Martin Bekkelund skriver om det han oppfatter som «latterliggjøring og nedrakking av Fremskrittspartiets velgere og deres verdier» på hjemmesiden sin. Jeg er helt enig med ham i at det ikke er noe poeng i å rakke ned på og latterliggjøre Fremskrittspartiet — eller for den saks skyld noen som helst — men jeg er likevel litt redd for at man skal bli alt for forsiktig her. Jeg kommenterer Martins innlegg i hans blogg, men tenkte jeg i tillegg skulle utdype litt her:
Politikk krever debatt, og det spennende i politikken skjer nettopp der politiske ideologier og det som mange ynder å kalle «verdier» møtes. At politikere og media skulle debattere hvert enkelt partis politikk i sitt eget vakuum er verken ønskelig eller konstruktivt. En slik fremgangsmåte vil skjule det problematiske ved de forskjellige ideologiene, i alle fall for de av oss som ikke har tatt politisk idéhistorie, og glemmer også at ettpartiregjeringer med flertall i Stortinget nok er historie i Norge. At potensielle regjeringskamerater dermed klargjør hva det er i andre partiers politikk de ikke kan akseptere, er ikke «nedrakking av verdier», men nødvendig informasjon til velgerne, slik at de kan ta en informert belsutning om hva de skal stemme på.
Her er kommentaren fra Martins blogg gjengitt. Den starter med et sitat fra en annen kommentar:
«Når man f.eks mobber Frp på Twitter bør man tenke over at en tredjedel av dine følgere statistisk sett holder med partiet.»
Det er bra du tok med en smiley der, Håvard – men jeg greier likevel ikke å la være å kommentere utsagnet.
Det er jo ikke slik at i en hvilken som helst gruppe mennesker vil finnes 26% — etter den siste meningsmålingen jeg fant — som stemmer FrP. Det er heller ingen grunn til å tro at velgerne til ett parti består av et representativt utvalg for det norske folket. Snarere tvert i mot, i følge de fleste vitenskapelige undersøkelser.
Men jeg er selvfllgelig enig med Martin i at man ikke skal latterliggjøre Frps politikk. Det er imidlertid et langt stykke fra det og til å la være å diskutere FrPs politikk og de verdiene de representerer.
Jeg synes nemlig at FrP-representanter er alt for ivrige til å trekke fram «mobbe-kortet». Kritisk debatt om partiers politikk og konsekvensene av denne er essensiell for demokratiet, og et forsøk på å kneble en slik debatt fordi at noen blir fornærmet, er en farlig, farlig vei.
Jeg er selv aktiv i politikken, og jeg setter stor pris på at politiske motstandere kritiserer mitt partis politikk, slik at jeg hele tiden må tenke over om det er riktige valg jeg har tatt, og slik at jeg ikke ukritisk svelger mitt partiprograms formuleringer, men må finne tilsvar til kritikerne, slik at jeg ikke bare overtar programmets sannheter, men gjennom kognitive prosesser gjør dem til mine — eller forkaster dem.
Så; «mobbing» av politikk, politikere eller velgere er jeg tror de aller fleste er enig i er noe vi skal la satirikerne drive med på egen hånd. Men å trekke ut fra dette at et kritisk blikk på andre partiers politikk er «undergraving av andre menneskers verdier», mener jeg er en gigantisk feilslutning, og en total avsporing av hele debatten.
Konklusjonen min er derfor nei til mobbing og sjikane, men for all del: Ja til kontruktiv og kritisk debatt.
FrP har, som alle har fått med seg, sin tradisjonelle politiske revolusjon i helga, og i dag har Per Sandberg inntatt talerstolen. Vanligvis borger det for mye komikk, om enn av den ufrivillige sorten, men i dag var han mest skremmende, synes jeg.
I disse dager pågår det en 
«Vi kan ha forståelse for at mobiltelefonen er et uromoment i klasserommet, men det må være bedre å ha gode regler fremfor et konsekvent forbud», skrev Saltenposten for fire år siden, da det daværende sosialistiske styret vedtok et forbud mot mobiltelefoner i grunnskolen. «Politikernes vedtak om å sette ned forbud mot mobiltelefon i grunnskolen, kom som et resultat av avsløringen om til dels grov mobbing i fauskeskolene. Men å tro at mobbingen skal reduseres ved å forby telefoner i skolen blir for enkelt.», mente man på lederplass, under den