Vi prøver jo alltid. Utenlandsferie betyr som regel fly, og når man skal fly fra Norge er SAS ofte det minste av to onder. Og SAS prøver øyensynlig hele tiden å bli et ordentlig flyselskap, men dere sliter litt ennå. Det er noen småting jeg har lyst til å nevne for dere, sånn bare slik at dere kan ta de med dere til senere:

Når vi, to voksne og to relativt små barn, skal plasseres ombord i flyet, er det skrekkelig dumt å plassere tre stykker på en seterad og den fjerde ved vinduet på en annen. Barna er for små til å sitte alene, noe som gjør at det blir en voksen med to foreldre. Noe som er dumt, etter som slike småttingser gjerne søler med juicen sin akkurat samtidig, de må på et do hvor det knapt er plass til å hjelpe en av dem og så videre.

Foreldre vil like det langt bedre dersom de får sitte to og to, eller helst; tre på en seterad og den siste voksne ytterst på den andre siden av midtgangen (ABCD eller CDEF for å bruke fagspråk).

Når vi sjekker inn bagasje som ikke er firkantede kofferter på London Heathrow — som for eksempel ryggsekker og barnevogner, noe slike som oss ofte ferdes med — kan ikke de sendes med bagasjebåndet. Det er det sikkert gode grunner til, men det jeg reagerer litt på, er at vi blir bedt om å legge dem i et helt ubevoktet bur i innsjekkingshallen. Der kan hvem som helst putte hva som helst i ryggsekken min og alle andres.

Da jeg la inn våre to ryggsekker og ene barnevogn, var det ingen som spurte meg om noe som helst, og ingen fulgte med på hva jeg gjorde. Da virker det litt komisk at dere like før hadde plukket ut min syv år gamle sønn for å spørre ham om han hadde pakket bagasjen sin selv, og om noen hadde hatt mulighet til å tukle med den før innsjekking.

Det går egentlig ikke an å lande på Gardermoen, komme seg av et fly, hente all bagasjen, passere immigrasjonen, levere bagasjen inn igjen, komme seg igjennom sikkerhetssjekken og komme seg til gaten til det neste flyet på 55 minutter. Dere har sendt oss på en slik tur tre ganger. To av disse har vi mistet flyet vårt og måtte ta neste. I dag rakk vi det — men bare fordi innenlandsflyet vi hadde transfer med var forsinket.

Noen må oppdatere bestillingssystemene deres med realistiske tidsanslag. På sommeren er det andre reisende enn alle de omflakkende politikerne med små, søte håndbagasjer med seg, og det forventer jeg egentlig at dere skal ta høyde for.

Og en liten PS til sist: Kabinpersonalet er verken «Frustrerte Fruer» eller «Desperate Housewifes» som kapteinen på flyet ut fra London fem over ett den 20. juli presenterte dem som. Kanskje var det et forsøk på en vits — men det var ingen som lo. På meg hørtes det imidlertid ut som om kapteinen var litt bitter fordi han hadde blitt avvist av noen i baren kvelden i forveien eller noe sånt, og derfor følte for å ta igjen. Men å omtale kabinpersonalet, som kanskje er de som gjør mest for å berge SAS-konsernets ansikt utad, på en så nedsettende og useriøs måte, det ble bare skikkelig flaut.

Så …

Det var du og jeg, SAS, i år. Vi kom oss både frem og tilbake, begge to. Du er kanskje like mellomførnøyd med meg, som jeg er med deg, men i og med at det er jeg som betaler og du som tar betalt, tar jeg meg likevel friheten å si i fra. Men kommer jeg til å velge noen andre til neste år? Sikkert ikke. Men det kunne vært kjekt om jeg til neste år hadde møtt et SAS som:

• Skjønte at barnefamilier gjerne vil være sammen på ferie
• Ikke lot bagasjen vår stå tilgjengelig for alle og en hver på en av Europas travleste lufthavner
• Hadde funnet ut at tiden går fort i kø og sikkerhetssjekk på flyplasser
• Og stilte med flykapteiner som respekterte sine medansatte

Vi får se.

Martin spør om hvor geekete vi er, og jeg svarer gjerne. Jeg synes jeg scoret litt lavt, men det er vel feriemodusen. 🙂

80% Geek

Created by OnePlusYou

Når det er ferie og god tid, finner både store og små på nye aktiviteter. Knotten hadde slått seg på sengestrekk i dag.

Men det er klart, det er ikke noe som gleder en gammel soldat mer enn å se en skarpt strukket seng, så jeg skrøyt masse av dette, og fortalte hvor viktig det var med skikkelig bra sengestrekk hvis han noen gang skulle i militæret. «Hvorfor det», spurte knottet — og jeg ble egentlig svar skyldig — men fortalte likevel om sengestrekken i militæret, korrekt antrekk, oppstilling og alt det der.

Og så nevnte jeg at vi måtte vaske rommet hver dag. Det gikk vanligvis på rundgang, slik at alle vaska gulvet en gang eller to i uka, og hvis det ikke var vaska godt nok, sa sersjanten at vi måtte gjøre det en gang til.

«Var det du som bestemte hvem som skulle vaske og såmt, pappa?», spør knotten. Jeg regner med at han har hørt meg fortelle om mine lagførerdager, så jeg forteller ham at det bare var ute i felt jeg var sjef. På brakka gjorde jeg det samme som alle de andre. «Så pappa …», fortsetter knotten med tvil og undring i stemmen, «kan du virkelig å vaske gulv, altså?».

