Jeg hører til blant dem som synes det er litt morro å bygge PC selv. Det er dessuten en grei måte å kunne bygge opp en maskin på over tid, og det gir meg kontroll over komponentene som havner i den. Det siste er ikke så viktig fordi jeg er avhengig av det og det merket eller slik og sånn ytelse, men fordi jeg vil ha en PC som ikke bråker!

Det er ikke mye jeg kan om dette med støydemping hvis vi holder meg opp mot de ekstreme, men noe har jeg da fått med meg:

• Motorer bråker
• Raske motorer bråker mest
• Lyd er – og skapes av – vibrasjoner

Motorer, ja. Det finner vi i to ting i en PC: Vifter og harddisker. Det første punktet er da å minimere antall vifter. Min PC har to: én i strømforsyninga og en på prosessoren. Prosessorvifta er en liten juvel jeg har skrevet om tidligere: GlacialTech Igloo Silent Breeze II. Stille og rolig, og billig. Og den kjøler min AMD Athlon XP 2200+ helt glitrende.

Den andre viften vi gjerne får problemer med, ligger i strømforsyninga. En PC skal ha noen watt, og transformasjonen fra lysnett til PC’ens 5 og 12 volt eller hva det var, lager varme. Noen som har løst det på en smågenial måte, er Aopen, som leverer noen strømforsyninger hvor praktisk talt hele den største veggen er en vifte. Den er kjempestor – og kan derfor flytte mye luft selv om den går veldig sakte. Denne geniale strømforsyningen kjøpte jeg i et kabinett som heter Aopen H500a. God plass har det, også.

Dette kabinettet kledde jeg forøvrig med støydempende matter fra Spire, noe som jeg mener dempet harddisk- og CD-støyen en del.

Flere vifter har jeg ikke i maskinen. Grafikkortet er et Gainward GeForce FX5200 128MB DDR AGP8X, greit nok for meg som ikke spiller så mye – og altså vifteløst. Hovedkortet, Asus A7N8X-X, greier seg også uten kjøling. Og siden jeg ramser opp alt jeg har, så har jeg to minnebrikker som heller ikke bidrar mye til varmen: Corsair XMS3200C2 (disse er kanskje mitt beste kjøp noen sinne – de fikk maskinen til å slutte å krasje …).

Så kommer vi til de andre motorene som vanligvis fører til en del støyproblemer: Harddisken eller -ene. Jeg har to. Men de høres nesten ikke. Her valgte jeg trygge, velkjente støydrepere: Seagate Barracuda. Billige og veldig støysvake. Kanskje litt trege, Samsung SpinPoint var vudert som et alternativ, men Seagatene har en vakker historikk her hos meg – de har vært feilfrie.

Men jeg har som nevnt to harddisker, og det er ikke til å unngå at jeg hører dem. Derfor fant jeg på noe lurt siste gang jeg bestillte noe fra Komplett: Zalman Heatpipe Hardisk Cooler. Dette er en harddiskkjøler. Den er selvfølgelig vifteløs. Og så henger den i tillegg harddisken opp i gummipakninger! Genialt! Den brukes enten i en ledig 5 1/4” brønn, eller så kan du borre hull til den i bunnen av kabinettet. Og den fjerner det som måtte være av brumming fra harddisken, samt at den reduserte den lille knatringen som kom fra Seagaten til det praktisk talt umerkelige.

Så nå er jeg omtrent der jeg vil være. Et år eller to med forskning, prøving og feiling har gitt meg en praktisk talt stille PC. Det eneste problemet, er at nå er den jo utdatert! Hvordan i all verden skal jeg greie å få en like stille PC med 64 bits prosessorer, Serial ATA disker og phandens oldemor?! Kan ikke utviklingen bare stoppe akkurat nå?

Jeg tror i alle fall at jeg velger å stoppe en stund, og bare nyte stillheten …

Jeg har lenge slitt med en mobiltelefon jeg ikke var bare glad i. Den var rett og slett litt for tungvindt å bruke, og den hadde et rimelig ubrukelig kamera. Så når jeg fikk muligheten til å kjøpe en ny for en krone, grep jeg den.

