De av dere som leser Stians blogg, har kanskje fått med dere at ham og jeg har kjøpt oss nesten identiske frittstående disker. Helt tilfeldig, faktisk.

Nå i uka som gikk kom min pakke, bestående av:

• 1 eMagic harddiskkabinett for 3.5″ IDE aluminium,USB 2.0
• 1 Seagate Barracuda 7200.7 80GB IDE ATA/100 harddisk

Kabinettet valgte jeg fordi det var billig, og så litt tøft ut, mens harddiskene fra Seagate er personlige favoritter – de er stillegående, og jeg har aldri hatt noe problem med dem. Det er visst ikke verdens raskeste disker, men de holder for meg, og som USB-disk er nok hastigheten mer enn tilstrekkelig.

Pakken kom frem, godt pakket som alltid fra Komplett, og i den lå varene som bestillt. Komplett er stort sett stabile sånn.

Det var ikke noe særlig til monteringsanvisning med, et A4-ark med overveiende taiwansk tekst, men det var heller ikke så mange måter å montere dette på. Kablene var akkurat lange nok – harddiskutformingen har visst blitt temmelig standardisert etter hvert. Jeg fikk satt den sammen, og koblet til det som trengtes. Jeg ble litt skuffet over at den måtte ha strømforsyning, og at denne var ekstern. Jeg hadde håpet på at USB-porten leverte nok strøm til å trekke harddisken rundt, og når den åpenbart ikke gjorde det, ville det i alle fall vært kjekt med en intern strømforsyning inne i boksen – det hadde ikke gjort den mye større. Men, men – man har sikkert sine grunner.

Så var det første oppkoblingsforsøk – mot Windows 2000. Jeg plugga i USB’en, slo på disken og vips – der ble enheten gjenkjent. Men ingen disk var å se. Jeg trodde først det kunne være fordi den ikke var formatert – men så kom jeg på at det ville bli vanskelig å formatere den, dersom jeg ikke fant den. Så jeg startet «Datamaskinbehandling» fra kontrollpanel, og der dukket den opp, men med et varsel om at den ikke var signert! Jeg gjorde derfor slik jeg ble bedt om, disken ble signert, og det var bare å partisjonere og formatere.

Men dette betyr sikkert at man må ha noen små rettigheter i Windows 2000 for å aktivere en slik disk, så den som er på en arbeidsplass hvor en BOFH sitter på «nøkkelen» til maskinen, bør kanskje spørre først. Og jeg vet ikke om det er kun første gang disken kobles til en maskin, eller om det er for hver nye Windows 2000-maskin. Men det finner jeg kanskje ut på mandag.

Neste maskin jeg prøvde disken på, kjørte Windows 98. Lang historie kort: Det gikk ikke. Det fulgte med noen Windows 9X-drivere på en CD, men de fungerte ikke. Og jeg fikk ikke noen fornuftige feilmeldinger, bare beskjed om at disken ikke inneholdt noen driver for enheten. Vel, vel. Hvis noen har noen tips om noen generiske drivere som kan virke i Windows 98, så bare legg igjen en kommentar.

Over på min bærbare med XP Home – og der gikk det fullstendig problemfritt. Jeg ble ikke spurt om noe som helst, disken ble bare koblet i, og den dukket opp. Akkurat hardwarestøtten er ikke ille i XP.

Selve enheten virker ellers helt greit. Den har en vifte som bråker litt når den går – men ikke så ille at det ikke er til å leve med, med mindre du skal bruke denne disken 24/7. Hastigheten er grei selv på USB 1.1: Jeg kopierte over 82944974 byte (ca 80MB) i 227 filer, og det brukte jeg 85 sekunder på. Dette er en hastighet som er mer enn tilstrekkelig for mine behov. Har man behov for noe raskere, bør man ha USB2.0.

Så, jeg er stort sett fornøyd med boksen, jeg. Men hvis du vurderer en slik, må du altså være klar over to ting: Den fungerer dårlig i Windows 9x, og den bråker litt (men ikke så mye som en gjennomsnittlig PC). Er ikke dette noe hinder for deg, er dette en grei løsning, prisen tatt i betraktning.

For et halvt års tid siden, fikk Ellen og meg lyst på en ny fargeskriver til heimen, og etter litt frem og tilbake, falt valget på HP DeskJet 5550.

