VG på plass i Athen

Publisert 19. mai 2006 av Lasse G. Dahl

Svar

Det er ikke bare meg som er Grand-Prix-interessert. VG er også på plass med sine journalister, og de leverer oss et godt stykke sladder i artikkelen «Hevder Carola hadde sex med GP-sjef».

Men det var én ting som slo meg da jeg leste igjennom spesielt et avsnitt av denne artikkelen:

Grekerne selv er godt forøyd med sin Anna Vissi og alt fra hotellarbeidere, drosjesjåfører til kafeinnehavere tror på den spreke dama.

Greit å se at VG-journalistenes omgangskrets i syden ikke er veldig forskjellig fra den vi andre har, men at å påstå at representanter fra et par-tre serviceyrker er «grekerne selv», tror jeg kanskje kan være litt forhastet.

MGP 2006 – semifinale

Publisert 18. mai 2006 av Lasse G. Dahl

Her er den egentlige resultatlisten fra kveldens semifinale. Som alltid gir poeng i kategorien «GP-faktor» fratrekk fra den totale poengsummen.


Armenia	3	2	3	6	3	5	Østeuropeisk etnopop er virkelig «the new schläger». Dette er ikke elendig, det er bare så forutsigbart. Tar seg litt opp mot slutten, men faller totalt sett igjennom.
Bulgaria	4	3	2	6	4	7	Flink til å synge. Hadde fortjent en litt mindre pretensiøs sang.
Slovenia	4	2	2	5	3	6	Hvorfor er det ingen som kan lage skikkelig disco lenger? Det er ikke bare å putte en trommemaskin og en bassgang på en rævva låt og tro det skal bli suksess. Fine kjoler – eller manglende slike- på pyntedamene.
Andorra	2	2	6	5	5	10	Full score på antrekk går til kordamene. Hvitt undertøy kan aldri bli feil. Sangen var heller ikke ille, en litt stilig rytme på denne balladen.
Hviterussland	4	3	2	4	5	10	Ikke en gang hotpants kunne redde det antrekket. Men litt tøff sang, og ikke ille fremføring.
Albania	2	3	2	5	5	6	«Idol» møter «Melodi Grand Prix». Men det var etnisk og fint. Bare så veldig kjedelig ….
Belgia	4	4	3	6	4	9	Litt stilig dame, og fin fremføring. Men det ble litt vel mye vind og effekter.
Irland	2	2	3	4	6	9	En fantastisk vokalist, og sangen er sikkert egentlig nydelig, men den passer dessverre ikke inn i et MGP-arangement.
Kypros	3	3	2	3	6	11	Store vokalprestasjoner, og egentlig en veldig fin låt. Men jeg tror ikke den blir noen telefonstemmevinner. Håper jeg tar feil.
Monaco	5	5	2	6	2	8	Mange kvaliteter i Monacos bidrag. Dessverre ingen musikalske …
Makedonia	4	6	3	4	4	13	Makedonisk Gwen Stefani synger egentlig litt kul etnopop. Tåler godt å se Elena Risteska en gang til eller to, også. Ninanajna kan lastes ned både i original og engelsk versjon fra EuroBosniaMp3.com – eller sees på Youtube.
Polen	2	2	2	6	4	4	Da Falco gjorde slikt på åttitallet, var det litt stilig. Kanskje fordi han var litt flink? Her ble alt bare over the top.
Russland	3	4	2	6	3	6	Russisk garage som vil litt for mye. I alle fall mye mer enn hva låtmaterialet tåler.
Tyrkia	1	1	2	6	3	3	Nei, huff da. Dette var flaut.
Ukraina	4	5	3	6	4	10	Egentlig ikke mye til sang, men med det ansiktet kan hun nok gjøre et kraftig innhogg i SMS-stemmene. Hun minnet litt om 80-tallsheltinnen Sandra, egentlig. Og sang temmelig bra, også.
Finland	1	1	6	4	5	9	Glamrocken er ennå ikke død. Men jeg regner med at disse gutta lukter sånn etter en opptreden. Egentlig litt kult, men også alt, alt, alt for mye av det gode.
Nederland	4	3	3	6	4	8	Skrekkelig søte, men både sangen og fremføringen ble litt for energisk.
Litauen	3	4	3	3	5	12	Årets mest humoristiske innslag. «We are the winners» hadde nesten fortjent akkurat det, bare for å komme opp med denne låten. «Vote, vote, vote for the winners».
Portugal	2	4	3	6	3	6	«En blek Spice Girls-kopi», sa Jostein. Helt blodfattig, sier jeg. Og det sier litt.
Sverige	4	2	1	6	4	5	Carola er en homofob sektkristen. Men det er ikke derfor hun bør ut av konkurransen i kveld. Det er fordi låten var et eneste stort gjesp, det.
Estland	3	3	2	6	3	4	Det var så mye dårlig å sette fingeren på her, at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne.
Bosnia og Herzegovina	2	2	3	3	4	8	Poengsummen viser egentlig bare at denne sangen ikke har så mange MGP-kvaliteter, og det er egentlig en god ting. En ganske fin ballade, og flott fremført.
Island	3	5	3	3	6	14	Ironi i Grand prix er en vanskelig øvelse. Silvia Nótt gjør det imidlertid glimrende. Kveldens favoritt!

