Som tidligere nevnt fikk jeg noen temperaturproblemer da jeg oppgraderte det meste i PC-en min, og dermed måtte jeg ha mer kjøling.

Den mest effektive måten å få til dette på, var å blåse luft inn ca. midt på kabinettveggen. Feige PC-byggere ville sikkert løst dette ved å kjøpe et kabinett med vifte — eller i det minste plass for vifte — ca. midt på kabinettveggen, men jeg ville fortsatt ha mitt gamle, gode Aopen H500a, og da måtte det kreativitet til.

I forrige artikkel om emnet nevnte jeg jo at jeg skulle høre om noen på jobb hadde verktøy til å få skåret ut et 12 cm hull i et kabinett-sideplate. Det viste seg at ingen hadde det, grensa der gikk på omlag 8 cm. Men driftsleder Jan Inge hadde likevel noe gode råd; stikksag med metallblad! Slikt fant jeg ut at jeg faktisk hadde selv, og bevæpnet med dette, hørselsvern (det bråker noe infernalsk med stikksag i blikkplate) og en god porsjon tålmodighet, skred jeg til verket. Jeg spente fast kabinettveggen til en fjøl med skrutvinger, og sagde veldig langsomt ut den på forhånd opptegna sirkelen. Og noen skruehull etter, hadde viften fått sin rettmessige plass:

Selv om dette var en klar forbedring fra tidligere løsning, var jeg ikke helt fornøyd. Det var et stort hull, og det kunne lett komme ett eller annet som ikke bør sendes i stor fart mot et hovedkort i nærheten av dette hullet. Derfor måtte jeg finne ett eller annet å putte foran åpningen. En tur til Jernia på Fauske fiksa det. Jernia her er en gammel jernvareforretning som faktisk har litt varer på lager, og en meget serviceinnstilt innehaver fant det jeg trengte: En ring skåret ut fra et innvendig veggdeksel til en vifte, et stykke relativt finmasket netting og masse dobbeltsidig teip. Så nå ser det slik ut:

(Klikk for større bilde). Prosessoren holder under 40 grader ved normal bruk, det ser egentlig temmelig greit ut … og jeg er egentlig temmelig stolt!

Som en liten fødselsdagsgave til meg selv, har jeg oppgradert PC-en min en smule. En ganske stor smule, egentlig.

Så nå har vi gått fra en AMD Athlon 2200 med et eller annet halvbra skjermkort til dette:

• Hovedkort: Asus P5B, P965, Socket-775, ATX, GbLAN, 6xSATAII, PCI-Ex16
• Minne: 2 gig, Kit w/two matched Crucial DDR2 PC5300 1024MB CL5
• Prosessor: Intel Core 2 Duo E6300 1.86GHz Socket LGA775, 2MB cache
• Skjermkort: XFX GeForce 7600GT Fatal1ty 256MB GDDR3, PCI-Express, 2xDVI/HDTV, 650/1600Mhz

Min gamle PC har fungert bra, og fremfor alt vært stille, men ytelsesforskjellen mellom den og dette er likevel verdt innsats, penger og noe mer støy. Likevel ble det litt mer støy enn hva jeg hadde regnet med. Skjermkortet kommer nemlig med passiv kjøling, og jeg hadde håpet på at den utrolig store 14cm-vifta i strømforsyninga skulle gi tilstrekkelig luftgjennomstrømning til at jeg ikke trengte flere vifter der. Det holdt ikke.

Skjermkortet har det i og for seg helt greit, det tåler temperaturer opp til 130 grader før det begynner å sette ned farta. Men varmlufta kom seg ikke fort nok unna, slik at prosessoren, som jo er plassert rett over skjermkortet, fikk det skrekkelig varmt. Så her måtte det mer vifte til.

En 12 centimeters vifte rett på skjermkortet ser ut til å gjøre susen. Nå koser prosessoren seg på noenogtredve grader, mens grafikkprosessoren holder seg under behagelige 50 grader selv under Trackmania Nations.

