MaxPoint AplusCase Qubic CS-3010 – Hjemmeserverkabinett for den lekne Harry

For en tid tilbake hadde jeg nesten nok løse deler til å skru sammen en hjemmeserver. Det jeg manglet var et kabinett med strømforsyning. Strømforsyningen skulle gjerne ha noen watt effekt, men ellers var det ikke så store krav jeg hadde.

Strømforsyningen jeg valgte var en NorthQ 4001EXT, Silent ATX 400W til 495 kroner. Med en såpass dyr strømforsyning, valgte jeg det billigste tilgjengelige kabinettet hos Komplett, et MaxPoint AplusCase Qubic CS-3010 til nesten fire hundre. Og det har jeg altså ikke angret på.

Dette er et kabinett med masse plass, selv om det ikke virker så enormt stort sett fra utsiden. Det har god plass til sju 3½ tommers enheter, og i tillegg fire 5¼. Jeg har ikke hatt noen problemer med å koble til de forskjellige enhetene i det, og jeg man skur av begge sidepanelene med de medfølgende tommelskruene, er det veldig lett å feste harddisker godt i det.

Luftgjennomstrømmingen virker meget god. Jeg har foreløpig ikke montert noen kabinettvifte i det, strømforsyningen er den eneste som drar luften ut. Prosessorvifta får kaldluft fra utsiden via en viftekanal mot sidepanelet, og prosessoren holder en behagelig temperatur. Det samme gjør lufta i kabinettet, det kommer nemlig med en temperaturmåler med display på fremsiden av kabinettet, og det sier at lufttemperaturen like ved CPUen er i overkant av 20° – noen grader over sommertemperaturen i kjelleren min. Akseptabelt i et vifteløst kabinett med tre harddisker, synes jeg.

Og temperaturdisplayet på forsiden er noe av det som er et snev harry – selv om det er temmelig praktisk. Det andre som gjør at kabinettet betegnes som harry i overskrifta her, er den lille designdetaljen med blått lys på fremsiden. Den har ingen annen funksjon enn å lyse blått. Men det er vel slik ungdommen vil ha det – og det er nå litt koselig med litt lys i kroken i kjellerbua mi også, da. Ellers har frontpanelet på Case Qubicen 2 USB-kontakter, lyd inn og ut, og til og med en Firewirekontakt!

Alle fire 5¼-tomsbrønnene er tilgjengelige fra framsiden, og de to øverste har en morsom liten detalj: De har en fjærbelastet luke som åpner seg når en CD-ROM eller DVD-skuff skyves ut, og en knapp som passer akkurat til «eject»-knappen på et standard optisk drev. Det kan virke temmelig unødvendig, men fordelen er at gamle, hvite eller beige CD og DVD-spillere kan gjenbrukes uten at det bryter det sorte designet. Ikke akkurat viktig, men egentlig veldig greit.

Totalt sett er dette et av de mest behagelige kabinettene jeg har jobbet med. Det har vært oppe og igjen flere ganger og disker har gått inn og ut av det uten at hendene mine ser ut som om jeg har prøvd å leke suskikokk. Innholdmessig er det helt klart det største. Det er helt perfekt for serverbruk, og med plass for til sammen seks åttecentimeters vifter – fire foran og to bak – ville ikke jeg være veldig bekymret for å fylle det med disker. Utseendet er kanskje litt iøynefallende, men det er slettes ikke stygt på noen måte. Hvis du hører til dem som liker å fylle kabinettene sine med sånt og slikt kan det jo hende du synes det er regelrett stilig! Hos meg får det totalt sett 5/6 poeng!

Trådløst nettverk på ASUS S5a

… eller «hvorfor virker ikke trådløskortet på min nye maskin?» – en liten guide til hvordan du får ting til å virke slik det egentlig var meningen at det skulle virke helt fra starten.

En venn av meg kom nemlig med en Asus S5200a. Dette er en meget elegant maskin, veldig liten og lett, den har et tiltalende utseende, gode tekniska data, tilstrekkelig med ekspansjons- og tilkoblingsmuligheter for de fleste og den leveres med dobbel batteripakke og eksternt optisk drev (DVD-brenner). Og selvfølgelig kommer den med trådløst nettverk, som alle moderne bærbare gjør. Det er bare en hake med opptil flere av disse maskinene: Det trådløse kortet virker ikke!