Så, Island er semifinalens vinner i denne bloggen! Og de ti låtene som jeg vil høre igjen på lørdag, er:

Island
Makedonia
Litauen
Kypros
Andorra
Hviterussland
Ukraina
Belgia
Irland
Finland

Nettmusikk, DRM og Marit Larsen II

Publisert 15. mai 2006 av Lasse G. Dahl

Ikke nok med at jeg kjøpte singelen «Don’t Save Me» av Marit Larsen fra nettbutikk og måtte slite for å kunne spille av den på alle de maskinene jeg ønsket. Jeg kjøpte også hele albumet «Under the surface» fra CDON.com, og fikk enda større utfordringer med det!

Utgangspuntet var selvfølgelig akkurat det samme, jeg kjøpte albumet, lastet ned filene og spilte dem av i Winamp. Jeg skulle så ta dem med over til en maskin hvor jeg kunne brenne dem. Under historien med «Don’t Save Me», hadde jeg nemlig spilt av DRM-beskyttet musikk på to forskjellige datamaskiner uten problem, så jeg regnet med at det gikk greit. Men dengang ei!

På maskin nummer to fikk jeg full stopp. Det dukket opp et vindu hvor jeg skulle skrive inn en kode for å laste ned lisensen på nytt, og jeg hadde ikke noen slik kode. Jeg sendte naturligvis et spørsmål til CDon.com, hvor musikken var kjøpt, og fikk til svar at:

Du måste använda dig av Windows och Windows Media Player version 9 eller senare för att spela upp filerna. Om du uppfyller de kraven men det fortfarande inte fungerar beror det på att du har en brandvägg installerad, och den är inställd att inte låta Windows Media Player komma åt internet.

Dette svaret fikk jeg selv om jeg i mitt spørsmål hadde informert om at jeg hadde prøvd med Windows Media Player version 9 og at jeg ikke hadde noen brannmur installert. I tillegg informerte jeg om at jeg hadde spilt DRM-beskyttet musikk fra CDON på samme maskin tidligere. De kunne like gjerne sagt «Økseskaft».

Nå tror du kanskje at jeg bare kunne brenne en CD på den første maskinen jeg nevnte, den jeg hadde lastet musikken ned til. Det var jo fullt mulig å spille den der fremdeles. Men så lett var det ikke, for denne maskinen manglet nemlig CD-brenner! Jeg hadde av forskjellige grunner ikke noen mulighet til å installere en, heller. Så hva gjorde jeg da?

Joda CD-brennerprogrammet Nero trenger ikke noen CD-brenner for å installeres. Så jeg lastet ned demo-versjonen av Nero 7 premium, installerte den og fikk brent et såkalt «CD-image» av musikkfilene mine. Dette kan jo da brennes på hvilken som helst maskin med CD-brenner og programvare installert. Det er bare et problem, det er på 376 MB. Litt stort å sende hjem pr. e-post.

