Tiramteatret kommer innimellom med noen glimrende linker, og denne gangen var det til en imponerende samling med åttitalls YouTube musikkvideoer.

Den tekniske kvaliteten på disse er riktignok ikke all verden – men det var den jo tross alt ikke på åttitallet heller, da. Å plukke ut noen klare favoritter er praktisk talt umulig – men hvis du skal ha instant åttitallsstemning, anbefaler jeg:

• Sugarhill Gang – Rapper’s Delight
• Laura Branigan – Self Control
• Break Machine – street dance
• Paul Hardcastle – 19
• Tiffany – I Think We’re Alone Now

Jeg påstår på ingen måte at dette er bra musikk, men hvis ingen av disse gjør noe som helst for deg, er jeg ganske sikker på at du er født før 1965 eller etter 1975.

Som god proletar, liker jeg fotball. Jeg begynte riktignok med det i voksen alder, og jeg er ikke fotballautist, men gode kamper med gode lag er stor underholdning for meg. Og så ser jeg også Rosenborgs kamper, da – vår tid kommer igjen!

Så, med fotball-VM i Tyskland koser jeg meg skikkelig. Kampene går i normal tid for min tidssone, noe som er essensiellt, været ute har vært godt egnet til å se litt på TV og vi har fin TV å se fotball på. Sendingene fra fotball-VM er jo også en produksjonsmessig og teknisk nytelse, og på mange av kampene får jeg til og med kommentarer fra Arne Scheie. Da begynner det å bli ideelt.

Jeg har erfart at det er mange som ikke deler denne interessen, uten at det er noe som plager meg. Men det er også en god del som veldig tydelig må gi uttrykk for dette så ofte som mulig. De skjønner ikke hva som er vitsen med å se en fotballkamp med 22 mannfolk som løper etter en ball, når det heller går an å bruke tiden på en god film, liksom.

Som den generøse mannen jeg er, skal jeg prøve å svare på dette.

For det første, er det ikke snakk om 22 mannfolk som løper etter en ball, de spiller med den, 11 av dem mot de andre. Fotball er altså et spill med en rekke regler, noen av dem enkle, andre mer kompliserte. Fascinasjonen i et spill er jo nettopp dette, at det er en rekke rammer for det som skal skje, og det er den som greier å gjøre mest innenfor disse rammene som vinner spillet.

Når «den», altså spilleren, i dette tilfellet er et kollektiv, ikke bare av de 11 som utgjør et lag, men i tillegg innbyttere, trenere, støtteapparat og all den historien alle disse har med seg, skal man være temmelig blasert for å ikke kunne la seg fascinere.

Og når det gjelder det å se en god film: Det kan jo også være interessant. Men la oss være ærlige, når vi setter på en film, vet vi stort sett hva vi får, og vi vet hvordan det ender. Om vi ikke vet det, kan vi slå det opp på nettet. Alt etter filmens karakter, kan de fleste skrive en kortversjon av dreieboka etter å ha sett forsiden av coveret. Slik er det ikke med en fotballkamp!

Når dommeren blåser i fløyta for avspark, vet man aldri hvem som vil vinne. Norge har slått Brasil – det er umulig å forutse noe som helst. Det kan bli en kjedelig kamp som er glemt temmelig fort etterpå, eller vi kan få et målkalas som skriver seg inn i historieboka. Kampen kan foregå rolig og pent innenfor reglene, eller hendelser på kanten av disse kan bidra til årelange diskusjoner. Noen som har hørt om «Guds hånd»? I spennet mellom rolig, pent spill og stor dramatikk, mellom middelmådige prestasjoner og store idrettsutøveres glimt av noe helt, helt spesielt, er det utolig mye underholdning.

Ikke misforstå, jeg synes også en bra film er glimrende underholdning, altså. Jeg ser jo til og med på amerikanske TV-serier for damer, som enkelte kunne finne på å kalle tøffelunderholdning. Men særlig mye spenning er det sjelden jeg finner i film og serier. Der er en god fotballkamp noe av det flotteste som finnes.

Og i kveld skal jeg se Brasil – sammen med 999.999.999 som antageligvis er enige med meg

RBK – Brann 0-0. Skrekkelig urettferdig. Etter en førsteomgang med divisjonsforskjell mellom lagene, hvor Rosenborg leverte årsbeste og ydmyket serielederen, skulle det stått en 2-3 mot null, minst. Men når ballen ikke vil, hjelper ingen ting. Jeg tror Rosenborgs mangel på suksess hittil i år kommer av at ballen er besatt av onde ånder.

