Mobb en politiker?

Martin Bekkelund skriver om det han oppfatter som «latterliggjøring og nedrakking av Fremskrittspartiets velgere og deres verdier» på hjemmesiden sin. Jeg er helt enig med ham i at det ikke er noe poeng i å rakke ned på og latterliggjøre Fremskrittspartiet — eller for den saks skyld noen som helst — men jeg er likevel litt redd for at man skal bli alt for forsiktig her. Jeg kommenterer Martins innlegg i hans blogg, men tenkte jeg i tillegg skulle utdype litt her:

Politikk krever debatt, og det spennende i politikken skjer nettopp der politiske ideologier og det som mange ynder å kalle «verdier» møtes. At politikere og media skulle debattere hvert enkelt partis politikk i sitt eget vakuum er verken ønskelig eller konstruktivt. En slik fremgangsmåte vil skjule det problematiske ved de forskjellige ideologiene, i alle fall for de av oss som ikke har tatt politisk idéhistorie, og glemmer også at ettpartiregjeringer med flertall i Stortinget nok er historie i Norge. At potensielle regjeringskamerater dermed klargjør hva det er i andre partiers politikk de ikke kan akseptere, er ikke «nedrakking av verdier», men nødvendig informasjon til velgerne, slik at de kan ta en informert belsutning om hva de skal stemme på.

Her er kommentaren fra Martins blogg gjengitt. Den starter med et sitat fra en annen kommentar:

«Når man f.eks mobber Frp på Twitter bør man tenke over at en tredjedel av dine følgere statistisk sett holder med partiet.»

Det er bra du tok med en smiley der, Håvard – men jeg greier likevel ikke å la være å kommentere utsagnet.

Det er jo ikke slik at i en hvilken som helst gruppe mennesker vil finnes 26% — etter den siste meningsmålingen jeg fant — som stemmer FrP. Det er heller ingen grunn til å tro at velgerne til ett parti består av et representativt utvalg for det norske folket. Snarere tvert i mot, i følge de fleste vitenskapelige undersøkelser.

Men jeg er selvfllgelig enig med Martin i at man ikke skal latterliggjøre Frps politikk. Det er imidlertid et langt stykke fra det og til å la være å diskutere FrPs politikk og de verdiene de representerer.

Jeg synes nemlig at FrP-representanter er alt for ivrige til å trekke fram «mobbe-kortet». Kritisk debatt om partiers politikk og konsekvensene av denne er essensiell for demokratiet, og et forsøk på å kneble en slik debatt fordi at noen blir fornærmet, er en farlig, farlig vei.

Jeg er selv aktiv i politikken, og jeg setter stor pris på at politiske motstandere kritiserer mitt partis politikk, slik at jeg hele tiden må tenke over om det er riktige valg jeg har tatt, og slik at jeg ikke ukritisk svelger mitt partiprograms formuleringer, men må finne tilsvar til kritikerne, slik at jeg ikke bare overtar programmets sannheter, men gjennom kognitive prosesser gjør dem til mine — eller forkaster dem.

Så; «mobbing» av politikk, politikere eller velgere er jeg tror de aller fleste er enig i er noe vi skal la satirikerne drive med på egen hånd. Men å trekke ut fra dette at et kritisk blikk på andre partiers politikk er «undergraving av andre menneskers verdier», mener jeg er en gigantisk feilslutning, og en total avsporing av hele debatten.

Konklusjonen min er derfor nei til mobbing og sjikane, men for all del: Ja til kontruktiv og kritisk debatt.

Fremskrittspartiets frihet

FrP har, som alle har fått med seg, sin tradisjonelle politiske revolusjon i helga, og i dag har Per Sandberg inntatt talerstolen. Vanligvis borger det for mye komikk, om enn av den ufrivillige sorten, men i dag var han mest skremmende, synes jeg.

«For å forstå frihet, må alle ha erfart ufrihet. Vi blir underdanige og mister pågangsmot og kreativitet. Dette er en god beskrivelse av det norske samfunnet anno 2009. Opp mot dette setter vi programmet landsmøtet skal vedta. Det er kort og godt en demokratireform, eller kanskje til og med en frihetsreform, sa Sandberg.»