Men Nero Premium er en stor pakke, som kan mer enn å lage CD-image. Det er også med et program som heter Nero ImageDrive. Dette lar meg montere ett sånt CD-image slik at det fremstår som en virtuell CD-spiller på maskina mi. Da kunne jeg altså spille av min «nybrente CD» uten at den noen gang hadde sett en fysisk CD-plate. Og hva mere er, jeg kunne naturligvis rippe den til MP3-filer ved hjelp av Audiograbber, akkurat slik jeg har forklart tidligere. Audiograbber greier seg fint med en virtuell CD-stasjon.

Så, fremdeles ingen vits med DRM, med andre ord. Demoversjonen av Nero Premium varer i 30 dager, noe som holdt lenge for meg i dette tilfellet. Men selvfølgelig kan man kjøpe programmet for rundt 60 EURO og slippe unna denne tidsbegrensningen. Det vil også forundre meg om det ikke finnes gratis og frie program som kan gjøre den samme jobben. Tips til slike tas imot med takk.

Det ser bedre ut

Publisert 8. mai 2006 av Lasse G. Dahl

Årets RBK-utgave har variert litt, 9 poeng på de 6 første kampene er et snev under pari, men det er glimt av storhet i det, også. Sesongåpningen mot Lillestrøm var god, og det beste i gårdagens kamp mot Sandefjord var også godt å se på.

Kanskje var Alexander Tetteys 3-1-scoring kampens høydepunkt, selv om det også var morsomt å se at Steffen Iversen faktisk har begynt å score, og at Frode Johnsen fortsetter sin hittil veldig gode sesong. I går var han etter min mening banens beste, med konstruktivt angrepsspill som ga to målgivende pasninger, og viktige inngrep i forsvar.

Christer Basmas innlegg til Samuel Isaksen, som førte til Sandefjords redusering, får vi tillegge den smellen han fikk i hodet like før, det er ikke sikkert han var helt klar over hvilket lag han spilte på akkurat da, og det elendige spillet til Rosenborg etter reduseringen skyldes nok både sjokket etter den helt unødvendige scoringen i mot, og litt undervurdering av Sandefjord, som med utligningen våknet etter den tafatte førsteomgangen sin.

Og selv om jeg savner Arne Scheie, må jeg innrømme at TV2 gjør det ganske bra som Kongelig norsk fotballeverandør. Mye bedre enn jeg trodde. På TV2 Zebra får jeg til og med kampene i ekte 16:9, og med to kamper hver søndag og en på mandag, er sjansen stor for at minst en av dem inkluderer Rosenborg!

Marit Larsen – Under the surface

Publisert 3. mai 2006 av Lasse G. Dahl

Jeg har nevnt «Don’t save me» i denne bloggen før, og singelhiten er fremdeles en tidvis glitrende gladpoplåt, men den er langt fra det sterkeste kortet på platen den er hentet fra. Marit Larsens første soloalbum starter med en litt drømmende tone i åpningskuttet «In came the light», og går over til det eventyrlige i tittelkuttet «Under the surface». Begge i valsetakt. Så allerede her, er jeg mer eller mindre overbevist.

In came the light,
It swallowed me whole
Melted the tracks in the snow
To leave room for the new
To leave room for the new

In came the light
And we started to glow

Selv om Marit tydeligvis lar seg influere av en rekke artister og musikkstiler, greier hun likevel å beholde sin egen stil og sette sitt eget merke på alt det hun gjør på denne platen. Det jeg synes preger «Under the surface» mest, er variasjonen. Alt hører selvfølgelig til popgenren, men Marit beveger seg med letthet over en rekke stiler, rytmer og lyder med en relativ spennende instrumentering. Likevel er det hele tiden umiskjennelig Marit Larsen, og det høres aldri ut som om hun kjeder seg.

Låtmaterialet er godt, og fremføringen sjarmerende og stort sett veldig sterk. Noen av mine favoritter er den veldig sårbare balladen «Solid Ground», «To and end», en duett med Thom Hell, og sistekuttet «Poison Passion» – jeg er visst en uforbedrelig melankoliker. Og «Only a fool» viser at banjo og munnspill er tøffere enn hva mange vil ha det til! Noe klart definert svakt punkt, sliter jeg med å finne blant disse 11 sangene.