En må gjerne trykke Funksjonstast (Fn) + F2 for å aktivere trådløst nettverk, men ingen ting skjer. Og hvis man prøver å bruke det installerte trådløsstyringsprogrammet til å aktivere trådløst nett, får man beskjed om at man må bruke den fysiske bryteren for å slå på kortet. Noen annen fysisk bryter enn Fn + F2 finnes ikke, så da står man der. Men her er oppskriften på hvordan du får det til å virke.

1. Last ned nye drivere fra Intel

For å få til dette, må du naturligvis være oppkoblet på en annen måte enn med trådløst, for eksempel gjennom en kabel. Pakken du må laste ned fra Intel er kjempestor, så ikke prøv via telefonforbindelse, med mindre du er veldig tålmodig. Filen jeg brukte var «Intel®PROSetWirelessSoftwareVer10.1.1.exe hos Intel»:http://downloadfinder.intel.com/scripts-df-external/Detail_Desc.aspx?&DwnldID=9720&ProductID=2259, men det kan hende det har kommet ny versjon siden dette ble skrevet.

Du kan deretter installere denne programpakken. Dersom det trådløse nettet fungerer etter en restart, er alt i orden. Min gjode ikke det, jeg fikk bare en Windowsfeilmelding om at et program ikke kunne starte, og så var alt som før. Hvis det samme skjer hos deg, så bare les videre.

2. Avinstaller Intels drivere og programvarepakke

Joda, du leste riktig. Velg «Start – Kontrollpanel – Legg til/fjern programmer» og finn Intel PROSet Wireless Software på listen over installert programvare. Velg å avinstallere / fjerne denne. Når det er gjort, restarter du maskinen.

3. Installer driver til nettverkskortet

Nå skal vi nemlig installere kun driveren til nettverkskortet. Programvaren som trengs for å styre trådløse nettverksforbindelser finnes allerede i Windows, så den ekstra programvaren fra Intel er bare en minnesluker. Velg «Start», høyreklikk på «Min datamaskin»-ikonet og velg «Egenskaper». I dialogboksen som nå dukker opp, velger du «Maskinvare» og «Enhetsbehandling». Her skal du finne nettverkskortet ditt med et gult spørsmåls- eller utropstegnmerke på. Høyreklikk på dette og velg «Oppdater driver …».

I Veiviseren for oppdatering av maskinvare velger du «Nei, ikke denne gangen», «Neste», «Installere fra en liste eller en bestemt plassering (avansert)», «Neste», og så haker du av at du skal «Inkudere denne plasseringen i søket», og velger plasseringen «C:IntelWireless […]Drivers» (se illustrasjonen). Denne mappen ble opprettet under punkt 1. Velg «Neste» og «Fullfør». Du skal få beskjed om at installasjonen var vellykket, og det er mulig du må restarte maskinen.

4. Sjekk Windows-innstillingene

Nå er det bare konfigurasjon av Windows som kan stå mellom deg og trådløsnettet ditt. Det er to steder man kan fortelle Windows at det er operativsystemet som selv skal styre trådløse forbindelser, jeg mistenker at det er to sider av samme sak.

4.1: Sjekk nettverkskortets egenskaper

Velg «Start – Koble til – Trådløs nettverkstilkobling». Høyreklikk på denne og velg «Egenskaper». Under arkfanen «Trådløse nettverk» skal det være satt et kryss i boksen ved «Bruk Windows til å konfigurere innstillinger for trådløse nettverk».

4.2: Wireless Zero Configuration

Dette er en tjenete som må være startet for at Windows skal ta seg av trådløsnett. Velg «Start – Kjør», skriv inn «services.msc» og trykk enter. I listen du nå får opp, finner du tjenesten «Wireless Zero Configuration». Den skal være startet. Hvis den ikke er det, så høyreklikker du på den og velger «Start». Og for å få den til å starte hver gang du starter Windows, velger du «Egenskaper» og setter oppstartstypen til «Automatisk».

5. Ferdig

Nå skal det bare være å trykke Fn- F2 for å få blått lys i nettverkslampa, høyreklikke på det lille trådløsikonet ved klokka, velge «Vis tilgjengelige trådløse nettverk», og du skal få opp en liste over det eller de trådløse nettene du har tilgjengelig.