Per Sandberg lever åpenbart under litt andre kår enn meg, for jeg kan ikke se at folk har hatt det bedre noen gang i dette landet, jeg — også med tanke på vilkårene for demokrati, medbestemmelse og ytringsfrihet. Men etter tolv år på lønningslista vår som Stortingspolitiker, ser kanskje verden litt anderledes ut?

Men så kom det mest interessante:

«Han understreket at alle skal få frihet til å velge, også innvandrere og asylsøkere. – De kan få velge å innordne seg og akseptere norske verdier. Hvis ikke kan de få reise hjem.»

Så, innvandrere og asylsøkere som oppfører seg slik Per Sandberg mener er riktig, skal altså få lov til å være her, mens de andre skal kastes ut. Hva med alle oss andre som ikke oppfører oss slik som Per Sandberg mener er riktig? Hvor lenge skal vi få gå fritt ute på gatene?

Fremskrittspartiets utilslørte hat ovenfor og stadige angrep på innvandrere og «de farlige sosialistene» her til lands får meg til å tenke på den tyske presten Martin Niemüllers dikt:

Først kom de for å hente kommunistene, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke kommunist.
Så kom de for å hente sosialdemokratene, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke sosial­demokrat.
Så kom de for å hente fagforeningslederne, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke fagforeningsleder.
Så kom de for å hente jødene, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke jøde.

Da de kom for å hente meg, var der ingen tilbake til å protestere.

Per Sandberg kan få ha sin «fremskrittsparti-frihet» for seg selv, han. Jeg foretrekker en frihet som også har plass for mennesker som ikke marsjerer i takt og tenker slik Siv sier de skal. Å kalle innføring av fremskrittspartistaten for en «frihetsreform» er vel muligens det verste tilfellet av nytale siden 1984. Men jeg er ikke overrasket.

Bare litt uvel.

Bildet er tatt av Tom E. Østhuus og lånt fra Dagbladet. Tekst er lånt fra NRKs webside. I denne VG-artikkelen og delvis også i denne Dagblad-artikkelen utdypes Sandberg og FrPs assimileringspolitikk.

Melodi Grand Prix 2009

Lassedahl.com løper ikke fra ansvaret sitt. NRK er sikker på at Alexander Rybak vinner MGP i år, her i huset er vi litt mindre skråsikre, og uansett så avholder vi vår egen MGP-avstemning.

Her gir vi poeng for alt det ikke-musikalske. Kategorien «GP-faktor» handler om hvor godt artistene har tilpasset seg sjangeren, og går dermed til fratrekk på totalen.

 