Problemet er imidlertid at jeg ikke hadde noen mulighet til å feste en vifte akkurat der den burde være. Så løsningen nå er som vist over (klikk for større bilde), med åpent kabinett og husholdningshyssing. Men jeg har et håp om at noen på jobben skal greie å lage et 12 centimeters hull på rette sted i kabinettveggen, slik at maskinen bilr seende litt mer ryddig ut.

Årets julegave fra nissen til Ellen og meg var hver vår Samsung Syncmaster 940 mw. Snill nisse!

Dette er en 19» LCD bredskjerm (16:10) med en oppløsning på 1440×900 punkter, DVI og VGA-innganger, integrerte høyttalere og — rosinen i pølsa — TV-tuner! Derfor har den også SCART-, komponent-, video-, audio og s-video-kontakter. Alle tilkoplinger er lett tilgjengelige, oppsettet av skjerm og TV er enkelt og lettforståelig og menyen var tydelig og relativt lett å navigere i.

Kvaliteten på både DVI– og VGA-bildet er etter min oppfatning meget godt — autojusteringen fungerer fint, skjermen har et klart og fint bilde, baklyset er jevnt og godt og jeg fant ikke noen døde piksler på noen av skjermene.

Lyden i de innebygde høyttalerne er helt akseptabel. Selvfølgelig uten særlig mye bass og dybde, men befriende fri for «plastikkasselyd». Med den medfølgende audiokabelen kan høyttalerne også brukes som PC-høyttalere, noe som sparer plass på skrivebordet dersom du ikke har entusiastkrav til PC-lyden.

Det jeg var mest spent på — og hadde de laveste forventningene til — var TV-prestasjonene, men her ble jeg positivt overrasket. Hvis TVen må endre størrelse på TV-bildet (for eksempel for å vise et 4:3-bilde med sorte kanter øverst og nederst), eller den prøver å vise et 4:3-bilde i fullbredde ved hjelp av såkalt «smart zooming», så sliter den noe. Men resultatet er likevel akseptabelt. Og med 4:3-visning eller TV-sendinger i ekte widescreen, blir resultatet overraskende bra, langt bedre enn jeg forventet på en LCD-TV i denne prisklassen

Bonusen er PIP – eller «Picture in picture». Jeg stussa litt i første omgang over denne, for jeg kunne ikke tenke meg at en skjerm i denne prisklassen hadde to tunere, noe som vanligvis er en forutsetning for en fungerende PIP-løsning. Men poenget var selvfølgelig at vi kan legge TV-bildet over PC-skjermen!

Den lille TV-ruta fungerer helt glimrende for å følge med i et eller annet. Den lar meg velge mellom 16:9 og 4:3, noe jeg savnet i PIP-vinduet på den store TVen. Underteksten i PIP-vinduet er lesbar selv for en mann som begynner å trenge briller stadig oftere, og PC-skjermbildet er like skarpt og klart selv med en liten TV i et hjørne av skjermen.

Jeg er veldig fornøyd med skjermen, og synes den gir mye for pengene. poengsum 5/6, prisen tatt i betraktning.

Martin Bekkelund skriver en bloggpost med dette emnet, og det er noe jeg har mange meninger om. Og som vanlig, lufter jeg gjerne dem.

Utfordringen er som følger: Jeg har tusenvis av digitale bilder, sikkerhetskopier av CD- og DVD-samlingen min og store mengder dokumenter. I skrivende stund er alt sammen kun lagret på en USB-disk. Skulle denne ryke er nærmere 300 GB data tapt for alltid, med mindre jeg skulle finne på å betale tusenvis av kroner for å få reddet ut restene, noe det sannsynligvis er verdt. Slik skal det derimot ikke å være, så jeg inviterer deg til å komme med synspunkter for å lage en optimal løsning for datalagring i hjemmet.

Først vil jeg arrestere Martin i den store, utbredte misforståelsen her: At data kan reddes fra disker som er gått tapt. Det er vanligvis feil. Dersom disken skulle ha blitt ødelagt som følge av en «snill» brann eller en liten harddiskkrasj, vil nok det kunne stemme. Men dersom disken blir stjålet eller forlagt, er det stort sett umulig å gjenopprette data fra den.