Da ville jeg gjerne ha en telefon som var lett å bruke, og da er Nokia vanligvis et sikkerstikk, og så ville jeg ha et kamera som tok bilder hvor man faktisk kunne se hva som var tatt bilde av. Jeg trenger ikke noe høyoppløselige greier, til det har jeg Ixusen min, men jeg ville ha noe for kanskje å kunne blogge litt fra ute på veien.

Nokia-alternativet til en krone var Nokia 3220. Den kunne ta bilder opp til 640×480 – som holder i massevis – og den kunne sende e-post. Bildene er rimelig greie – se her for et eksempel – men den har en kjempestor designfeil:

Uansett hva du gjør når du skal sende et bilde, blir det skalert ned til MMS-størrelse, 160×120 piksler. Til og med når du skal sende det som e-post! Det er det dummeste jeg har sett på en stund!

Og nå tar det jo litt tid før jeg kan kjøpe en ny billigtelefon med binding, jeg brukte jo opp bindingen min på denne telefonen. Og det tar tydeligvis en stund før det blir noe moblogging herfra. Det er begrenset hva du kan fortelle med et bilde på 160×120, liksom.

Men jeg har framdeles veldig lyst til å prøve å lage en slik mobilmail-til-blogg-gateway, så hvis noen har en mer brukendes kameramobil de ikke bruker lengre, så går det an å sende meg en mail. Adressen står i footeren.

Fotorådet, en forening for importører, distributører, kjeder og fotolaboratorier i Norge, hører klokkene ringe for seg ved at elektronikkfirmaene (og for den saks skyld Rema 1000 og Rimi) stikker av med stadig mer av omsetningen på fotografiapparater, samtidig som disse digitale kameraene gjør at færre bilder fremkalles på papir.

Bekymringen for egen virksomhet er selvfølgelig forståelig og riktig, men måten denne fremkommer på i Digi er likevel noe tendensiøs. Informasjonssjef Knut Førsund i Fotorådet sier i følge Digi dette:

Det er ikke det samme å se på noen i en PC-skjerm som i et album. Dessuten vet vi at harddiskene før eller siden vil krasje. Vi har ofte fått henvendelser fra fortvilede brukere som har mistet tusenvis av bilder fordi de ikke har tatt sikkerhetskopi.

Joda, harddisker krasjer. Det vet de fleste som har datamaskin. Men det betyr ikke at alle må miste digitalbildene sine. Snarere tvert i mot!

I og med at harddisker krasjer, *må* man ha backup av såpass viktige ting som dobbeltlagring. Og hvis du ser for deg merkelige programmer og store båndopptagere når du hører ordet «backup», så ta det helt med ro – det er bare snakk om dobbeltlagring. Tre enkle måter som jeg skulle tro hvermannsen får til, er:

1. CD-brenning (eller DVD-brenning hvis samlingen din begynner å bli stor). Hvis du skal være helt sikker, så brenner du dobbelt, og legger en CD eller DVD et sikkert sted, som for eksempel i et arkivskap på arbeidsstedet, i en bankboks eller noe lignende. En harddisk kan ryke og både en og to CDer kan bli for gammel. Men at alt dette skal skje samtidig, er lite trolig.
2. Ekstern harddisk. Jeg har en slik. Veldig grei, bare koble den til USB2-porten og kopier over det du måtte ha av digitalbilder. Hvis du gjør dette en gang i uka eller noe sånt, kan jo også denne være med på jobb eller ligge hos noen venner i mellomtiden, slik at du ikke mister alt ved en brann.
3. Nettjenester som Eurofoto, Fotoknudsen, Preus foto sikkert et uttall andre. Her ligger bildene dine lagret på en server et annet sted, og er således også en brannsikring i seg selv. Men følg med, slik at du ikke går glipp av noen virksomhetsnedleggelse.

