jeg ringte og sa i fra, og den hyggelige klagemottaksmannen sa at han skulle sende meg en ny vifte. Da jeg fikk følgeskrivet og så at det var snakk om en av de billigste prosessorviftene som er å få, ble jeg litt skeptisk – men som den optimisten jeg er, tenkte jeg at jeg måtte prøve – den kunne ikke være mye verre enn den «boxed» viften som forsvant.

Og det var den definitivt ikke! En imponerende forpaking med alt som trengs for å montere kjøleren på hovedkortet fulgte med:

Her er vifta, kjøleelementet med brakettfeste, braketten som skal på hovedkortet, avstivningsplata som skal på baksiden og skruene som fester hele braketten sammen. Og i midten ser dere til og med en liten tube med kjølepasta! Kjøleelementet har en kopperkjerne mot prosessoren for god varmeoverføring.

Jeg slapp å montere braketten da hovedkortet jeg kjøpte kom med en slik, men forklaringen som fulgte med var mildt sagt utfyllende, så dette tror jeg de fleste får til. Det fulgte med rikelig med kjølepasta, slik at det gjelder å passe på at man ikke bruker for mye. Men kjølepasta har langt bedre termiske egenskaper enn de «padene» som andre kjølere ofte kommer med, og det er en stor fordel med pasta dersom man finner ut at man skal bytte prosessor eller flytte kjøleren over til en annen prosessor. Og tuben som fulgte med holder til en par-tre monteringer.

Det ble litt trangt da jeg skrudde kabinettet sammen – men det skyldes nok mer et trangt kabinett enn en stor kjøler. Lydnivået fra Spire KestrelKing V er absolutt akseptabelt, og prosessortemperaturen holder seg et par-tre grader over det som blir målt på hovedkortet. Nå utvikler ikke en AMD Sempronprosessor særlig mye varme, men litt er det nå som skal transporteres bort likevel.

Til en pris under hundre kroner, er dette et produkt jeg ville vært godt fornøyd med om jeg hadde kjøpt det. Og som erstatningsprodukt er det mer enn godt nok!