Dernest vil jeg si at datatap bare er en av de problemene man har å hanskes med når det kommer til datasikkerhet. Som min forrige bloggpost peker på, kan også spredning av data utgjøre et stort problem. Men her vil jeg begrense meg til det første problemet.

Og det nærmeste en løsning vi kommer, er redundans. Det du vil ta vare på, må være lagret flere steder, og du må ha et system på denne lagringen. Det er umulig å sikre seg mot alt, men god dobbeltlagring vil nok være det beste vi kan håpe på å oppnå.

RAID er nevnt, og NAS. Flotte løsninger begge deler, men selv om du har en flott hjemmeserver med RAID-løsning å lagre alle digitalbildene dine på, spiller det liten rolle dersom den blir stjålet! Og selv om du lagrer både på hjemmeserveren og NAS-backupserveren, er du like hjelpeløst fortapt dersom huset ditt brenner ned og begge serverne sto i det! Forsikring hjelper lite akkurat da …

Den løsningen jeg anbefaler, er redundans, altså dobbeltlagring.

• Ta backup på en USB-disk som du ikke bruker til annet enn akkurat det.
• Gjør dette så ofte som du synes det er nødvendig – en gang i uken eller noe sånt, for eksempel.
• Hvis du ikke har noe begrep om backupprogrammer og slikt, så kopier rubb og rake
• Kontroller filene du skal ta backup av. Sjekk med stikkprøver at gamle filer lar seg åpne før du iverksetter sikkerhetskopieringen.
• Kontroller backupen – i det minste med stikkprøver – så du vet at du faktisk tar kopi av det du vil ta vare på.

Og nå kommer vi til noe viktig:

• Oppbevar USB-harddisken utenfor huset når den ikke er i bruk

Den kan ligge i en bankboks, i en låst skuffe på kontoret, hjemme hos svigermor eller noe lignende. Poenget er at den skal overleve selv om det verste skulle skje. Dersom det er vanskelig å ta med seg denne harddisken til og fra hjemmet ofte nok, så kjøp to og bytt på dem.

Ikke tenk «hva skjer hvis jeg får virus». Ikke tenk på hva crackere kan gjøre med maskinen din og god nok tid. Tenk på hvordan du kan sikre dine data mot at et fly skulle finne på å styrte i hustaket ditt. Da begynner det å hjelpe på. Datasikkerhet i hjemmet handler mye om å sikre seg mot det utenkelige, men med prisutviklingen på USB-harddisker, er det faktisk en praktisk mulig strategi for de fleste av oss.

En av de aller triveligste maskinene jeg noen gang har hatt, begynner å dra på årene. Og ikke nok med det, nå har den også blitt utsatt for attentatforsøk!

Maskinen har jeg skrevet om før, det er en Omnibook Xe3 som altså ble kjøpt 14. august 2002. Det er ikke noen racer akkurat, den er levert med en Intel Celeronprosessor på 1.13Ghz og 256 MB RAM, som også skal betjene skjermen. Videre er den fra før bærbare PC’er pleide å komme med trådløst nettverk innebygget, så jeg bruker et 3com PCMCIA-kort, og den er så gammel at den er levert med diskettstasjon.

Men likevel er det en glimrende PC. Den er rask nok til å kjøre Windows XP med MSN messenger, OpenOffice.org og Firefox uten og slite. Og det som ellers er bra med den, er først og fremst det at den er fullstendig stille. Det eneste som har fått vifta til å snurre og gå hittil, er en skjermsparer fra Microsoft og Sim City 4.

Videre har den en veldig god skjerm, og tastaturet på denne er et av de beste PC-tastaturene jeg har skrevet på, uansett hvilken type PC vi snakker om. Det har også alle nødvendige knapper lett tilgjengelig, uten bruk av funksjonstast. Touchpad’en er grei å bruke, og den har aldri hatt noen problemer med dvale- eller hvilemodus i XP som enkelte andre PC’er av denne generasjonen har hatt.

