Jeg har før snakket om det med å etablere seg, og det å ha gode venner. Dette er egentlig mer om det samme, men kanskje litt mer spektakulært.

En ting jeg ikke tenkte på da vi kjøpte huset vårt, var høyde. Men når du har to fulle etasjer, stort loft og en meter eller så med grunnmur, blir avstanden fra bakken til mønet uanstendig stor. Og hus må visst males med jevne mellomrom, sier dem. Og de pleier å ha rett.

Ellen tok langveggene for noen uker siden. Med stige. Det var visst et slit, men det var i det minste mulig. Når vi skal opp på toppen, er imidlertid ikke stigen vår lang nok. Da er det som godt med venner, igjen. Venner med kule maskiner!

Å klatre opp og ned en stige, er ikke noe for meg. Egentlig er ikke høyder og spinkle stålkonstruksjoner noe for meg i det hele tatt. Men med en lift blir saken noe ganske annet. Den er jo kul.

Så i dag har jeg vært ti meter oppe og femten meter ute. Med sving, løft og skyv. Lift er utrolig tøft. Ja, og så er det selvfølgelig arbeidsbesparende og sånt, da. Og så tror jeg ikke jeg ville turt å stå i den stigen som måtte til for å male dette huset (se bilde her).

Så, tusen takk, Helge. Både for lån av lift, og for hjelp med å få den på plass. Og kanskje får vi flyttet den, også? Uansett, den verste siden er tatt. Uten deg, ville ikke huset blitt malt. Og da hadde jeg fått hørt det, da!

Kyrre, som forøvrig gratuleres med bursdag i dag, skriver i innlegget «Dumme kvinnfolk» om en post i VG-bloggen. Jeg leste også et innlegg der jeg falt for fristelsen til å kommentere for noen dager siden.

I innlegget «3 for 2» skriver Kjersti Sortland om dette lure salgstrikset som får kvinner til å kjøpe to ting de ikke trenger i tillegg til den tingen de må ha, og fremdeles tro at de tjener penger. En forferdelig uting, spør du meg – i alle fall på alt annet enn forbruksvarer – men det er bare min mening. Det som fikk meg til å kommentere innlegget hennes, var denne påstanden:

Snart kan man sikkert plukke “tre for to” hos Claes Olsson og i sportsbutikkene også. Eller hva med bilforhandlerne: Kjøp familiebilen og konebilen her – og få den billigste doningen gratis til tenåringssønnen!

For dere kommer etter oss, herrer: Dere lar dere forføre til å kjøpe flere skjorter og shortser og T-trøyer enn dere egentlig trenger, dere også. Hvis ikke, ville aldri Dressmann kjørt konseptet.

To ting som butter her: Først den implisitte påstanden om at Dressmann åpenbart er ute av stand til å ta en feil beslutning. Jeg tror en sånn blåøyd tillitt til næringslivets ufeilbarlighet er noe overdrevet.

Deretter: Dressmann selger ikke klær til menn. De selger klær for menn. Men det er damer som handler der. Som jeg sier i kommentaren til Kjersti Sortlands bloggings:

Kanskje burde vi “voksne” (ok, da – gamle) menn handlet mer klær selv. Men det er greit med noen som handler for meg. Og da får jeg nøye meg med Dressmannvarer.

Det var navnet på et radioprogram jeg ledet sammen med Jarle McCarthy for vanvittig lenge siden. Og det passet som overskrift på denne bloggingsen. For nå er det høygir!

• Fauske har hatt Fauskemesse og hundreårsmarkering, men mange festligheter og stort tivoli. Anders hadde stort utbytte av alt fra hoppeslott til spykopper – og selvfølgelig kule kjøretøy; firehjulsmopeder, monsterstereobiler og go-carts. Kanskje var guttens entusiasme litt større enn pappaens – men det er nå messe bare en gang annethvert år, da, så det er greit.
• Jeg er pappa i noen korte dager. Pappapermen min er nesten samtidig med konemors ferie, så det blir ikke helt det samme som det halve året jeg hadde med førstemann. Men jeg skal gjøre mitt beste for å være pappa for Magne selv om mammaen er der.
• Politikken tar ikke ferie riktig ennå. Og der må jeg jo leie inn barnevakt, etter som det er politiske møter jeg ikke kan gå glipp av mens jeg har hovedansvaret for lillemann. Men ok, barnevakten er uangripelig – så det går nok bra.