Det aller beste er selvfølgelig å kombinere flere av disse mulighetene for ytterligere sikkerhet. Digitale bilder som er lagret på en sikkerhetskopi utenfor hjemmet er faktisk sikrere enn de gode, gamle fotoalbumene, siden de faktisk tåler brann og annen ødeleggelse.

Jeg har full forståelse for at Fotorådet er bekymret for egne medlemmers virksomhet, men at kulturarven vår er i fare i og med at papirfotoene blir skjeldne, det tviler jeg på. Snarere tvert i mot, faktisk – klart det vil være mange bilder som forsvinner på grunn av manglende sikkerhetskopiering, men på den andre siden tas det mange fler bilder når man ikke trenger å betale for fremkalling av hvert enkelt. Så bare pass på bildene, dere!

Det slo meg plutselig at jeg er en av de sju bloggerne som ikke har sagt noe om Mac mini! Og slik kan det jo ikke være. Så her er noen velvalgte ord.

Etter at konemor har skjemt oss bort med verdens stiligste TV, har vi for alvor tatt fram igjen en gammel ide (sånn omtrent fra 2000/01), nemlig å ha en TV-pc. Det finnes jo en del stilige barebones-systemer som Aopen cube og Shuttle, men disse har to ulemper: Mange av dem bråker, og de må skrus sammen selv. Det er ikke alltid man har lyst til det. Derfor har jeg blant annet sett på Mac mini.

Og at minien er veldig pen, vet jo alle. At Mac OS X er et greit operativsystem, er vel også almenn viten. Og den er ikke så dyr, selv om investeringen nok ligger noen måneder frem i tiden. Så det var ikke dette jeg ville skrive om. Det jeg syntes var litt morsomt å lese, var salgsargumentene til Apple:

• En Mac mini kan være en rimelig oppgradering – behold skjerm, tastatur og sånt
• En Mac mini kan være et supplement, blant annet med videoredigeringsmuligheter til lav pris
• Skoler kan enkelt og billig oppgradere datalaben – de har jo også alt det øvrige utstyret
• Utviklere kan sette en Mac mini oppå PC’en, og ha tilgang til flere miljøer med en KVM-svitsj
• Og selvfølgelig – det er en veldig kul multimediaspiller til stua.

Glitrende argumenter alt sammen – og spesiellt de som går på å anbefale Mac mini som et tillegg til PC’en tror jeg er smarte argumenter. Vi er mange som ikke har lyst til å hive PC’en riktig ennå – egentlig ikke i det hele tatt – og en eller annen form for multiboot ville vært optimalt. Når det ikke er triviellt, er en Mac mini til en fire-fem tusenlapper og en KVM-løsning slettes ikke et galt alternativ.

Joda, jeg tror mini’en – og argumentasjonen som brukes for å selge den – vil kunne gi Apple nye markedsandeler. Og enten jeg kjøper en Mac selv eller ikke, ønsker jeg et hvert angrep på den monokulturen vi i praksis har i dag, hjertelig velkommen.

På ønskelisten min har det lenge stått en Technics SL1200 MK2 vinylplatespiller. Det har jeg ennå ikke skaffet meg. Men SL1200 har en bror – SL1210 – som bare skiller seg fra originalen ved at den er svart. Og slike har jeg nå to av!

Det var selvfølgelig noe jeg kom over på nettet. To slike spillere, og en av de råeste diskotekmikserne som noen sinne er laget, Pioneer DJM 600. Jeg måtte bare ha dem. Ikke spør hvorfor, det er egentlig ikke noen fornuftig grunn til det. Men nå står de nå der.

De kom fram noe transportskadet, men det meste av reservedeler er innkjøpt, og de er nå i så bra stand som man kan forlange. Så nå går det på vinyl, og når man er ekstra tøff, prøver man seg på litt miksing og sånt. Og tanken om å innrede et lite studio i kjelleren har så vidt begynt å røre på seg i bakhodet …

Vi får se. Og med det samme – denne mikseren er overkill til alt jeg noen gang trenger en mikser til. Så hvis du har kommet til denne siden fordi du av en eller annen grunn trenger en slik mikser, er jeg villig til å diskutere tilbud på den. Men det må være gode tilbud – for den er skrekkelig morsom å ha stående, også!