Alt for mange moderne produksjoner høres helt like ut, sikkert med hensikt. Har man funnet vinneroppskriften, så holder man seg til den. Men i produksjonen av denne plata har man heldigvis unngått å produsere bort de sjeldne kvalitetene artisten innehar. Marit er kanskje bare 22 år, men hennes 10 års erfaring som profesjonell artist skinner kraftig igjennom, og det samme gjør hennes kjærlighet til å skrive og fremføre musikken sin.

Anbefalingsgrad: 7/10. Les hva andre skriver om denne plata. Foto: Stian Andersen.

Problemer i en overgangsfase

Publisert 2. mai 2006 av Lasse G. Dahl

De gamle TV-apparatene våre har en skjerm som er nesten like høy som den er bred, eller nærmere bestemt har de bredde-høyde-forholdet 4 til 3. Så har vi fått mer moderne TV-apparat, med bredere skjerm og et bredde-høyde-forholdet på 16 til 9. Det kan illustreres omtrent slik:

Som vi enkelt ser på det øverste bildet, krever formatene at de bildene som skal vises er tilpasset de forskjellige formatene. Derfor har vi et problem i en overgangsperiode, hvor begge TV-formatene er utbredt på markedet. Disse problemene finnes det flere løsninger på, men ikke alle er like gode.

Den løsningen for eksempel NRK bruker på sine sendinger over eteren, er å sende det moderne, brede bildet med sort kant øverst og nederst, slik at det blir seende omtrent slik ut i en «gammeldags» TV:

Det er jo fullt ut akseptabelt i de fleste tilfeller. Men hva skjer når vi ser dette bildet på en 16:9-tv? Jo, da får vi ikke luft bare øverst og nederst, men også til høyre og venstre, omtrent som dette:

Moderne TV-apparat har imidlertid noen funksjoner for å manipulere bildet. Jeg kan «zoome inn» for å få bildet fra fig 4 til å dekke hele skjermen. Men da møter jeg et problem: Skjerbildet har egentlig ikke høy nok oppløsning til å dekke hele tv-skjermen min, og jeg får da en kvalitetsforringelse, som ganske overdrevet kan illustreres slik:

Etter hvert vil alle TV-apparat ha 16:9-skjermer, og problemet vil forsvinne av seg selv. I mellomtiden er løsningen slik jeg ser det å heller tilby et forvrengt bilde til de som sitter med gamle TV-apparat, for dermed å gi dem en god grunn til å bytte ut dette. Det er det som skjer hvis du mottar sendingene digitalt. Da vil TV-bildet se slik ut på en 4:3-tv:

De fleste TV-apparat laget etter litt utpå nittitallet har mulighet for å selv legge til sorte striper øverst og nederst på dette bildet slik at de endrer opp med bildet i fig 3, og 16:9-tvene vil i «vanlig» modus (widescreen) vise dette bildet som i fig 2, med langt høyere kvalitet enn tilfellet er i dag (fig 5). Jeg tar det for gitt at dette blir tilfellet når NRK går over til 16:9 for fullt fra 16. september.

Og med det samme vil jeg takke «kabel-tv-leverandøren min» for at jeg i alle fall mottar NRK2 i «widescreenmodus» nå. Dette går veien!

Vi blogger om popmusikk

Publisert 20. april 2006 av Lasse G. Dahl

En av de bloggene jeg liker å lese, Reality Challenged, handler vissnok hovedsakelig om popmusikk, og siden jeg liker denne bloggen, må det bety at det er smart å skrive om popmusikk. Så her er mitt bidrag:

5 av mine første plater

Jeg var ungdom på åttitallet, og det er jo et tiår vi kan si mye om, sånn rent kulturmessig. Vi som var unge den gangen hørte i alle fall definitivt mye på musikk, og en del av denne musikken husker jeg faktisk fremdeles. Så her er ei liste over noen tidlige musikkopplevelser som satte seg:

U2 Live under a blood red sky. En av verdens beste liveplater. Dette er U2 på høyden, fra konserter i Denver og i (vest-) Tyskland. Sangen «Electric Co.» er utgitt i to utgaver, og på den ene synger Bono noen linjer fra «Send in the Clowns». Hvis du har hørt den versjonen, skjønner du sikkert hva jeg mener.