Utseende

Babe/dude-faktor

Antrekk

GP-faktor

Fremførelse

Sum

 
Litauen 4 2 3 4 3 8 Egentlig en ganske grei sang, men den produseres for å passe akkurat inn i GP-formatet, og det blir litt for kjedelig.
Israel Israel kulturboycottes. Samme hvor hardt de prøver.
Frankrike 2 2 3 4 3 6 Putins favoritt, sier Synnøve. Han kan få ha den for seg selv. Dette var sørgelige greier, jeg skjønner godt at hun stiller i sort.
Sverige 2 2 3 4 4 7 Ikke helt min tekopp. Viljen er der, men dette er sånt som bare Dollie De Luxe greier å dra i land.
Kroatia 4 5 2 6 3 8 «Det beste ved låten er at de har en enorm vindmaskin», sier Synnøve Svabø. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Konemor stemmer imidlertid på vokalisten.
Portugal 3 1 2 2 5 9 En hyggelig, nynnbar sang som vi egentlig likte litt.
Island 3 4 1 4 4 8 Jøss. Finanskrisa har åpenbart herja vilt med Island, det er helt tydelig. Sørgelig sang, trist sceneopptreden.
Hellas 3 5 1 4 4 9 Konemor ville av en eller annen grunn stemme denne greia høyt. Vel, hvis han vinner, får han kanskje råd til en ny skjorte?
Armenia 2 2 3 2 4 9 Rare greier. Ikke helt uten potensiale. Og fine dansedamer!
Russland 2 1 1 3 4 5 Morsom effekt på videoskjermene. Men ellers var det ikke mye å hente.
Aserbajdsjan 5 4 4 6 4 11 Her må det understrekes at vi ser bort fra mannen på scenen når vi (det vil si jeg) stemmer.
Bosnia-Hercegovina 5 5 4 5 2 11 Har de stjålet refrenget til Russland fra i fjor? Høres slik ut på introen. Kvinnen i huset er begeistret for dette innslaget.
Moldova 4 4 3 4 3 10 Og denne har jeg allerede glemt …
Malta 1 2 2 3 3 5 Dette var triste greier.
Estland 5 3 3 3 4 12 Egentlig var da vel dette litt stilig? Damene var fine, i alle fall!
Danmark 3 4 2 3 3 9 Gjesp. Skjønner godt at låtskriver Ronan Keating ikke gadd å komme denne kvelden, jeg. Dette var kjedelige greier.
Tyskland 4 6 3 6 4 11 Dette var sex på scene! Slikt liker vi — i GP-format, i alle fall.
Tyrkia 5 6 4 6 4 13 Tyrkia har skjønt det der med Grand Prix. Bedre enn dette kan det knapt gjøres!
Albania 5 3 3 5 3 9 Det holder ikke med bare et kort skjørt, det må være litt stil i tillegg.
Norge 4 5 4 3 6 16 Joda, vi er sjåvinister. Men det er jo skikkelig bra, da!
Ukraina 2 3 3 4 5 9 Mye rart på en gang? Men hun var egentlig temmelig flink.
Romanina 5 5 4 6 4 12 Dette var … fint! Og så kunne hun jo synge også, jo!
Storbritannia 3 2 2 2 5 10 Konemor ville trekke ned litt for «gæmlisen» ved flygelet, men jeg nektet å være med på den. Han er jo tross alt adlet … En fin sang, men ikke noen vinner likevel.
Finland 1 2 3 3 4 7 Her unnlot jeg å gi poeng til leggene og lårene til kordamene. Og da blir det slik!
Spania 4 6 4 3 4 15 Kveldens mest sexy dame gjør en flott opptreden. Skjønner de som holder denne som en favoritt!

Og så vant vi! Nå har vi tippa riktig vinner i to GP etter hverandre (MGP junior og i kveld), så dette begynner å bli spennende! Gleder meg til neste internasjonale finale, det er i alle fall helt sikkert!

Har du sjekka kjelleren?

Jeg så reprisen av Mythbusters i kveld, og de tok for seg historiene om at varmtvannsberedere med termostat- og sikkerhetsventilfeil har «tatt av» og bokstavelig talt blåst hull i taket til folk.

Jeg regna med at dette var en mild overdrivelse som vanlig, og at Mythbusters ville fylle en varmtvannsbereder med sprengstoff eller noe sånt for å lage «a big boom», men jeg tok feil. Klippet under her viser hva som skjer hvis en helt vanlig varmtvannsbereder får varme seg opp ukontrollert, og med stengt sikkerhetsventil:

«Huset» den står i ser rimelig puslete ut, men taket er bygget etter standard byggeforskrifter. Varmtvannsberederen inneholder vann. Jeg sjekka at sikkerhetsventilen på varmtvannsberederen min så bra ut etterpå, jeg. Og tok dette som nok en bekreftelse på den gamle regelen: «Gjør-det-selv» er bra — men ikke når det kommer til elektriker- og rørleggerarbeid.

Politisk reklame på TV – huff?

I kveld skal visst en eller annen kanal sende Høyre-reklame til tross for at regjeringen i første omgang opprettholdte forbudet mot politisk TV-reklame. Selv om jeg egentlig synes et slikt forbud er en god ting, lurer jeg på om politisk reklame på TV likevel ikke må bli lov.

Ytringsfrihetskortet er trukket opp av lomma, og selv om jeg mener at spørsmålet om hva som kan sendes i reklamepausene på TV ikke har noen plass i den debatten, er det alltid vanskelig å argumentere mot det. Dessuten var Trond Giskes første forsøk på å komme dommen i Strasbourg i møte en skivebom.