Fordelene med denne er flere:

• Den kommer med både LPT- og USB-tilkobling, og den fungerer også uten toveis kommunikasjon. For vårt vedkommende er dette et stort poeng, da dette gir problemfri tilknytning til hjemmenettverket via vår printserverboks, og USB er aldri noen dum opsjon med tanke på ad-hoc-bruk.
• Den har dyre blekkpatroner. Vanskelig å se fordelen? Fordelen er den at når vi bytter blekkpatroner på denne, noe som riktignok koster noen hundringser, skifter vi også skriverhoder (det er en av grunnene til at de er dyre). Utskriftene vil derfor være like gode som da skriveren var ny, hver gang det er satt nye blekkpatroner i den.
• Den skriver knallpent. Sort-hvitt-utskrifter er vanskelig å skille fra laserutskrifter, fargeutskrift på kopipapir blir greit nok hvis det ikke er for mye farge. Men hvis man kjøper tykkere printerpapir, får fargeutskriftene nesten god nok kvalitet til å klistres opp på veggen, og putter man fotopapir i den, er det for mitt uøvde øye vanskelig å skille mine utskrifter fra digitalbilder fra FotoKnutsen.
• Den har HP-kvalitet. I mine øyne er det noe positivt, jeg har aldri vært misfornøyd med HP-skrivere.
• Og til slutt: Den er vedlikeholdsfri. Kalibrering når du setter i ny blekkpatron tar den seg av helt selv og rensing gjør den visst når den føler for det. Den bare skriver. Pent.

Da vi kjøpte den, kostet den 1.400,- på Komplett, og vi syntes vi fikk mye skriver for pengene. Nå koster den 865 kroner på Komplett, og 695 til kampanjepris hos Elkjøp. Så, hvis du mangler en billig fargeskriver, er det bare å løpe og kjøpe.

Marc pakket kameraet godt nok han – tror jeg – det så i alle fall helt flott ut da det kom fram. Menyene var lettforståelige, det var innstillinger på alt man kunne tenke seg, en bitteliten praktisk størrelse og alt var flott, bortsett fra én ting: Når jeg prøvde å ta bilder med det, slo det seg av med den lite deskriptive feilmeldingen «E18» nederst til venstre i displayet.

Så, jeg ringte til leverandøren, og de skulle sende meg et nytt så snart jeg fikk retunert det gamle. Greit nok, men likevel utrolig irriterende. Ikke ble det nytt kamera til 17. mai, heller …

Men, men, jeg venter fortsatt, og skal informere så snart det er mottatt og prøvd ut!

En gang på tidlig 90-tall, var jeg en del sammen med en venn som heter Jens. Det vil si, egentlig var han opprinnelig Ellens venn, men ham og jeg fant hverandre gjennom felles interesser. Det var nemlig han som blant annet lærte meg å spille Wolfenstein.

Den gangen var PC’er store og tunge, og ergonomien i PC-arbeidsplassen i en studentleilighet var sjelden det helt store. Etter noen, eller heller litt for mange, timer med Wolfenstein, kjentes det godt i nakke og skuldre.

Jens store drøm var derfor å kunne spille favorittspillet i en litt mer avslappet atmosfære. Vi ante ikke den gangen hvordan verden ville se ut i dag, så Jens’ visjon bar preg av den tidens muligheter. Og det var da en stor PC-skjerm, 15, ja kanskje til og med 17 tommer foran en lenestol av stressless-typen, med tastatur- og musestativ. Ja, og en joystick, selvfølgelig.

Dette var den ultimate, uoppnåelige og dekadente drømmen sånn rundt 1990. Jøss, hvor ting har forandret seg siden den gangen.

Ikke det at det er noen nyhet, altså. Det bare slo meg når jeg fant den greia til høyre her i Digi.no.

Hva sier du til det, Jens? Drømmen din er til salgs for fire tusen dollar!

Som jeg skrev tidligere, hadde jeg uforskammet lyst på et nytt digitalkamera, et Canon Ixus 400. Det virker etter tester å bedømme til å være et veldig brukbart kamera, og det har en veldig praktisk størrelse.

Så, jeg bestillte et fra IT-butikken, jeg – en butikk hvor kameraet hadde lav pris (1000,- rimeligere enn lokale forhandlere), og folk jeg kjenner sier at denne butikken er seriøs. Og de svarer i alle falll kjapt på mail.

Og nå har altså Marc pakket kameraet mitt for ti minutter siden, og det er på vei i posten til meg (se bildet, klikk på det for større versjon). Marc ser ut til å være en ansvarsbevisst mann, så jeg stoler på at dette går bra. Og jeg gleder meg.

Jeg hadde en disk, engang. Jeg har den forsåvidt ennå. Det er en flott disk, nesten lydløs, «Seagate Barracuda IV» heter den, og jeg har egentlig vært veldig fornøyd med den. Den er på 60 Gigabytes, og jeg hadde brukt disse gigabytene til både Windows, Linux og annet. Men noe var ledig, og der skulle jeg lage meg en ny partisjon.

Det var da det gikk galt. «Fdisk» ruslet og gikk, slik det hadde gjort en rekke ganger før, men så frøs maskinen. Ny boot, og 20 gigabytes med blant annet mailarkivet mitt var borte. Uff …

Jeg prøvde en rekke program som skulle kunne gjøre jobben med å redde filene eller den forsvundne partisjon, men ingen overbeviste. De fant deler av filene, men ikke alt – og de som fant flest deler, kostet store penger som jeg da måtte betale før jeg kunne få gjenopprettet filene de viste meg faktisk var der. Filene på partisjonen jeg hadde mistet var ikke så viktige, men det irriterte meg at de lå der, uten at jeg kunne få fatt i dem.

