Via Eiriks blogg på stavelin.com fant jeg ut at det er mannsdagen i dag. Jeg trodde som Eirik at dette måtte handle om massevis av øl og motor, men det er altså vi menn som omsorgspersoner dette handler om.
Vel, vel – her i huset er det meg og resten av gutta som regjerer alene til i morgen, så helt galt blir det vel ikke – her skal det omsørges så godt vi kan.
Forøvrig fant jeg Eiriks bloggeinnlegg på ettellerannet.net – norges fremste pingetjeneste som likevel ikke skal legges ned! Hurra!
… og mange er de! Årets rognebær, altså.
Her i Nord-norge har vi vær. Jeg lurer på om ikke storparten av bloggingsene mine handler om nettopp været. Nå regner det, for en halvtime siden var det som og grillvær, og i går var det snø, regn, hagl, sol, snø, regn, sol og regn. Eller noe sånt.
Når det er såpass mye vær, blir det fort til at man snakker om det. Og når man snakker om været, kommer man gjerne inn på værtegn også. Og når jeg la merke til mengden rognebær vi har i år, kom jeg på et værtegn som sier at mye rognebær, det bærer bud om mye snø den påfølgende vinteren. Så det kan se ut som om det er bare å finne frem skiene. Trodde jeg.
Men så var det noen andre som fortalte meg at det nok er helt motsatt: Blir det mye rognebær, blir det en snøfattig vinter – for rogna skal slippe å bære tungt to ganger.
Så jeg nøyer meg med å konstatere at det er veldig mye rognebær i år, jeg. Og at det kanskje blir mye eller lite snø til vinteren.
Etter en lang karriere som forgjenger og kollektivbruker – helt frivillig og uten mye møye – hadde jeg bestemt meg for å prøve meg som bilfører. At vi fikk et barn til var en av årsakene til at jeg følte behovet. Seks mil med pendling halve uka en annen. Og en veldig sjarmerende bil en tredje …
For å kunne kjøre opp etter “gammel modell”, startet jeg med en time i fjor vinter, og gjennom våren har det vært noen sporadiske kjøretimer samt mye trening med en nervøs Ellen i et uvant passasjersete.
Bilkjøring er nemlig som alt annet: Det er vanskelig hvis du ikke kan det. Så selv om jeg har hatt mye trening, var jeg temmelig nervøs da jeg møtte opp til oppkjøring i dag tidlig. Men en dyktig sensor plukket av meg mye av dette, og kjøreturen gikk rimelig greit – med unntak av litt gir- og plasseringstrøbbel, som sensoren ikke fant å være i veien for at jeg kunne sendes i trafikken.
Så, i morgen tidlig blir det bil til jobben! Helt alene!
Takk til sensoren, kjørelærer Bjørnar, sparringspartner Ellen og moralsk støtte Steinar. Og litt kudos til meg selv!
Etter den lengste ferien siden jeg sluttet på skolen, 7 uker, er jeg tilbake på jobb. Det var ikke noe jeg gledet meg så veldig til, men etter første dag må jeg si at det var langt bedre enn jeg hadde trodd.
Plutselig oppdaget jeg at jeg faktisk hadde savnet enkelte deler av jobben. Kollegene spesielt, men også en god del av oppgavene. Så dette ser ganske bra ut!
Og nå har vi fått besteforeldrebesøk også – slik at ikke feriefølelsen forsvinner med en gang. Joda, dette kan bli en fin høst.
Jeg er ikke en sånn som slenger meg på alt som er populært. Snarere tvert i mot, jeg er litt sånn at når noe slår igjennom, så skal jeg ikke begynne med det. Og stort sett går det bra – jeg har for eksempel ennå ikke lest “Sofies verden” eller sett en Harry Potter-film – men av og til går det skeis. Som for eksempel med Su Doku.
På Spaniaturen var det selvfølgelig mye dødtid. Det er jo hele poenget med en ferietur, spør du meg. Og vi kjøpte VG, da den var tilgjengelig på den nærmeste butikken. VG ble lest så grundig som det går an å lese en så platt avis, og ganske snart var det bare kryssordene og lignende som var verdt å bry seg om i den. Og det som var hver dag, var Su Doku.
Dette «Utterly Addictive Number-Placing Puzzle», brukte ca. 29 sekunder på å fange meg. Etter dette, ble det VG hver dag. Og når det ikke var nok lenger, prøvde jeg å få skrevet ut noe fra webben – men internettplassen vår hadde ingen skriver! Men på shoppingtur fant jeg altså The ‘Times’ Su Doku : The Utterly Addictive Number-Placing Puzzle – og ferien var redda!
Su Doku er like kjempegøy som andre har beskrevet det, og en absolutt anbefaling til de som liker pusleoppgaver. Og selv om jeg gjerne anbefaler boken jeg har linket til her, har jeg også funnet meg en annen måte å skaffe Su Doku-puslerier på:
Sudoku Generator, en Su Dokugenerator basert på gnome-sudoku. Denne lager Su Dokuer med ønsket vanskelighetsgrad, og lar deg laste dem ned som en pdf-fil. Den lager riktignok et pussel på hvert A4-ark, noe som blir litt voldsomt, men hvis skriveren din kan skrive ut fire sider på et ark, slik som min kan, så blir det passende størrelse.
Timesvis med irriterende morro. Kos deg!
Å ha sommerferie er å sitte oppe om natten og spise Arne Brimi-pæreskinke med flatbrød, rømme og øl til lenge etter at du burde ha sovet.
Ikke enslig eller ensom, huset er fullt av sovende familiemedlemmer, men likevel for meg selv og helt privat en liten time. Snart er det dag, Anders vekker pappa for å få se «Sommermorgen», Magne krever frokost og ingenting er stille. Men akkurat nå er det bare meg. Og Brimiskinke. Og øl.
Og det er å ha sommerferie, det.
Vi har vært på Spaniatur! Vi bodde privat hos vår venn Stig, og hadde 14 dager med bading, soling, øl og restauranter. Og shopping for den som liker det.
Det var en glitrende ferie, og det ble tatt unevnelige mengder med bilder – både fordi det var så mye å ta bilder av, og fordi Stig hadde kjøpt seg et nytt kamera – en Canon digital speilrefleks. Til glede for familie og eventuelle andre interesserte, har jeg lagt ut bilder her:
Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av å følge motene. Det tar for mye tid, er for dyrt og forekommer meg egentlig å være essensen av usikkerhet – en litt sånn «jeg vet ikke hvem jeg er, så jeg kjøper meg en personlighet»-holdning til livet, for å si det litt skarpt.
Så jeg har gått rundt i lykkelig utrendighet. Men jeg har hatt en følelse av at med det tempoet trendene skifter i, kunne det ikke være lenge til de tok meg igjen. Og nå kan det ha skjedd!
NRK gjør jo jobben sin som god statskanal, og passer på å fortelle oss hva som er inne og ikke. Og i dag kom jeg over følgende:
Vi snakket nettopp om hvor fint det ville vært med en liten dam i hagen. Jeg har alltid spist lunsj ute ofte – mest fordi jeg ikke har tid til å smøre matpakke om morgenen. Jeg har en energisk strikke-og-sy-glad kone som sørger for at jeg har mye hjemmesydd og -strikket i «garderoben», og den samme «innkjøpssjefen» har også kledd opp familien i turkis sommertøy.
Og da jeg selv kjøpte mine egne klær, gjorde jeg helst slikt på ferie, og når jeg fikk bestemme, gikk disse oftest til London. Så, nå har altså trendene tatt meg igjen! Eller kanskje trendene først og fremst har tatt igjen konemor?
Men litt kreditt skal jeg ha, da: at magen skal skjules, det har jeg alltid holdt meg til – helt av meg selv!
Så fort kan altså et år gå! Jeg synes ikke det er lenge siden lillemann kom, noen dager før tiden, og nå er det altså bursdag!
Siden det er ferie, har det ikke blitt så mye vennebesøk, men resturantbesøk og litt gaver har vi nå fått til. Jeg regner med at Magnes bursdag blir en sånn som feires flere ganger etter hvert – en gang sammen med vennene, før ferien tar til, en gang på selve dagen og en gang eller to når vi besøker slekta i løpet av ferien.
Men det å måtte feire bursdagen mange ganger er kanskje ikke det værste en unge kan oppleve?
Uansett: Takk for det første året, Magne. Jeg gleder meg til mange flere!
And you wanted to dance so I asked you to dance but fear is in your soul! Some people call it a one night stand, but we can call it paradise.
Sommerene for meg da jeg var ungdom, var ikke slike høy-på-livet ut-på-stranda love-of-my-life-aktige som andres sikkert er. Det er i alle fall slik de er på filmene. Men mine tenåringssomre gikk i veldig stor grad ut på å ønske seg et annet sted. Egentlig tror jeg ikke at det er så uvanlig for gutter i den alderen.
Når noen da kommer med en oppfordring om å poste sommermusikklisten, er det ikke å komme fra at den kan bli ganske melankolsk. Men noe sommerlig er det da også.
Helt tilfeldig rekkefølge!