Noen hang seg opp i at kulturministeren ville legge seg bort i hva NRK sendte. Det er en avsporing, for Regjeringa og Stortinget gir NRK stadige instrukser om hva de skal sende og ikke sende. Og det skal de gjøre — å sende det folket via Stortinget mener skal sendes, er tross alt poenget med en allmennkringkaster. Men fra det og til å gå inn og bestemme det redaksjonelle innholdet i NRKs nyhetssendinger og valgkampdekning er det et langt stykke.

Dersom NRK skulle ha blitt pålagt å sende informasjon om alle politiske partier, måtte det ha vært i form av egne informasjonsplakater sendt i egne bolker. Eller reklamepauser som det heter i kommersielle kanaler. Og det at NRK skulle være den eneste TV-kanalen i Norge som fikk lov til å sende politisk reklame, det skurrer til og med i mine ører.

Så, på tross av at jeg mener det er totalt unødvendig og bare vil føre til en ytterligere fordumming av debatten, er nok politisk TV-reklame kommet for å bli i Norge. Jeg ser med tilfredshet at man heller nå vil lage strenge regler for slik reklame, og det tror jeg er fornuftig.

Men istedet for mer politikk på 30 sekunder, hadde jeg ønsket meg lengre debatter med lavere kjendisfaktor, mindre «temperatur» og færre kjapp-kjappe programledere. utgått på dato er jeg!

Å si at dette er en bloggpost om ytringsfrihet, er kanskje å dra det litt langt – men jeg vil likevel benytte denne muligheten til å linke til Folkeaksjon for ytringsfrihet på nett som Amnesty markerer i dag!

Refuge of a scoundrel

Eirik Newth utfordra meg i et meme til å lage et platecover ut fra Internets tilfeldigheter.

Oppgaven er å ta den første tilfeldige siden du kommer over på Wikipedia, de siste fire-fem ordene fra det siste sitatet på denne siden av Random Quotations og et tilfeldig bilde fra Flickr. Her er resultatet jeg fikk. Jeg synes det ble skremmende bra, jeg:

Det eneste avviket fra oppgaven var at jeg valgte et bilde med CC-lisens. Prøv du også!

Hvordan skal vi betale?

I disse dager pågår det en rettssak mot de kreative menneskene bak websiden «The Pirate Bay» i Sverige. Rettssaken handler øyensynlig om tyveri av åndsverk, men hvis man ser nærmere etter, er det egentlige motivet det samme her, som de fleste andre steder: Penger.

Her er det jo ikke snakk om slike tyveri som egentlig frarøver andre noe. Hvis jeg laster ned den nye plata til U2, er den jo like tilgjengelig for alle andre. Men U2 får ikke noen penger hvis jeg gjør det. Og kanskje enda viktigere: Plateselskapet til U2 får heller ikke noen penger. Plateselskapene hevder at dette gjør at de tjener langt mindre penger enn hva de kunne ha gjort, og jakter derfor på fildelere med en iherdighet som til og med overgår vi bloggeres trang til å synse om dette.

Spørsmålet om platebransjen har et poeng eller ikke, er diskutert opp og i mente. For selv om nedlasting selvfølgelig florerer, er ikke det hovedgrunnen til at de færreste av oss kjøper veldig mange CD-er lengre. Jeg kjøper for eksempel sjelden CD-er selv, fordi jeg ikke spiller CD-er — det er mye greiere å ha musikken i digital form. Og når Musikk til nedlasting koster mindre enn CD-er, samt at man slipper å kjøpe hele plata til Britney Spears for å få med seg de to hitlåtene, ser man at det kan finnes flere grunner til at platebransjen tjener mindre penger nå enn før. Men det var egentlig ikke det jeg ville diskutere her.

Det er umulig å konkurrere med gratis fildeling, sier John Kennedy, som er lederen for IFPI, bransjeorganisasjonen for plateselskapene. Med dette må han altså mene at folk ikke er villige til å bruke penger på musikk dersom det går an å laste ned musikk gratis. Det er en litt interessant påstand.

Forrige helg var det Melodi Grand Prix i Norge. Vinneren, Alexander Rybak, fikk 700 000 SMS-stemmer bare i finalen. Stemmene kostet fem kroner stykket. Så, selv når musikken er helt gratis på riksdekkende TV, brenner nordmenn gladelig av tre og en halv million kroner på vinnerlåten, og omtrent det samme på de andre.