Anders og Magne er guttene som vet hva mor og far trenger! De har nemlig vært ute å handlet julegaver: Webkamera og headset med mikrofon.

Ikke det at jeg tror jeg blir den verste når det gjelder webkamera heretter, altså – men det kan nok hende bildet oppdateres fra tid til annen. Kanskje dukker det opp i sidestolpen eller noe sånt, også. Og så kan selvfølgelig de jeg MSMer med få se meg hvis de ber pent (og jeg har vaska meg), da.

Wal-mart er etter hva jeg har forstått en gigantisk handelshuskjede i USA. Hos dem får du kjøpt en bærbar PC for 498 dollar, eller omtrent 3.075 kroner. Og den kommer til og med med Linspire Linux!

Selvfølgelig har den også kontorpakke (OpenOffice), programvare for Internett og ellers det de fleste av oss trenger. Og skulle du trenge noe mer, er det jo bare å laste ned.

Maskinen er basert på VIA sin C3-prosessor – som ikke er noen racer, men som bruker lite energi. Maskinen er likevel oppgitt til å ha beskjedne «mer enn 1.5 timer brukstid», noe som kanskje sier noe om hvor pengene er spart på maskinen. For de øvrige data er slettes ikke ille:

• 14.1” skjerm
• 128 MB minne
• 30 GB harddisk
• CD-ROMspiller (selv om det ser ut som om det står DVD på det store bildet)
• 4 USB 2.0 porter

Joda – jeg hadde gjerne betalt drøye tre tusen for en slik jeg, ja. Er dette Elkjøps neste satsning?

Etter lang tid uten min kjære bærbare PC, kan jeg endelig blogge fra sofakroken igjen!

Min nye, gode gamle bærbare fikk nemlig noen småproblemer tidligere i år, etter å ha tjent meg godt i over to år. Lenge har skjermen av og til gått i svart – backlighten har gitt opp – og det har skjedd oftere og oftere det siste året. Og når den under oppdatering av Windows XP SP2 også viste alle tegn på at harddisken var ferdig, fant jeg ut at det var på tide å sjekke om HP og kjøpsloven var enig, og at det faktisk er fem års reklamasjonsrett (vel, mer enn to, i alle fall) på produkter som er ment å vare «vesentlig lengre enn to år».

HPs service var slettes ikke ille, jeg fikk retursak, og sendte maskina inn til Infocare. Etter en ukes tid fikk jeg den tilbake. Ny skjerm og kjempeglad! Men, det tok ikke lang tid før jeg fant ut at harddisken nok var den samme gamle. Kjempenedtur.

Men servicen var faktisk like grei når jeg reklamerte på reparasjonen også. Denne gangen tok riktignok reparasjonen noe lengre tid, men harddisken ble byttet.

Så nå er den tilbake, med nyinstallert og -oppdatert Windows, og trådløst nettverk og Firefox nettleser på plass. Måtte den vare i to år til!

Jeg har kjøpt meg høyttalere!

Nei, ikke sånn som de skikkelige audionome har, men jeg hadde et par små bokser fra midt på nittitallet som gjorde alt annet enn å lage god lyd, så det var på tide å bytte. Jeg så ikke helt poenget med full, høykvalitets surround på PC’en, så jeg endte opp med noe som heter «Logitech X-220 Høyttalere 2.1 2 Satelitter og Subwoofer, 32 W RMS»

Og du, for en forskjell! Det er selvfølgelig fremdeles alt annet enn god lyd fra PC’en, men nå er det i det minste tøff lyd. I mitt lille PC-hjørne kan jeg nå ha fullt diskotek. Åttitallshelter blir plutselig honning og relativt moderne greier som Eminem og Christina Aguilera høres jo kjempe ut. Det er utrolig hva en subwoofer har å si for opplevelsen av enkel popmusikk!