Men den har hatt sin runde med problemer, stakkars. Etter et par drøye år, fikk den alderdomssvakheter. Det første som skjedde med den, var at baklyset til skjermen forsvant sånn «av og til». Og så, når jeg hadde slitt med det en stund, begynte harddisken å streike når den hadde gått lenge. Maskina var kjøpt på Elkjøp, så jeg valgte å ringe HP Support direkte, jeg. Vi ble enige om at det var 5 års reklamasjonsrett på denne maskinen, og han ba meg bare sende den inn med en utfyllt feilbeskrivelse.

Et par uker gikk, og den kom tilbake med ny skjerm! Men dessverre ikke med ny harddisk. En ny telefon til hyggelige supportmennesker endte med en beklagelse, og beskjed om å sende den inn på nytt. Nå gikk det bare noen dager før den kom tilbake med alle skadede deler byttet. Siden har den vært mye i bruk, men i det siste mest som «stuemaskin» hjemme, da den tross alt er litt tung i forhold til min andre bærbare. Og det er som stuemaskin den har blitt utsatt for attentat!

Min kjære kone er en flott kvinne, la meg få si det aller først, og jeg er veldig glad i henne. Hun er glad i rødvin. Og nettsurfing. Det kan være en dødelig kombinasjon. Jeg vet i alle fall av to tastatur som har tatt sin alt for tidlige død av dette. Fordelen med vanlige tastatur, er at de er knyttet til PC’en med en ledning, av og til ikke en gang det. Hvis man får rødvin i tastaturet, kan man enkelt bytte dem ut. Jeg regner med de fleste av de som har fulgt med helt hit skjønner at min kone nå har lært at det ikke er like greit når PC’en er av type laptop, og har det meste av elektronikken under dette tastaturet.

Så, lang historie kort, et glass rødvin på Omnibook som døde. Jeg prøvde å la den tørke i noen dager, men ikke noe hell. Var litt i villrede på hva jeg skulle gjøre, å prøve HPs support var ikke aktuelt. Dette var nemlig vanskelig å kamuflere som en garantisak, lukten ville avsløre svindelforsøket om ikke annet, og HP support er nok dyktige og dyre. Og å kjøpe en ny laptop var litt dumt, jeg har jo en ny laptop, det er bare det at jeg likte denne så godt. Så jeg søkte litt på nettet.

Der kom jeg over en side som het Disassembly of an HP […] Omnibook XE3! Spennende. Måtte jo se hva som var inni før den gikk til gjenvinning. Demonteringen var ikke helt enkel, men såpass godt forklart at jeg fikk det til. Maskinen er solid, med kompakt aluminium i den bærende konstruksjonen, så den tålte at jeg tok i litt, så jeg fikk den oppløst i sine enkelte faktorer. Og på disse, der var det en tanke rødvin. For å si det mildt.

Tastaturet spylte jeg lenge under lunkent vann. Så var det å prøve og finne alle de skumle plassene rødvinen hadde gjemt seg. Jeg turde ikke vaske med annet enn rent vann, for jeg var ikke helt sikker på hva de forskjellige komponentene tålte. Mye av rødvinen ble med, men det var likevel ikke med stort håp for fremtiden jeg skrudde sammen maskinen igjen etter noen dagers tørking. Og på første forsøk, skjedde det heller ingen ting. Men så satte jeg i batteriladeren! Det er begrenset hva man kan vente av et gammelt laptopbatteri, så det var utladet etter alle disse påkjenningene. Men med strømadapteret i, startet den opp igjen som om ingen ting var skjedd.

Fremdeles lukter den som om den har vært to uker på forfatterkongress, da. Men rødvin er tross alt ikke så ille, det hadde nok vært værre om det var melk. Så nå kan jeg legge laptoprensemester til CV’en min. Og Ellen: You owe me. Big time!

Jeg skulle skaffe en server for en kunde, og jeg har tidligere hatt god erfaring med Fujitsu Siemens produkter i low-end-segmentet. Det eneste jeg har hatt å utsette på deres servere, har vært trange og upraktiske kabinetter. Det er det ettertrykkelig slutt på nå.