Et annet eksempel er ringetoner til mobiltelefoner. Selv om VG slår stort opp at det slettes ikke er nødvendig å betale for slikt, flommer alle reklamekanaler over av tilbud om mer eller mindre vellykkede versjoner av populære låter og annet til ti-tjue kroner stykket. Og jeg kan ikke tenke meg at det ikke er penger å tjene på dette, når de åpenbart har plass til store reklameposter i budsjettene sine.

Så folk bruker fremdeles penger på musikk. Og det er så mange som bruker så mye penger, at jeg nekter å tro at det skal være noe klart skille her mellom «nedlasterne» og «de andre». Det er dette som er platepransjen, og ikke minst artistenes utfordring. Modellen hvor vi kjøper en plastikkskive med musikk på i butikken, er åpenbart død. Butikkene er jo borte, til og med. Og å ha tilstrekkelig kontroll med datafiler, vil alltid være umulig. De forsøkene som er gjort med DRM, viser jo det.

Men likevel betaler vi altså tydeligvis gjerne for musikk, og jo raskere bransjen slutter å jakte på brukerne sine, og heller finner ut hvordan de kan ta sin rettmessige del av de mange millioner kronene Telenor, mediabedrifter og andre tapper fra populærmusikken, jo raskere vil de kunne konsentrere seg om å spre bedre musikk og å gi håpefulle artister den støtten de trenger.

Oppdatert: Anders Brenna vil også betale for filmer på nettet, skriver han i Teknisk Ukeblad.

Norsk finale MGP 2009

Endelig er vi i gang igjen, med oppladningen til Vårens Vakreste Eventyr, Melodi Grand Prix. Og i år har det vært stort oppstyr etter som to av låtene faktisk er ganske gode (vanligvis er det jo maksimum én), og dermed har blitt spilt en del på radioen og slikt — noe som en del andre har oppfattet som urettferdig.

Men uansett — i kveld er det finale, og en av de gode eller mindre gode låtene vil vinne i løpet av kvelden. Med norsk MGP-historie i friskt minne, er det ikke godt å si hvem det vil være som stikker av med seieren. Men lassedahl.com følger selvfølgelig den norske finalen i år — som alle år før!

 

Utseende

Babe/dude-faktor

Antrekk

GP-faktor

Fremførelse

Sum

 
Espen Hana — «Two of a Kind» 3 2 4 4 3 8 Kunne ikke Tor Endresen stille? Egentlig helt greit, men ikke noe mer enn det.
Ovi — «Seven Seconds» 3 2 2 4 4 7 «Seven Seconds»? Var ikke det en hip-hop-låt? Mannen er kjempeflink, kordamene får mange poenger, men sangen var dørge kjedelig.
Publiners — «Te stein» 3 4 1 2 5 11 Siden jeg er innflytta nord-norsking, burde jeg selvfølgelig heie på denne, men den er alt for lik «Månemannen». Likevek er det den beste låten hittil, med god margin.
Alexander Stenerud — «Find My Girl» 4 5 4 3 4 14 Stenerud har prøvd seg før, og jeg har etterlyst «det lille ekstra». Han er nærmere nå enn noen gang før. Hadde denne låten hatt litt mer Pet Shop Boys over seg, hadde det vært den udiskutable vinneren. Konas klare favoritt hva det ikke-musikalske angår.
Velvet Inc. — «Tricky» 3 6 5 5 5 14 Og dette er kanskje pappaens utenommusikalske favoritt. Knallsexy damer med sjarm. Heller ikke en ille låt, jeg hadde ikke blitt flau om denne hadde vunnet.
Alexander Rybak — «Fairytale» 5 6 4 4 5 16 Den klareste forhåndsfavoritten, og en låt som kan gjøre det bra i finalen. Innslagene av norsk folkedans og felespill er forøvrig noe jeg selv tidligere har etterlyst i Melodi Grand Prix. Lykketrollet Alexander sjarmerer de aller fleste, og konemor blir litt ekstra fjern i blikket når han kommer på skjermen.
Thomas Brøndbo — «Det vart ein en storm» 2 2 3 3 4 8 DDE er, med ett eller to unntak, flaut. Da blir «DDE-lignende musikk» ikke bare flaut, men også bitte litt tragisk. Tenke seg til at Surferosa måtte gi tapt for dette!
Tone Damli Aaberge — «Butterflies» 6 5 5 4 4 16 Den andre, store, forhåndsfavoritten. Og Tone er jo knusedeilig. Sangen er … «koselig». Det er vel sånn musikalsk sett min personlige favoritt, men jeg har en følelse av at Rybak har litt større sjanser internasjonalt.