Hvis du prøver denne fremgangsmåten, vil jeg gjerne at du legger igjen en kommentar her, enten det går greit eller ikke. Lykke til!

Idiotsystem gir stor frustrasjon

På hjemmemaskina mi har jeg Windows 2000. Det er et operativsystem som jeg egentlig er relativt fornøyd med. Men det har sine store, store feil. Og en av de mest uforståelige store, store feilene har jeg møtt i dag.

I Windows ligger alle systeminnstillingene lagret i noe som heter «registeret», eller «registry». Dette er egentlig noen filer hvorav enkelte tar seg av brukerinnstillinger, noen styrer med generelle innstillinger for installerte programmer, og andre har med maskinvaren å gjøre.

Hvis man er snill med systemet sitt og ikke installerer all slags tull og vås, oppfører registeret seg stort sett skikkelig. Og dersom det oppstår en feil i det, finnes det sikkerhetskopier av alt på maskinen. Derfor ble jeg litt overrasket da maskinen min møtte meg med denne hilsenen i dag:

Manglende eller korrupt WINNTSYSTEM32CONFIGSYSTEM

Dette er da en av filene som utgjør registeret. Og jeg kunne ikke skjønne at både denne og sikkerhetskopien av dem var ødelagte. Jeg prøvde å reparere systemet, uten videre hell. Så installerte jeg en «ekstrainstallasjon» for å se hva det var som feilet. Filen lå der den skulle, og det var ikke noe i veien med den. Så, jeg måtte begynne å lete litt etter hva det var som kunne være feil. Og jeg fant det ut:

SYSTEM-fila var for stor. Den kan nemlig bare ha en viss størrelse – hos meg så det ut til å være 24 MB – og er den større enn det, får du ikke startet systemet. Og selvfølgelig: Får du ikke startet systemet, får du ikke gjort noe med størrelsen på SYSTEM-fila! Så her står jeg, da. Jeg må installere Windows og alle programmene jeg bruker på nytt, selv om systemet mitt fungerte feilfritt. Idiotsystem.

For andre som har en Windows 2000-installasjon som ikke trenger reinstallasjon hver annen måned, anbefaler jeg denne guiden: How to back up, edit, and restore the registry in Windows 2000.

Problemer i en overgangsfase

De gamle TV-apparatene våre har en skjerm som er nesten like høy som den er bred, eller nærmere bestemt har de bredde-høyde-forholdet 4 til 3. Så har vi fått mer moderne TV-apparat, med bredere skjerm og et bredde-høyde-forholdet på 16 til 9. Det kan illustreres omtrent slik:

Skjermbilde med forholdet 4:3
Fig 1: Skjermbilde med forholdet 4:3

Skjermbilde med forholdet 16:9
Fig 2: Skjermbilde med forholdet 16:9

Som vi enkelt ser på det øverste bildet, krever formatene at de bildene som skal vises er tilpasset de forskjellige formatene. Derfor har vi et problem i en overgangsperiode, hvor begge TV-formatene er utbredt på markedet. Disse problemene finnes det flere løsninger på, men ikke alle er like gode.

Den løsningen for eksempel NRK bruker på sine sendinger over eteren, er å sende det moderne, brede bildet med sort kant øverst og nederst, slik at det blir seende omtrent slik ut i en «gammeldags» TV:

Skjermbilde med forholdet 16:9 tilpasset 4:3-TV
Fig 3: Skjermbilde med forholdet 16:9 tilpasset 4:3-TV

Det er jo fullt ut akseptabelt i de fleste tilfeller. Men hva skjer når vi ser dette bildet på en 16:9-tv? Jo, da får vi ikke luft bare øverst og nederst, men også til høyre og venstre, omtrent som dette:

Skjermbildet fra fig 3 vist på en 16:9-TV_
Fig 4: Skjermbildet fra fig 3 vist på en 16:9-TV

Moderne TV-apparat har imidlertid noen funksjoner for å manipulere bildet. Jeg kan «zoome inn» for å få bildet fra fig 4 til å dekke hele skjermen. Men da møter jeg et problem: Skjerbildet har egentlig ikke høy nok oppløsning til å dekke hele tv-skjermen min, og jeg får da en kvalitetsforringelse, som ganske overdrevet kan illustreres slik:

Skjermbildet fra fig 4 zoomet inn til å dekke hele 16:9-skjermen
Fig 5: Skjermbildet fra fig 4 zoomet inn til å dekke hele 16:9-skjermen (overdrevet for å illustrere).

