Nå kan det se ut som om jeg har en mer eller mindre usunn Mihoe-fetisj her, men det er altså ikke slik, og det er ikke derfor jeg skriver innlegg på innlegg om hennes blogg. Det er bare det at jeg ligger litt etter på bloggelesinga mi, og hun skriver veldig interessant, så da blir det så mye jeg får lyst til å si når jeg nå får en stor dose bloggingser på én gang.
I bloggen Hvorfor jeg er så slem med menn, kobler hun gutters evige konkurranse til sosialisering mot en ikke akkurat sunn kjønnsrolle. Knut Stian Olsen skriver bla: «Det å lekeslåss, konkurrere etc er vel en naturlig del av det å være gutt i oppvekst. […] Jeg vil hevde at slik skal det være mellom gutter.» Jeg vil gå et skritt videre, jeg – å si at slik skal det være mellom barn. Det er ikke farlig eller usunt å konkurrere, og det burde IMNSHO vært mer konkurranse, ikke mindre.
Men det er problemer knyttet til denne konkurransen. For det første nettopp det at den er forbeholdt gutter. Jenter skal være søte, gutter skal være best, liksom. Jeg synes det er tøft med jenter som er best også, jeg – enten bedre enn andre jenter eller rett og slett best. Jeg husker enda hvor kult vi syntes det var på barneskolen at vi hadde en sterk gutt som var best på skolen i tegning, og en søt jente som var en ren ener i naturfag …
Et annet aspekt er at det konkurreres for snevert, og kun i tradisjonelle «mannedisipliner». Man skal være sterkest, raskest og best i fotball, det er tøft. Men hva med konkurranse innenfor staving, strikking, historie og heimkunnskap? Barna vet hvem som er flinkest i alle disse disiplinene, men de blir også fortalt at det å være god eller best innenfor en rekke områder – ofte der jenter er de beste, forøvrig – ikke er noe å skryte av, mens en god langrennsløper alltid blir trukket fram som et ideal.
La oss sørge for at flest mulig barn kan få vinne en konkurranse! De aller, aller fleste er blant de beste i et eller annet, selv om ikke alle spiller fotball. Men selvfølgelig skal det også gå an å være barn uten å hele tiden måtte prestere, og selvfølgelig er det ikke noe poeng i å finne ut hvem som er dårligst.
Dette leder over til det siste og kanskje viktigste aspektet ved dette: Barna må lære å tape. Det er selvfølgelig ikke morsomt å ikke være ener, men vi er faktisk alle i den situasjonen det aller meste av tiden. Det meste vi gjør, er vi i beste fall middelmådige i. Hvis vi lærer å konkurrere, så lærer vi samtidig å akseptere at andre er flinkere enn oss, at vi ikke alltid har kontrollen og førersetet – og at det egentlig er helt i orden. Jeg tror at dette vil kunne bøte på en rekke av de problemene som har blitt tatt opp av blant andre Mihoe og diskutert i det siste.
Og egentlig tror jeg det hadde vært en temmelig trist verden hvis jeg hadde vært det beste den hadde å by på, så takk til alle dere som slår meg i konkurransene!