Når man har vært gift i 25 år er det sølvbryllup, og 50 år er gull. Det er også slike begreper for hvert 5. bryllupsjubileum, og de første femten årene er det knyttet et begrep til hvert år.

Mange av disse begrepene synes jeg høres litt stakkarslige ut, som lærbryllup (tre år) og sukkerbryllup (seks år), og jeg har heller ikke hørt mange bruke disse. Men når man kommer til femten år og feirer krystallbryllup, da begynner det å bli litt schwung over sakene!

Gratulerer med krystallbrullupsdagen, Ellen!

Knøttet blir stadig større, og i dag er det fireårsfeiring!

Så vi beholder ballongene på hjemmesiden en stund til, vi! Gratulerer så mye, lille venn.

Mammaen gratulerer også!

Jeg har mange bekjente fra ymse kanter av landet og verden, og en del av disse er muslimer.

Da jeg begynte å omgås muslimer (jeg er så gammel at jeg nok er fra en tid hvor andre religioner enn kristendom, og så en og annen ateist, var standarden til og med i temmelig urbane områder), syntes jeg alle reglene de måtte forholde seg til var interessante. For eksempel det med å be fem ganger om dagen, pilegrimsreisen til Mekka og ikke minst reglene om hva man kan spise og hva man ikke må finne på å ha på tallerkenen.

Nå har jeg jo etter hvert erfart at muslimer ofte minner mye om kristne — noen er det veldig, mens andre ikke bryr seg i det hele tatt. Reglene følges ut i fra hvor godt man liker dem, eller hvor fornuftig man oppfatter dem. For eksempel husker jeg en muslimsk klasse på 12 personer, hvorav én ba om et rom til å be i. Jeg spurte høflig om hvorfor de andre ikke bad når Ali gjorde det, hadde de en annen religion? Svaret var noe sånt som «Neida — men Ali er veldig muslimsk, han …».

Det samme er det men mye annet, men en ting jeg har oppfattet, er at de fleste muslimer er temmelig nøye med hvilke dyr de ikke kan spise. Noen er veldig opptatt av det med halal-slakting og slikt, men jeg har inntrykk av at det er de færreste — men likevel spiser de ikke svinekjøtt. Men det er en ting som forundrer meg stort: vet ikke norske muslimer at skinke er svinekjøtt?

Jeg har servert spekemat til muslimer, og vært særlig bevisst på å informere om hva som er svin og hva som ikke er det. Men folk som ellers ikke ville sett på en kotelett, har gladelig spist spekeskinke som den delikatessen det er. Og jeg kjenner til mennesker som sender med barna sine kyllingpølse til grillhappenings hvor ubestemmelige grillpølser alltid dukker opp, men som likevel mer enn gjerne spiser Pizza Grandiosa! Og vi snakker ikke om varianten med kjøttdeig!

Er ikke skinke regnet som svinekjøtt? Eller er det noen i utlendingsnemda som prøver å bevare norsk griseproduksjon ved å fortelle alle innflyttere til Norge at «skinke» betyr «halalkylling» eller noe sånt? Er det Grandiosas status som «mat for Folk Flest™» som har ført til at FrP har fått inn et hemmelig krav om at Grandiosaspising er en forutsetning for oppholdstillatelse? Jeg er forvirret.

Og jeg kan jo ikke spørre noen, heller! Som gjennomsnittsnordmann unngår jeg alle pinlige og følelsesladde situasjoner — så lenge de ikke er relatert til sport. Hvordan skulle det gått dersom jeg fortalte en troende muslim at han har spist svinekjøtt de årene han har gaflet i seg Grandiosa i Norge?

Så er det noen som kan informere meg om hva som egentlig gjelder her? Er skinke halal, er det egentlig ikke så farlig eller er det en sånn regel som alle vet de skulle fulgt, men som ingen snakker om — omtrent som norske kristnes forhold til «tiende»? Forklaring utbes.

Jeg tenkte å starte dette innlegget med å si «’Livstegn’ er ikke bare et glitrende album av Will Eisner, men …». Heldigvis sjekka jeg før jeg skreiv det, albumet heter «Livskraft» og ikke «Livstegn». Men så er jeg jo så dum at jeg skriver det likevel da, slik at alle får se hvor lite smart jeg egentlig er. Til mitt forsvar vil jeg imidlertid hevde at det er mye idioti som kunne vært unngått dersom alle hadde vært like flinke som meg til å sjekke fakta!

Men nok om det, jeg så at det var dagevis uten en lyd på denne siden, så jeg tenkte jeg skulle la høre fra meg slik at alle mine trofaste lesere (hihi) ser at det ikke er noe i veien. Stillheten har for en stor del skyldtes arbeidspress. Det har vært mye å henge fingrene i inn mot ferien, men nå er det straks bare noen uker med avslapning foran meg. Jeg håper på godt vær, mange flotte motiver å fotografere, mye god mat og temmelig mye nettstillhet.

Det har også vært litt gløtting på fotball-EM. Mye god fotball og mange skrekkelig dårlige kommentatorer — men heldigvis har vi svensk TV4. Nå går det mot det som for meg fortoner seg som en av drømmefinalene, de deltagende land tatt i betraktning (Tyskland mot Spania, for den som bor under en sten), og jeg heier nok på nordmenns andre hjemland, Spania. Men jeg tror uansett at finalen i morgen kveld blir underholdende. På TV2, eller helst TV4, fra ca. halv ni.