Etter hvert vil alle TV-apparat ha 16:9-skjermer, og problemet vil forsvinne av seg selv. I mellomtiden er løsningen slik jeg ser det å heller tilby et forvrengt bilde til de som sitter med gamle TV-apparat, for dermed å gi dem en god grunn til å bytte ut dette. Det er det som skjer hvis du mottar sendingene digitalt. Da vil TV-bildet se slik ut på en 4:3-tv:

Et 16:9-skjermbilde på en 4:3-tv
Fig 6: Et 16:9-skjermbilde på en 4:3-tv

De fleste TV-apparat laget etter litt utpå nittitallet har mulighet for å selv legge til sorte striper øverst og nederst på dette bildet slik at de endrer opp med bildet i fig 3, og 16:9-tvene vil i «vanlig» modus (widescreen) vise dette bildet som i fig 2, med langt høyere kvalitet enn tilfellet er i dag (fig 5). Jeg tar det for gitt at dette blir tilfellet når NRK går over til 16:9 for fullt fra 16. september.

Og med det samme vil jeg takke «kabel-tv-leverandøren min» for at jeg i alle fall mottar NRK2 i «widescreenmodus» nå. Dette går veien!

USB-strømbryter

Det er mange dingser som etter hvert samler seg rundt en PC. Hos meg er det for eksempel ofte en ekstern harddisk eller to, det er en forsterker, en USB-hub, en scanner og et digitaliseringsbord. Ingen av disse trenger å være koblet til lysnettet når PC’en ikke er påslått.

Dette skaper unødig varme, det kan være noen brannfeller lurende her, og for en ekstern USB-disk jeg har, er det til og med direkte skadelig at den står på 24/7 – den kommer uten strømbryter eller spin-down, så den snurrer i vei på 5700 omdreininger i minuttet selv om PC’en forlengst har tatt kvelden. Så jeg ønska meg en PC-styrt strømbryter!

Noe sånt var selvfølgelig ikke å fremskaffe. Men USB-porten leverer jo strøm så lenge PC’en er påslått, men ikke når den slås av. Hva om man brukte denne strømmen til å styre et relé, som kan slå av og på strømmen til disse enhetene?

Som tenkt, så gjort. Nesten. Problemet er bare at jeg ikke er noen gjør-det-selv-mann. Men jeg kjenner en! Min far Kjell Dahl er en sånn mann som får til å lage det aller, aller meste når han får planlagt det. Så mellom soverroms- og trappesnekringen hos broderen, har han faktisk laget det som etter hva jeg har bragt på det rene er verdens første USB-styrte strømbryter, og den fikk jeg altså i bursdagsgave. Tusen takk, pappa – den blir nok brukt daglig.

Ny dings: D-Link MediaLounge DSM-320 Wireless Media Player

Jeg fikk idéen da jeg var på Elkjøp. Der hadde de en Linksys-boks som kunne la deg spille musikk og vise bilder fra datamaskinen på TV via trådløst nettverk. Men det var en ting denne boksen manglet: Muligheten til å vise film fra PC til TV. Men en slik boks måtte da finnes?! Og etter litt leting i mine favorittnettbutikker dukket den opp: D-Link MediaLounge DSM-320 Wireless Media Player

Dette er en boks med «stuedesign», tilkoblinger til TV og lydanlegg og ethernett og trådløst nettverk. Den viser bilder og spiller av lydfiler og film fra datamaskinen(e) din(e) hvis du deler ut katalogene med mediefiler via et serverprogram som går på datamaskinen(e). Genialt og enkelt. Jeg fikk den i dag, og var temmelig spent da jeg åpnet pakken.

Førsteinntrykk

Det første som slo meg da jeg åpnet pakken, var kabelantallet. Her var det ethernettkabel, strømkabler, videokabel og til og med en SCART-kabel. ikke værst for en boks til 1200 kroner. Ellers var det med antenne, programvareCD, en bruksanvisning på en rekke språk – også norsk – og en helt grei fjernkontroll med batterier. Selve mediespilleren har bare én knapp, så denne boksen trenger en fjernkontroll. Den er pen å se på, og glir godt inn sammen med resten av underholdningsapparatene, og den ser langt mer solid og ordentlig ut enn hva jeg hadde fryktet etter tidligere erfaring med Dlink-produkter.