Serveren jeg bestilte var en Econel 100A med en P4 631-prosessor på 3 Ghz, den ble levert med 512MB minne (som jeg muligens må doble etter hvert) og en160GB SATA-disk. Jeg var litt skeptisk til at det ikke var mer disk med, for etter mine tidligere erfaringer kunne det bli vanskelig å sette inn mange flere disker, men jeg fant ut at jeg skulle ta sjansen – det gikk jo an å bytte den i en større.

Men jeg ble positivt overrasket. Her har Fujitsu Siemens rådd på seg et skikkelig serverkabinett, selv til en server til rundt sju tusen kroner. Kabinettet åpnes enkelt med et trykk på en knapp før man løfter av det ene sidepanelet. Det er skikkelig god lufting, med en original løsning hvor strømforsyning og prosessor deler på én, stillegående vifte, mens en enorm kabinettvifte står parat til å blåse inn store mengder kaldluft dersom det går varmt. Det er god plass til innstikkskort for et hvert behov, plass til to 5 1/4-toms enheter i tillegg til den medfølgende DVD-leseren, og fire tverrstilte harddiskplasser. Den ene er opptatt av den før nevnte SATA-disken, mens tre brønner er ledige. Her er det også dratt fram SATA-kabler og strømkabler, og det følger med skinner man kan skru fast diskene i, for raskt diskbytte.

Et skikkelig hyggelig kabinett var det. Og jeg har ellers bare positive erfaringer med kvaliteten på Fujitsu Siemens servere, så her har jeg fått meg en ny favorittboks. Dette er en profesjonell maskin til søndagskjørerpris!

For et par uker siden døde konemors relativt nye PC plutselig. Etter litt tenkning fant jeg ut at det var hovedkortet som hadde tatt kvelden, og jeg returnerte maskinen til Komplett for at de skulle komme til samme konklusjon. Det gjorde de. Barebonesystemet det her er snakk om hadde de ikke lenger inne, så de sendte meg innmaten i retur, slik at jeg kunne kjøpe nytt hovedkort og kabinett for pengene jeg fikk i retur.

Når jeg mottok innmaten, så jeg imidlertid at det var en «dings» de hadde glemt å returnere, nemlig prosessorviften. Jeg ringte og sa i fra, og den hyggelige klagemottaksmannen sa at han skulle sende meg en ny vifte. Da jeg fikk følgeskrivet og så at det var snakk om en av de billigste prosessorviftene som er å få, ble jeg litt skeptisk – men som den optimisten jeg er, tenkte jeg at jeg måtte prøve – den kunne ikke være så mye verre enn den «boxed» viften som forsvant.

Og det var den definitivt ikke! En imponerende forpaking med alt som trengs for å montere kjøleren på hovedkortet fulgte med:

Her er vifta, kjøleelementet med brakettfeste, braketten som skal på hovedkortet, avstivningsplata som skal på baksiden og skruene som fester hele braketten sammen. Og i midten ser dere til og med en liten tube med kjølepasta! Kjøleelementet har en kopperkjerne mot prosessoren for god varmeoverføring.

Jeg slapp å montere braketten da hovedkortet jeg kjøpte kom med en slik, men forklaringen som fulgte med var mildt sagt utfyllende, så dette tror jeg de fleste får til. Det fulgte med rikelig med kjølepasta, slik at det gjelder å passe på at man ikke bruker for mye. Men kjølepasta har langt bedre termiske egenskaper enn de «padene» som andre kjølere ofte kommer med, og det er en stor fordel med pasta dersom man finner ut at man skal bytte prosessor eller flytte kjøleren over til en annen prosessor. Og tuben som fulgte med holder til en par-tre monteringer.

Det ble litt trangt da jeg skrudde kabinettet sammen – men det skyldes nok mer et trangt kabinett enn en stor kjøler. Lydnivået fra Spire KestrelKing V er absolutt akseptabelt, og prosessortemperaturen holder seg et par-tre grader over det som blir målt på hovedkortet. Nå utvikler ikke en AMD Sempronprosessor særlig mye varme, men litt er det nå som skal transporteres bort likevel.

Til en pris under hundre kroner, er dette et produkt jeg ville vært godt fornøyd med om jeg hadde kjøpt det. Og som erstatningsprodukt er det mer enn godt nok!