Phil Collins – Face Value. Joda, han var bedre i Genesis, Genesis var bedre med Peter Gabriel, og egenlig var vel Irving Berlin aller best, når vi tenker oss om? Men uansett, dette er Phil Collins sinteste og mest sårbare plate. I tillegg til gigantlåten «In the air tonight», inneholder den godbiter som «If leaving me is easy» med Clapton på gitar, og «I’m not moving», begge med dårlig skjult referanse til en skilsmisse han var oppe i.

«The roof is leaking» med piano, banjo og slidegitar er også en klassiker. Albumet avsluttes med en mer enn akseptabel versjon av «Tomorrow never knows». Mer dårlig skjult symbolikk, men det var 1981.

Madonna – Like a virgin. Det går ikke an å snakke om popmusikk på tidlig åttitall uten å nevne Madonna. i alle fall ikke uten å lyve. Alle likte Madonna. Dette er andreplaten hennes, en veldig spekulativ utgivelse der målet var å bygge henne opp som Verdens Fremste kvinnelige popartist (man hadde nok ingen ambisjoner om å slå Prince og Michael Jackson den gangen).

Poplåtene er av udiskutabel Madonnakvalitet, men her er det også godbiter som «Shoo-Bee-Doo» og en flott versjon av «Love Don’t Live Here Anymore». Og så kom filmen «Desperately seeking Susan», og en påfølgende CD-utgivelse av albumet med godsangen «Into the groove». Den holder seg ennå.

Marillion – Script for a jesters tear. Fremdeles et av de bedre albumene som er utgitt, etter min mening. Jeg har omtalt det tidligere: «Dette er den første LP’en de ga ut. Her er Fish’ deilige tekster om livets generelle sorg pakket inn i melodiøs, uforutsigbar britisk rock. Dette er lekent, pompøst, bombastisk og forsiktig på samme tid.» (Se Verdens beste plate).

Fra Lippo Lippi – Songs. Dette er også en klassiker jeg har nevnt før, i saken Coming home. Om dette albumet sier VGs anmelder: «på tredjealbumet «Songs» sto popteften i sentrum, formidlet via sanger som har en tyktflytende melankolsk, egentlig regelrett trist, åre i seg.» Og dette har han veldig rett i, det er en vidunderlig melankoli og noen tunge, solide sanger.

Men videre sier anmelderen: «Det svake leddet er vokalist Per Øystein Sørensen, som høres ut som han er for opptatt av korrekt engelskuttale til virkelig å besjele disse sofistikerte sangene», og der protesterer jeg. Mangelen på sjel og følelse skaper en kulde som på en meget sterk måte forsterker melankolien og ensomheten. Kanskje kommer det av at vokalisten sliter med uttalen, kanskje er det beregning, men det spiller ingen rolle – resultatet er glimrende.

NRK trekker seg fra MGP junior

Publisert 18. april 2006 av Lasse G. Dahl

Av en eller annen grunn er det blitt populært å kommentere blogger under nick eller anonymt i det siste, ser det ut for – og jeg er ikke slemmere enn at jeg lar det passere. En av de siste anonyme kommentarene handlet om en sak jeg hørte på radioen tidligere i dag, og som gledet meg litt – at NRK trekker seg fra MGP junior, eller «Junior Eurovision Song Contest», som sangkonkurransen egentlig heter.

Etter å ha sett retningen denne utviklet seg i, kan jeg ikke annet enn å støtte denne avgjørelsen.

Det som skulle være en leken talentkonkurranse for barn har blitt blodig alvor hvor både begrepene «talent» og «barn» i siste internasjonale finale ble tøyd temmelig langt. Samtidig lurer stadig ivrigere pengemaskiner i kulissene etter å ha forstått hvor mye kjøpekraft 6-10-åringer i realiteten besitter – gjenom mer eller mindre velmenede foreldre med mer penger enn tid, og dermed konstant dårlig samvittighet.

Barn liker og konkurrere, og jeg synes barn skal få lov til å konkurrere. Da lærer de både å vinne og å tape. Men jeg tror ikke noen barn har godt av å bli salgsobjekter på den måten det har vært lagt opp til her etter hvert, og jeg har heller ikke tro på at alle de foresatte som gjerne ser sin sønn eller datter som popstjerne er i stand til å passe godt nok på barnas interesser i en slik heksegryte.