så her i huset ble det:

  1. Alexander Rybak — «Fairytale» og Tone Damli Aaberge — «Butterflies»
  2. Alexander Stenerud — «Find My Girl» og Velvet Inc. — «Tricky»
  3. Publiners — «Te stein»
  4. Espen Hana — «Two of a Kind» og Thomas Brøndbo — «Det vart ein en storm»
  5. Ovi — «Seven Seconds»

Og i år er jeg redd for at husets stemmegivning kan bli skrekkelig lik det endelige, SMS-fremstemte offisielle resultatet.

Stakkars Jon

Dagens lille dystre fra en av verdens mest underholdende tegneserier.

Det flotte med Garfield minus Garfield er at uansett hvor kjipe ting er innimellom, forsikres du om at det alltid er noen som har det verre!

Fauskeloven – fire år etter

«Vi kan ha forståelse for at mobiltelefonen er et uromoment i klasserommet, men det må være bedre å ha gode regler fremfor et konsekvent forbud», skrev Saltenposten for fire år siden, da det daværende sosialistiske styret vedtok et forbud mot mobiltelefoner i grunnskolen. «Politikernes vedtak om å sette ned forbud mot mobiltelefon i grunnskolen, kom som et resultat av avsløringen om til dels grov mobbing i fauskeskolene. Men å tro at mobbingen skal reduseres ved å forby telefoner i skolen blir for enkelt.», mente man på lederplass, under den litt sarkastiske tittelen «Fauskeloven». Link til Google, hvis avislinken ikke fungerer

Avisen så visst den gang på et mobilforbud som et kraftig inngrep i elevenes frihet: «Riktignok er det uheldig hvis elevene bruker mobiltelefonen til ulovlig fotografering, men da bør heller skolen i samarbeid med foreldrene lære ungene til riktig og ansvarlig bruk av mobiltelefon. […] For mobiltelefonen er og blir et viktig verktøy for framtiden. Da kan det være greit å lære framtidens unge korrekt bruk av den, i stedet for å sette ned et forbud som ikke kommer til å fungere.»

Noen år har gått. Mobiltelefonforbudet gikk seg raskt til. Elevene klager ikke særlig høylytt, og de fleste følger reglene — akkurat som med de fleste reglene på skolen. Lensmannen i Saltdal, Jim Bjørnstrøm, ser til Fauske og ønsker et totalforbud mot bruk av mobiltelefoner på skolene i nabokommunen.

«Vi skulle ønske at vi kunne argumentere mot et slikt forbud, men vi tror dessverre at lensmannen har rett.», skriver Saltenposten på lederplass i dag. «Vi vet at både barn og voksne bruker mobiltelefon og internett til å si ting til andre, og om andre, som de aldri hadde fått seg til å si til vedkommende ansikt til ansikt. Folkeskikken blir borte.»

Denne argumentasjonen minner veldig om den som ble brukt i kommunestyresalen for fire år siden. Kan det være at Fauskes politikere faktisk så en negativ utvikling den gangen? En negativ utvikling som det var mulig og riktig å gjøre noe med?

Saltenpostens leder avslutter med: «[…] inntil barn og ungdom, og ikke minst voksne, har fått gode holdninger til bruk av mobiltelefon og internett, bør skolene innføre et forbud mot bruk av mobil i skolene. Det i seg selv er et viktig forebyggende tiltak. Dessuten ser ikke vi noen gode grunner til at barn- og ungdom skal med mobiltelefon i skoletida. Man kan virkelig lure på hvordan man klarte seg før mobiltelefonen ble allemannseie.» Og jeg er helt enig med Saltenposten — denne gangen.

Så var ikke «Fauskeloven» var så ille likevel, da — selv om mange åpenbart trengte fire år på å finne det ut?