Mye litt rart som skjer. Og ennå er det noe jeg ikke nevner! Jeg gleder meg til det blir bare ferie! Men det er en stund til. Følg med for oppdateringer!

«Hadde vi vært født med gjeller» skriver Ellen, «hadde vi nok befunnet oss under vann mesteparten av tiden». Vel – hvorfor ikke?

Vi er nemlig født med gjeller, eller i det minste anlegg for slike. Og hvis det ikke er tilstrekkelig, kan man jo prøve med gillyweed eller gjellegress, som vissnok skal ha den samme virkningen.

Eller om man synes alt dette blir litt voldsomt, og at landjorda egentlig er et greit sted å være, kan man jo gjøre sånn som vi gjør, og «babysvømme» litt en dag i uka. Her er et bilde av Anders i aksjon, og hos Ellen finner du familiebildet.

Det er lite blogging for tiden, men jeg kan jo skrive en liten helgerapport, slik at ingen begynner å forfatte noen nekrologer over meg her …

En ganske stille og rolig helg, egentlig. Pizza hos Kikkan & co på lørdag. Stor morro for hele familien, og alltid god mat. Anders fikk leke med sin bestekompis, og Magne med sin, så barna hadde det også bra.

Lørdagen ble så fulgt av en temmelig kjedelig fotballkamp og nattlig jakt på en sykkeltyv. Og vi fikk tak i sykkelen!

Søndag var sløvedag, med to filmer: «De utrolige» (The Incredibles), som var mye bedre enn forventet, og I, Robot som var akkurat like dårlig som jeg hadde regnet med. Anders fikk se den første, og var helt med – selv om han etter hvert syntes at det var en veldig lang film de hadde laget …

Her er det full krig. Forkjølelsesbakterien (se bildet) har ødelagt mye for meg de siste dagene. Men nå har jeg tatt opp kampen!

De lille blå slo til på søndag. Mens de fleste andre kan kose seg med hagearbeid, turgåing og lignende friske sysler, måtte jeg slåss med angrepet. Jeg tapte første omgang – forkjølelsen var ikke til å unngå. Og på søndagen, da – når Sverre H. Huseby hadde invitert på øl i Bodø! Men det ble senga.

Søndags kveld var jeg ordentlig nedsylta, og grudde meg skikkelig til mandag. For det værste med forkjølelse er jo at det ofte ikke engang er noen god grunn til å være hjemme fra jobb! Og det var det heller ikke denne mandagen. Slettes ikke frisk – men antagelig ikke særlig smittefarlig, heller – var det bare å karre seg til tjeneste. Det ble en lang mandag.

Tirsdagen var litt likere. Men så skulle jeg avholde et kurs på kvelden. Har du noen gang prøvd å foredra om relasjonsdatabasens fortreffeligheter uten stemme? Ikke det? Det har jeg. Det fungerer like dårlig som man skulle tro.

Men så – under over alle undre – en kollega som også deltok på kurset fant ut at hun skyldte meg noe premiering for oppdaterings- og skadeprogramfjerningshjelp, og troppet opp med en flaske Nordland Cognac. På tide å bruke litt hardt skyts mot de små blå basilleulumskhetene. Og det ser ut som om det virker.

OK: Om det er cognacen, bedøvelsen av cognacen eller de literene med vann jeg svelger cognacen ned med som egentlig har den legende virkningen, skal jeg ikke si for sikkert. Men det føles altså ganske bra ut nå. Så får vi heller komme tilbake med statusrapport i morgen. Men jeg tror det går greit, og at kampen mot de små blå på det nærmeste er vunnet!

Jeg har’n. Fikk den fra Morten. Og så jeg, som knapt har tid til å se på en bok for tiden. Vel, vel, ikke syte, bare prøve:

1) Hvor mange bøker eier du?