Og når svensk og dansk TV (sistnevnte fant forøvrig opp konseptet) også trekker seg, og heller blir med på å lage en nordisk finale, håper jeg vi igjen får se dette et underholdningsprogram med og for barn, og ikke mest for de som vil presse penger ut av dem!

Nettkongen

Publisert 1. april 2006 av Lasse G. Dahl

Nå er det avgjort. Nettkongen er kåret – og det var jeg som vant! I alle fall hvis man skal ha noe tillit til lokalavisa mi – og det skal man jo.

Det var i lørdagens portrett denne æren ble meg til del. Men det er mulig journalisten var litt farget av et innblikk i en verden som for ham virket ganske spesiell – bloggesfæren, eller hva vi nå skal kalle det. Selv om blogging kanskje har vært vinterens fremste moteord, og til og med den nevnte lokalavisa har Saltenbloggen – en egen blogg for å få leserne til å kommentere aktuelle saker, er dette miljøet tydeligvis ganske spesielt.

Men nå skal det sies at mange av de bloggene jeg leser og linker til er deler av et nettmiljø som er eldre enn bloggefenomenets popularitet. Mange av dem ble jeg vel kjent med gjennom USENET news og IRC, slik at bloggemiljøet bare er en naturlig forlengelse av dette. Men det er også mange som har kommet til senere, mennesker som jeg synes jeg kjenner godt, men utelukkende som nettidentiteter. Jeg synes det egentlig er en grei måte å omgås på, jeg! 🙂

Portrettet er ironisk nok ikke på nett, men jeg har lagt ut en skanning av hele artikkelen her som en jpg-fil for spesielt interesserte – den er 380KB med en størrelse på 2000×1352 piksler.

Ellers må jeg si at det var litt smigrende å bli portrettert. Da jeg ble nestleder i Nordland SV regnet jeg med at det ville bli litt økt medieinteresse, men det var en veldig positiv opplevelse å sitte og snakke med en journalist som faktisk hadde interesse av å finne ut mer om meg, i motsetning til de gangene media vil «ta» oss på grunn av et eller annet vedtak, eller at vi ikke er stormende oljetilhengere alle sammen.

Og så tror jeg aldri at jeg har vært så heldig på et bilde før. Flink fotograf, Arild! Jeg tar gjerne imot en høyoppløselig kopi av det bildet på e-post – adressen min er i bunnteksten.

Liva

Publisert 1. april 2006 av Lasse G. Dahl

Det er utrolig mye god musikk i verden!

Her i huset spilles det en del musikk når kveldene blir lange. Mye av det som spilles, er sytti- og åttitallshelter som David Bowie, Marillion, Peter Gabriel, U2 og så videre, men av og til er det noe nyere som får innpass i «gamleheimen», også. Et av de bandene som øyeblikkelig og selvfølgelig tok plass i den kategorien, var Gåte.

Gåte har gitt ut to glimrende plater, Jygri i 2002 og Iselilja i 2004. Det er fantastisk kvalitet over alt det de gjør på de platene. Og slike ekstraordinære prestasjoner ga meg lyst til å høre Gåte live, men nå er ikke jeg den som renner land og strand rundt på konserter, så det ble aldri til at jeg fikk oppleve det. Men det var først da Lydverket sendte en konsert med Gåte fra Storås jeg egentlig skjønte hva dette bandet handlet om.

Vi var alltid først og fremst et live-band. Jeg vet om så mange som ikke likte platene våre, men som digga konsertene, forteller Magnus Børmark.

Gåte er vanvittig bra live. (Jeg fikk bare tatt opp halve Lydverketkonserten, men hvis noen har hele, tar jeg gjerne mot en kopi.) Og på mandag slippes «Liva», Gåtes farvel med publikum, en liveplate spilt inn i mellomjula. Jeg gleder meg. Og Adresseavisen nevner at bassist Gjermund Landrø fleiper med at DVD kommer til høsten. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg skjønner ikke fleipen. Men jeg tar gjerne en DVD!

Lasses hjemmeside

Nå enda nyere og mer forbedret!

Kategoriarkiv: Kultur og underholdning