Men OK, Rosenborg er ennå ikke hektet av i årets eliteserie, og med denne kampen har de et godt utgangspunkt for å finne satsingsområder å jobbe med i sommer:

1. Mikke Dorsin er fremdragende i alt han gjør. Klon ham.
2. Andreomgangen viser at utholdenheten mangler. Tren utholdenhet, og sørg for at gamlegutta slipper å løpe mest.
3. Det at spisser ikke treffer målet selv om det har de samme dimensjonene som det alltid har hatt, tyder på manglende konsentrasjon eller trening.

Men førsteomgangen var glimrende, Ørjan Berg gjorde en akseptabel kamp i sin retur etter skadeavbrekk og jeg er slettes ikke så skeptisk til årets sesong som poengsituasjonen kan tyde på. Og så er det litt greit at det er Brann som leder serien, da. Jeg liker ikke Morten A., men hvis Rosenborg ikke tar gullet, må det gjerne gå til en skikkelig erkerival som Brann. Men som Nils-Arne pleide å si, skal vi vente med å bekymre oss om tabellen før det er tid til å ta opp potetene i Orkdal.

Etter helgas lettere depping føler jeg for å skrive om noe mindre viktig for å opprette en slags mental balanse her. Og da passer egentlig ikke noe bedre enn forrige ukes «dings» i tegneseriebladet Donald.

Det er nemlig slik, i tilfelle noen ikke skjønner konseptet, at bladet Donald Duck & co kommer med en liten «gave», en medfølgende leke, spill eller lignende, hver uke. Denne dingsen er hatet av mange, blant annet de som samler på blader og de som synes det er nok unødvendige plast-ting i verden, men den har også sin tilhengerskare. Helt i front i den skaren, står min eldste sønn Anders. Donaldblad med dings er et ukentlig høydepunkt som kun overgåes av lørdagsgodteri.

Vanligvis er disse dingsene noen sørgelige greier, men i forrige uke imponerte Donald skikkelig. Den medfølgende gaven må være enhver dingse-freaks reisetilbehør nummer 1: En snikalarm med bevegelsessensor!

Installasjon er så enkelt at til og med pappaen her i huset skjønte det:

1. Sett i 2 AA-batterier, og alarmen piper i 10 sekunder.
2. Finn en plass du vil overvåke, og fjern beskyttelsesproppen. Alarmen piper muligens i 10 sekunder til.

Deretter står den der og passer på, og hver gang noen beveger seg innenfor alarmens aksjonsradius, som i alle fall var et par meter, piper alarmen skikkelig høyt. Pass på ørene! Perfekt for bevoktning av barnerom, kakebokser, inngangsdører og hve det nå måtte være man vil ha litt bråk rundt.

Foreldre med mindre sans for elektronikk enn meg synes kanskje denne dingsen er mer bråkete enn spennende, men jeg kjenner igjen femåringens fascinasjon, og det skal nok mye alarmtortur til før det blir batteriforbud i denne. Nå har det jo kommet nytt Donald i dag, men hvis du snakker pent med din favorittkjosk, kan det hende de finner et eksemplar av forrige ukes blad fra returbunken til deg.

Det er snart sommerferietid, og med fremdeles forholdsvis ferskt førerkort, blir det utvilsomt en bilferie av et eller annet slag i løpet av sommeren. Da er det viktig med riktig bilunderholdning.

Dette er en lang tradisjon. I barndommen var det også bilferier, og da skulle det komme underholdning ut fra høyttalerne i bilen for å korte ned turen. Det gikk mye på radio da pappa hadde åttesporskassettspiller i bilen lenge etter at det var umulig å få tak i åttesporskassetter, og det var en høytidelig stemning i bilen da menneskene på radioen begynte å snakke utenlandsk (les: Svensk. Utlandet var mye mindre da jeg var liten).

Men etter hvert kom moderne tider og Philips’ kompakte kassett også til pappas bil. En kompaktkassett jeg husker spesiellt godt, var «Bilen Rulle og familien Glad på ferie». Et glitrende høre/musikkspill med stor humor for store og små. Som for eksempel når pappa Glad skal prøve fiskelykken, og den sinte oppsynsmannen kommer:

Oppsynsmann: Her kan du ikke stå og fiske, mann!
Pappa Glad: Jeg fisker ikke mann, jeg. Jeg fisker fisk.

Et googlesøk etter dette glimrende stykke kultur hjelper ikke stort. Så, dette er omtrent siste forsøk: Er det noen som noen gang kan huske å ha hørt denne kassetten? Og enda bedre; kanskje mener at de kan ha den?

Savnet etter fuglen Svein er merkbart. På forhånd takk.