Jeg må gjøre som andre, og heller regne hyllemeter enn antall, og hvis vi tar med faglitteratur, tegneserier og kokebøker, er vi oppe i snart 30. Pluss noen esker i kjelleren.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?

«Dinosaurer og andre forhistoriske dyr». Jeg fant ut at jeg hadde to gutter og ingen dinosaurbøker. Slikt går ikke an!

3) Hvilken bok var den siste du leste?

Egentlig den samme. Dinosaurer var ålreite dyr. Eller kanskje «Folk og røvere i kardemomme by». Jeg leser ikke så mange bøker bare for meg for tiden. Jeg lurer på om ikke den siste “voksenboken” var Torgrim Eggens «Hilal».

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Åh. Skal vi se … Det er en del Bjørneboe som nærmest ble pugget i ungdommen, “Jonas”, “Haiene”, “Før hanen galer”. Og “Uten en tråd”, da – men det var ikke på grunn av de litterære kvalitetene, men heller leserens alder. Ellers er jo Lars Saabye Christensens “Beatles” og Ingvar Ambjørnsens “Hvite niggere” standardverker for oss som vokste opp på åttitallet. Og en bok jeg kanskje ikke har lest ut tre ganger, men leser i rett som det er – og virkelig anbefaler – er “Le cordon bleu – mesterkokkenes oppskrifter”

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg.

Hmm… Vanskelig å velge, når det bare skal være 5! … Ellen, selvfølgelig. Og hvem andre vil jeg vite litt mer om … Kenneth, Hogne, Vegard og Øyvind, kanskje. Ja. Så får dere være flinke å utfordre videre!

Jeg er ikke sånn der motorsykkelfrelst egentlig – mitt eneste forsøk på å kjøre en motorisert sykkel endte med krav om å erstatte bensintanken – men jeg kjenner likevel igjen en pen maskin når jeg ser den.

Jeg vet ikke mer om denne sykkelen enn at det er en Harley Davidson 883, og at den var på Fauske 13. mai 2005. Men utrolig stilig, det var den. Hvis jeg noen gang kjører opp til motorsykkel, vil jeg ha en slik, tror jeg. Eller en halvgammel Triumph. Fine maskiner.

… men nå har jeg altså ingen planer om å kjøre opp til sykkel, altså – bare så ingen skal misforstå her. Jeg bare liker å se på dem, jeg.

Den lille byen jeg bor i, var lenge kjent som et lyskryss på E6. Så fant noen ut at vi skulle ha rundkjøring – så var vi ikke lenger dét, engang.

Men rundkjøring ble det, altså. Muligens den eneste rundkjøringa med stortingsbehandling. Og siden Fauske er kjent som “marmorbyen” på grunn av vår verdensberømte, rosa marmor, fant selvfølgelig noen ut at rundkjøringen måtte ha en marmorbauta. Og den kommer på plass mens dette skrives.

40 tonn veier den. Den skal stå oppreist i rundkjøringa, 8 meter høy. Bildet viser de to kranbilene som har oppdraget med å få den på plass. Jeg syntes steinen virket litt voldsom for de relativt spinkle kranene, men den største krana på bildet har vist løftekapasitet på 100 tonn, så det gikk greit.

Jeg burde sikkert i god bloggeånd skrevet noe ironisk og morsomt her, for å latterliggjøre små byer og store steiner – men jeg synes det er så tøft med mobilkraner som løfter 100 tonn og steiner som veier like mye som alle bilene på parkeringsplassen foran Rimi tilsammen, at jeg bare lar meg imponere.

Og følg med her for bilde av det ferdige resultatet!

Det lakker og lir mot sommerferie, og slikt medfører en viss fare for reiseaktiviteter. Skal slike aktiviteter gjennomføres helt eller delvis på tvers av landegrenser, er pass noe som visssnok skal være kjekt å ha.

Mitt pass var gått ut, og de to yngste i familien hadde ikke fått noe ennå, så da må vi skaffe oss nye. Og for å få pass, må vi ha et passbilde. Et slikt skal man visst helst til fotograf for å ta. Så, fotograf Holst måtte til verket. Og slik ser vi ut i dag: