Når dagene er så korte som de er om vinteren nord for polarsirkelen, setter vi pris på at de er så flotte som mulige den tiden de er her. Og i dag hadde vi en skikkelig fin vinterdag. Magne og meg pakket oss inn i tykke klær, fant sparken og tok en tur for inspisere nærmiljøet i et par minusgrader og strålende solskinn fra praktisk talt skyfri himmel.

På Fauske bygges det mye for tiden. Vi holder på med noen skolebygg, noen boligfelt, vi er i startfasen på ny svømmehall og vi totalrenoverer sentrum. Mange oppfatter byggeperioden som noe skikkelig bryderi, med sperrede veier og omkjøringer, gjørmehull og jorddynger — men ikke alle er enige i det. Ungene på barnehagen til Anders og Magne har for eksempel hatt fin-fin utsikt til arbeidet som elevene ved Fauske videregående skoles linje for Bygg- og anleggsteknikk. Anders synes det er helt fantastisk at man faktisk kan gå på skole og få kjøre Moxy-dumper og gravemaskin, mens Magne snart kan navnene på alle anleggsmaskinene som finnes.

Det er et eller annet med slike maskiner som jeg alltid assosierer med dinosaurer. Spesielt når de står parkert. Jeg vet ikke helt hva det er, kanskje bare størrelsen, kanskje det at jeg forstår like lite av begge deler — men i alle fall fikk jeg en morsom tittel ut av det.

Natt til i dag var himmelen herjet av det mest fantastiske nordlyset jeg noen sinne har sett, og da vi våknet i dag, så det ut som om det hadde falt ned i løpet av natten. Vi fikk nemlig vår første, skikkelige vinterdag!

Jeg liker snø. Ikke sludd, is, snømåking og glatte veier, men ren, hvit snø som lyser opp i vintermørket og som vi kan bygge snølykter av, ake på og kaste snøballer med. Og det er slik snø vi fikk i natt. Så i dag har jeg gode vintertanker, og jeg gleder meg til vinteren. Til slike ting som:

• Å prøve nyskiene mine andre steder enn på plena rundt huset
• Kalkunmiddag med Waldorfsalat sammen med gode venner
• Julefeiring – årets absolutte høydepunkt
• Julefilmer på TV
• Pinnekjøtt fra Aronmat
• Akebakketurer
• Mer nordlys

Så her er det mye å se fram til. Dagen i dag fikk vi også gjort mye fint ut av – vinterutstyret ble funnet frem, og Magne hadde sin aller første skitur!

I dag inntas jorden fra en himmelsk hær, og uten våpen tvinges hele byen i kne. Alt går litt langsommere her på jorden når hele him´len faller ned. Når hele him´len faller ned.

Erik Newth er en skyperson. Altså ikke en sky person, men en skyperson. Til den grad, faktisk, at han har meldt seg inn i The Cloud Appreciation Society, og har en egen Flickr-strøm med bilder av skyer.

Jeg er også veldig fascinert av skyer, eller egentlig himmel med skyer på. Det som først og fremst bergtar meg, er den evige forandringen, det at et hvert panoramabilde er unikt, det vil aldri se akkurat likedan ut igjen. Som barn ble vi hele tiden innprentet det unike ved fingeravtrykk og spesiellt snøfnugg, men jeg mener, se opp – hvert øyeblikk er unikt!

Jeg liker også veldig godt det at skyer er på et høyere plan, bokstavelig talt, enn oss, og at vi ved å se på skyene kan se lyset fra solen som har gått ned eller ennå ikke har stått opp. Det er liksom litt som å reise i tiden. Skyer er egentlig ganske fantastiske.

Så selv om jeg ikke holder helt samme klasse som fotograf, her er et utvalg av skybilder for å feire Eriks helt nyeste klubbmedlemsskap:

Gratulerer!

Vi var også på Lillehammer i ferien i år. Der opplevde vi masse på Hunderfossen familiepark – men også litt utenfor!

Da vi bestillte hytte, fikk vi nemlig beskjed om at den var et stykke fra familieparken, to og ei halv mil eller noe sånt. Det de unnlot å si noe om, var at det var femogtjue kilometer rett opp. I alle fall virket det sånn der vi sneglet oss oppover i andregiret mot «Hafjelltoppen», stedet for de rike og berømte om vinteren – og for småbarnsfamilier på budsjettferie om sommeren.

Men hytta – eller rettere sagt, leiligheten – var fin, den. God plass, rent og velholdt. Og veien ned gikk adskillig raskere enn klatreturen opp. Men det var likevel på vei ned vi virkelig skjønte hvor langt utenfor allfarvei vi var.

Etter å ha kommet oss ut av «boligfeltet», kjørt igjennom bommen og fortsatt nedover og nedover og nedover forbi noen gårder og bolighus, begynte vi å føle at vi nærmet oss sivilisasjonen. Og akkurat da vi hadde sagt det, fikk vi plutselig øye på denne unge damen:

Hun hadde også med seg en kalv som rakk å gjemme seg i skogen før jeg fikk kameraet ut av veska, men hun stø lenge og betraktet oss før hun fant det for godt å rusle videre inn i skogbrynet igjen. Klikk på bildet for «helfigur». Mer om Hunderfossen kommer muligens i en senere bloggings.

Vi har som nevnt vært på campinghytteferie i Sverige. Vi var på Kraja, «stedet dit man lengter», og siden det ikke var så fint vær som vi er vant til, og derfor ble mindre bading, holdt i det minste myggen seg borte! Her er det mange bilder for den som er interessert.

Her er flere bilder i mer eller mindre ordnet rekkefølge:

Dagene gikk til lekeplassleking, lek med sprettball, pølsespising og turer rundt om. Og så litt svenskhandel, da: Tre liter rødvin, en 6-pack med godt øl, en Goudaost og 150 gram skinke. Anders fikk prøve litt PSP, Ellen fikk tegnet masse og jeg fikk smakt meg fram til det før nevnte ølet og kokt meg litt i Sauna.

En riktig fin ferietur ble det av det!

Det er mange skjulte små idyller langs norske veier som man ikke ser fra bilvinduet, selv om en del av dem faktisk er skapt av veiutbygginger. En slik er Kvænflåget i Salten.

Kvænflåget er mest kjent som en tunnell. Men veien fantes jo lenge før denne kom, og den gamle veien ligger der fortsatt, nedgrodd og forlatt men likevel som et veihistorisk minnesmerke og en spennende tur. På mandag tok vi med oss guttene og gikk de få kilometrene rundt tunnellen.

Veien preges av stein. Steiner som har falt ned på veien, all steinen som engang ble sprengt bort for å lage den, og ikke minst den loddrette fjellveggen under Kvænflåget, et spektakulært syn med et blodig sagn knyttet til navnet. Bildene er tatt av Ellen og meg selv.