Installasjon

Da jeg slo den på, fikk jeg beskjed om at jeg måtte installere D-Link Media Server på en maskin i nettverket først, og som den lydige mannen jeg er, hørte jeg etter. Installasjonen gikk problemfritt, og jeg la til et par kataloger med musikk og film. Så skulle jeg prøve å få mediespilleren opp på nett.

Jeg var skeptisk, det må jeg bare innrømme. Her skulle en Dlink-boks koble seg trådløst til min krypterte 3com-ruter. Jeg er vant til at begge disse produsentene har sine særegenheter. Men all min skepsis ble gjort til skamme. En veiviser som var umulig å misforstå tok meg gjennom konfigurasjonen, og ga meg klare og forståelige feilmeldinger når jeg gjorde noe dumt. Og så var den plutselig på nett!

Bruk

Den fungerer akkurat så bra som jeg hadde håpet på. Menyene er lettforståelige og den reagerer temmelig kjapt. Lyd- og bildekvaliteten avhenger selvfølgelig av kildefilene, men det virker ikke som spilleren trekker fra noe. Alle videoformatene jeg prøvde, fungerte glimrende. Det er også en del onlinetjenester man kan abnnere på med denne spilleren. Det har ikke jeg prøvd, så jeg kan ikke si noe om hvordan det fungerer, men det ser ut som de alle har en gratisperiode først, slik at man slipper å betale for noe som kanskje ikke fungerer.

Mediespilleren oppdaterer seg selv over nettet. Da jeg slo den på for andre gang, spurte den om jeg ville laste ned og installere siste firmware. Det ville jeg, og etterpå restartet den, og fortalte meg hva som var nytt. Imponerende, og et eksempel til etterfølgelse for andre som lager nettilknyttede bokser.

Konklusjon

Den gjør det den skal gjøre, og den gjør det bra. Hvis du samler mediefiler på PC’en din og ønsker å se dem på TV eller høre dem på musikkanlegget, er dette en boks som lar deg gjøre det. Og den ser også stilig ut 🙂 Anbefales herfra!

Ukens tingest

Samsung Writemaster SE-W164C Samsung Writemaster SE-W164C ekstern double layer DVD-brenner.

Jeg begynner å ha noen datamaskiner etter hvert. Noen nye, noen gamle, noen stasjonære og noen bærbare. På kontoret har jeg en skikkelig gammel en, AMD Duron på 750 MHz og med 768 MB SDRAM. Den virker helt fint, det er bare et savn ved den: Den mangler DVD-brenner. Slikt går det an å kjøpe, men akkurat denne maskinen er ikke noe å bygge videre på.

Og så har jeg en gammel og en ny bærbar PC som begge mangler DVD-brenner. Når vi i tillegg tenker på at det hender jeg har backupbehov ute hos kunder, så jeg et helt klart behov for en bærbar DVD-brenner, og jeg bestemte meg for å prøve Samsungs SE-W164.

Og det var et hyggelig møte. Solid pakket med alt nødvendig tilbahør – strømforsyning, USB-kabel, CD og støtte for vertikal plassering dersom du har lite plass igjen på bordet. Oppkobling gikk greit, og til min glede oppdaget jeg at den var svært stillegående.

Både i Windows 2000 og Windows XP dukket den greit opp som en CD-spiller. Derfra installerte jeg uten problemer den medfølgende CD-brenneprogramvaren, Nero 6 OEM, et helt kurant brenneprogram etter mine preferanser. Jeg har ikke kontrollert om Windows XPs egen brennefunksjon kan brenne til den uten noen ekstra drivere, da jeg aldri bruker Windows XPs brennefunksjon.

Og brenning går rimelig smertefritt – til og med på AMD 750’en, som til alt overmål bare har USB1 (spilleren er naturlig nok Hi-Speed USB). Den er langt snillere med prosessoren enn hva jeg har opplevd med interne IDE-brennere, og det tok ikke mange minuttene å brenne backup av ca. 1 GB med kjekt-å-ha-data. Den skal kunne brenne DVD RW i 8x, og hvis du nøyer deg med DVD R, kommer du opp i 16x, og CD’er skal kunne leses og skrives i 48x (32x for å skrive RW). Men da tenker jeg USB-porten på min gode, gamle kontor-PC skal få slite med å følge med.

Til under sju hundre kroner, synes jeg dette var et godt kjøp!

Acer Travelmate 382TCi

De portable PC’ene jeg har hatt hittil, har vært sånn mer eller mindre bærbare. Jeg mener, de har ikke vært enorme, men likevel store nok til at man trenger en dedikert veske og ofte et innstikkskort eller tre for å oppnå tilstrekkelig funksjonalitet. Jeg har derfor lenge ønsket meg en sånn ultraportabel, men de har vært litt i det dyreste laget for min økonomi.

Men fra en trivelig butikk her på Fauske, fikk jeg et tilbud på en demobrukt fjordårsutgave av Acers Travelmate 382TCi,. Den kommer med en Intel Pentium M 725-prosessor på 1,6GHz, 40GB harddisk, 512 MB RAM, ekstern DVD/CD-RW-combo og innebygd trådløsnett. Bortimot alt i alle fall jeg trenger. Den eksterne CD-spilleren er noe jeg ser på som en fordel. Jeg bruker slikt omtrent bare til installasjon av programvare, og det gjør jeg lite av når jeg er ute og farter – så det er spart vekt. Selve maskinen veier da halvannet kilo.

Men det “store” med den (unnskyld), er at den måler 27×22,5×2,7 centimeter. Den forsvinner således lett ned i en liten veske eller dagstursekk, men er likevel stor nok til å få plass til et skikkelig tastatur og en fungerende touchpad. Skjermen på 12,1 tommer fungerer også overraskende bra. Selv en gammel mann som meg greier meg fint med Windows XP pros standardinnstillinger i 1024×768 punkters oppløsning. Så nå er jeg endelig ordentlig mobil!

Forbrukerboomerang

Digi kommer med noe som de omtaler som en «god nyhet for forbrukere»: Ryker harddisken din, har du selvfølgelig krav på en ny harddisk innenfor reklamasjonsrettsfristen. Men i tillegg mener forbrukerrådet at kunden kan kreve at tapte data blir reddet. Dette mener jeg er lite gjenomtenkt, for det er noen viktige poeng som man ser bort fra her:

  1. Det er dyrt å redde data. IBAS, en av verdenslederne på dette, antyder en pris som starter på 8.900,- Det Forbrukerrådet snakker om her, er at selgerne må beregne et visst antall slike redningsoperasjoner og bake dette inn i prisene. Det er med andre ord vi som må betale.
  2. Ikke alle data kan reddes. Alle som har jobbet litt med data, vet at det hender harddisker dør uten noen gjenopplivingsmulighet. Hva er da leverandørens ansvar i slike tilfeller? Betale ut erstatning? Hvor mye er feriebildene mine verdt? Og hvordan skal jeg kunne bevise hvilke data jeg hadde på en ikke-reparerbar disk?
  3. Sikkerhetskopi er det eneste som gjelder. Hvis du har data du er redd for, du ha sikkerhetskopi av disse. Det er det eneste som er sikkert nok. I artikkelen heter det at «Forbrukerrådet klargjør altså at privatkunder ikke har en ansvar på å ta backup av sine data». Ikke tro på dette. Det blir omtrent som om Forbrukerrådet skulle be deg slutte å bruke bilbeltet, siden det er sykehusenes ansvar å lappe deg sammen etter en kollisjon.

Jeg tar sikkerhetskopi av de data jeg ikke har råd til å miste. Og jeg har veldig lite lyst til å begynne og betale 10-20% mer for datautstyr bare fordi enkelte ikke er i stand til å ta ansvaret for egen datasikkerhet selv. Så for meg, er dette alt annet enn en «god nyhet». Men forhåpentligvis taper Forbrukerrådet denne saken så det suser etter.

Å ta backup

Kan du ikke «å ta backup», sier du? Ikke noe problem. Her er en oppskrift som forutsetter at du bruker en relativt ny utgave av Microsoft Windows (i motsatt fall, regner jeg nemlig med at du kan slikt):

  1. Kjøp en ekstern USB-harddisk som er betraktelig større enn den interne harddisken i maskinen din, gjerne minst dobbelt så stor. Jeg har for eksempel en Maxtor Personal Storage 3100 USB2.0 250GB, som jeg betalte 1250 kroner for hos Komplett.
  2. Venn deg til å lagre alle dine bilder, dokumenter og så videre i «Mine dokumenter» og eventuelt på skrivebordet.
  3. Koble til din eksterne USB-harddisk som nevnt under punkt 1. Den vil vanligvis komme opp med et «Min datamaskin»-vindu. Opprett en mappe med dagens dato som navn på denne, for eksempel 2005-12-18.
  4. Åpne et nytt «Min datamaskin»-vindu, finn «C:» og under denne «Documents and settings». Åpne denne, og se etter en mappe med ditt brukernavn
  5. Kopier den mappen med ditt brukernavn over i mappen du opprettet i punkt 3, den med dagens dato på. Dette vil ta litt tid, så dette kan du starte for du spiser middag eller noe sånt. Koble fra harddisken etterpå.
  6. Gjenta denne operasjonen hver gang du vil ta en sikkerhetskopi. En gang i uken er en grei frekvens dersom du bruker maskinen en del. Før eller siden vil du få beskjed om at harddisken er full. Da kan du slette den gamleste mappen.

Oppbevar gjerne den eksterne harddisken utenfor huset når du ikke bruker den, for eksempel hos en nabo eller på jobb. Da er du rimelig sikret, også mot uopprettelige feil. Selvfølgelig kan både den interne og den eksterne harddisken ta kvelden, men sannsynligheten for at det skjer samtidig, er så liten at jeg ikke ville bekymret meg om det. Men hvis du gjør det, så bare kjøp en ekstern harddisk til, og bruk dem annenhver gang.

Underholdningsrevolusjonen

Link til bilde av Philips DVDH3330 Da jeg var liten, hadde vi store håp for framtida. I år 2000 (for det var det som var selve definisjonen på framtida) ville bilene fly, og TV’ene ville være flate og henge på veggen. Nå slo det vel ikke helt til hva bilene angår da, men TV-apparatet har i alle fall blitt til noe helt annet enn det var i 1980.

For et år siden, satt vi der med en 22’’ stor og svart TV, og en VHS-spiller som virket av og til. Men så fant min eminente kone ut at hun ville ha flat TV, og investerte i en 37’’ Philips plasma-TV. Så, fremtiden kom litt forsinket til oss, men den kom. Når det så ble sommer og Fauskemessa hadde gode tilbud fra Euronics fant jeg ut at jeg også måtte bidra litt, og det ble en Philips LX8500W hjemmekinopakke. Og nå før helga, dro vi til Bodø og kjøpte årets julegave til mor og far, en Philips DVDH3330, harddiskopptager og DVD-brenner med 160 GB harddisk.

Og kanskje begynte fremtiden med den flate TV’en som vi kunne henge på veggen – men det var først med harddiskopptageren den ble funksjonell!

VHS-kassetter fungerer ikke, det kan vi bare slå fast med en gang. Det er alt for mye plunder og heft med alt for dårlig kvalitet som resultat. En ren DVD-brenner kunne sikkert vært noe, men jeg synes DVD-brenning er treigt og lite fleksibelt. Harddiskopptageren gir veldig fleksible løsninger på akkurat de behovene som etter hvert hadde meldt seg hjemme hos oss.

For eksempel det problemet at det begynner veldig mye bra på TV akkurat i den tiden vi skal legge barna. Det er ikke noe vi vil ta vare på, men vi vil gjerne se det. Her er harddiskopptageren perfekt. Og så er det ofte sånn at programmene varer til lenge etter at vi har fått englebarna i seng. Da er det veldig behagelig å kunne se programmet når vi vil, selv om det ennå ikke er ferdig. Muligheten til å pause direktesendinger, selv bestemme hva du vil se en gang til og å se et program ferdig før du bestemmer deg for om du skal lagre det eller ikke er også muligheter som jeg ser at jeg fort blir avhengig av!

Med hjemmekinoanlegget ble jeg kinosjef hjemme i stua. Nå har jeg også blitt kringkastingsssjef! Julefilmene i år skal lagres med DVD-kvalitet! Joda, fremtiden er en fin tid, den.