Så fant jeg Testdisk. Det er et program som er veldig lite «klikk ja eller nei», men det virket på mange måter mer solid enn mange av de mer fancy programmene. Blant annet er det sluppet under GNU Public License. Så, dette likte jeg – og det kunne også liste opp alle filene mine. Men kunne det skaffe dem tilbake?

Vel, for å gjøre en lang historie kort: Jeg turde ikke prøve så lenge jeg ikke visste hva jeg gjorde. Men på Testdisk sin hjemmeside, står det blant annet:

If you don’t understand how to use TestDisk,
– run «testdisk /log /debug»,
– select your hard disk,
– choose Analyse and Search!,
– at the end, don’t choose «WRITE»,
– send me testdisk.log file.

Jeg gjorde dette, fikk en detaljert arbeidsbeskrivelse tilbake, og filene mine var reddet. Av og til er ting nesten for godt til å være sant. Men uansett, Christophe Grenier er helten min for tiden. Jeg sendte ham en bok, jeg.

Hvis du lurer på hva jeg ønsker meg til bursdagen, er det et tips her. Men jeg er redd for at det ligger litt utenfor budsjettet for de fleste som tenker på meg 😉

Men et utrolig stilig kamera er det. Og nye digitalkamera har så mange muligheter, manuell styring, video- og lydopptak og slike kjempenyttige finesser som utskiftbare lyder og oppstartsbilde … — mye tull, med andre ord, men også mye som gjør det til et anvendelig verktøy. Det blir nok et slikt, en gang.

Som jeg skrev tidligere, har jeg kjøpt meg tegnebrett.

Jeg har ikke fått tid til å bruke det så mye som jeg ville, jeg har stort sett ikke tid til noe for tiden, men jeg har da fått prøvekjørt det litt. Og siden noen lurte på hvordan jeg likte det, så kan jeg jo komme med noen ord.

Brettet er altså et Wacom Volito USB. Det kom i en grei og solid pakke, med alt som skulle være med, programvare, brett, penn og mus. Alt virket solid og greit nok, og installasjonen av alt var så problemfritt som man skal kunne forvente.

Det første jeg prøvde ut, var musen. Den fungerer akkurat som en vanlig mus, men helt uten bevegelige deler eller ledning – ledningen går jo til tegnebrettet, som da fungerer som musematte. Nøyaktig og god mus, den har bare to knapper, men når tegnebrettet først ligger der, er den et helt greit alternativ.

Men poenget her er jo pennen. Det tok veldig kort tid å venne seg til prinsippet. Pennen gir absolutt posisjonering, slik at nederst til høyre i den aktive delen av tegnebrettet er nederst til høyre på skjermen, uansett hvilke krumspring du har gjort først. Grunnen til at jeg var litt betenkt da jeg bestilte det, er at det er ganske lite i fysisk størrelse, men jeg har funnet ut at det absolutt er stort nok for mitt behov. Oppløsningen er høy nok til at jeg oppnår den nøyaktigheten jeg trenger, og hvis det hadde vært noe større, måtte jeg ha flyttet hånden unødig mye.

Selve pennen er som en vanlig penn, den ligger godt i hånden og virker presis og nøyaktig. Trykk med pennen på brettet fungerer som museklikk, og pennen har en «tommelfingerknapp» for høyre mustast. Denne trenger litt tilvenning, tror jeg – jeg synes den virket litt tungvindt. Men i de programmene jeg bruker pennen, er ikke høyre mustast så viktig.

Når det gjelder den medfølgende programvaren, likte jeg gode gamle Painter Classic – en light utgave av Procreate (tidligere Corel) Painter. Dette er et program som er laget for slike innenheter, og det har en veldig lav brukerterskel for oss som egentlig ikke kan slikt som dette.

Alt i alt? Grei kvalitet og problemfri installasjon. Pent design. Jeg synes det var verdt pengene. En morsom dings, om enn ikke livsnødvendig.

Snart er musa en saga blott. I alle fall skal den få hvile litt. Jeg har nemlig bestillt meg tegnebrett!

Bare et sånt lite et, da – men jeg prøvde et på jobb en dag, en litt større utgave, og med det ble datamaskinen plutselig til et helt nytt verktøy. Den gode, gamle skrive- og tegnemåten som andre også nevner er nok sterkt undervurdert.

Jeg fant tegnebrettet mitt hos Officeshop. En pakke med masse unyttig programvare i tillegg 😉 Gleder meg!

Jens K. Styve har kjøpt seg PS2. Eller «sånn» som han kaller det. Hadde han hatt permalinker, skulle jeg vist hvor 😉

Men det var ikke poenget. Poenget er at hvis du har en «sånn», må du også ha en slik som det er bilde av til venstre. Playstation 2 ble en helt ny opplevelse med denne tilkoblet. Spesielt når man spiller sånn.

En stor fare for produktiviteten – men mennesket lever ikke av brød alene. Eller [sett inn annen pløsen unnskyldning her].