Barnehagen til Knøttet har hatt solfest, og det begynner å bli morsomt å være ute om dagene etter som dagslyset langsomt tar over stadig fler og fler minutter av døgnet. Men selv om alle blir i godt humør av sollys, tenker jeg tilbake på mørketida med litt vemod også, jeg.
Spesielt når jeg kom over bildet over her, tatt 3. januar i år. Det ser jo riktig så idyllisk ut, jo. Og tenk hvor koselig det var å sitte i den godt vedfyrte stua og drikke kakao, da …
Jeg har tidligere skrevet litt om hjemmeserveren min. Den står nede i kjelleren og gjør jobben sin til alles tilfredshet. Faktisk til en sånn grad at vi nesten glemmer å tenke på at den er der. Og det er litt skummelt, for da kanskje vi glemmer å ta backup, holde øye med harddisk-helse og slikt. Og skulle vi miste de flere hundre gigabytes med egenprodusert materiale vi har der, ville jo det vært en liten katastrofe.
Derfor fant jeg ut at jeg skulle bytte ut en av harddiskene i den med to 750GB Samsung SATA-disker. Da oppnår jeg tre ting: Jeg får mer lagringsplass, etter som den jeg plukker ut er på 250GB, jeg får større feiltoleranse etter som jeg setter opp de to Samsung-diskene i RAID og jeg får sannsynligvis friskere harddisker, etter som de nye diskene er … vel — nyere.
Men da jeg skrudde opp kabinettet for å putte inn diskene, fikk jeg en overraskelse:
Først oppdaget jeg at jeg ikke hadde strømkontakter til SATA-diskene. Strømforsyningen har bare to SATA strømkontakter. Heldigvis finnes det overganger fra den «gammeldagse» Molex-kontakten til den nye, svarte 15-pins sATA-pluggen. Men så oppdaget jeg et annet problem:
Hovedkortet mitt, et Asus K8N-VM har bare to sATA-kontakter, så det er ikke kontakter til flere sATA harddisker der!
En fornuftig mann hadde sikkert enten skrinlagt prosjektet eller skaffet seg et nyere hovedkort nå. Men denne serveren oppfører seg så utrolig pent og stabilt med det hovedkortet den har, og jeg vil absolutt ha på plass de to diskene jeg har kjøpt — så nå har jeg bestilt et 2 porters sATA RAID kontrollerkort til noen hundrelapper.
Så, ny ventetid. Og ny spenning — for hva har er det jeg har glemt å tenke på denne gangen?
Til du/dere som har misforstått, og åpenbart har fått det inntrykket at plena mi er et hundetoalett: Kom gjerne forbi i grillsesongen, så kan jeg vise dere en alternativ måte å lage «hot dogs» på.
Jeg blir mer og mer overbevist om at et generelt forbud mot kjæledyr ville vært en god idé.
Det er helg og jeg har fri, og i utgangspunktet god tid. En perfekt tid for å blogge. Men likevel er jeg egentlig, til meg å være, skremmende stille …
Det er nok flere årsaker til bloggestillheten. En er jobben min, som krever en og en halv mann for tiden, en annen er alle offline-oppgavene som venter på meg når det gjelder eget firma, organisasjoner jeg har ansvar for og så videre, en tredje er at det begynner å bli lyst i Nord-Norge og vi har lyst til å være ute i lyset (samtidig som vi ser hvor møkkete det er inne, så vi enten må vaske eller finne på noe å gjøre utendørs) — og i tillegg må jeg jo prøve å være litt pappa innimellom, også.
Men jeg er her likevel. Og til alle dere andre, glitrende, bloggere der ute vil jeg bare fortelle at den tiden jeg har foran PC-en, bruker jeg til å lese fremfor å absolutt skulle rope ut alle mine tanker selv hele tiden. Så om jeg er stille, så er jeg likevel her.
Og så hender det jeg mobilblogger litt, da. Men mobilbloggen min har vel antagelig mest interesse for de som kjenner meg fra før — jeg tror jeg blir skrekkelig personlig til tider.
Men altså: Jeg er her — og jeg er med. Og plutselig finner jeg, eller prioriterer jeg, tid til å skrive om noe viktig igjen. Og i mens koser jeg meg med det dere andre produserer. Takk skal dere ha!
Jeg skal tilstå en ting her: Jeg har egentlig alltid trivdes litt vel godt med å være «motstrøms». Men nå har jeg kanskje satt ny rekord. For mens resten av verden løper etter iPhoner, Blackberries og 5800-er, så har jeg faktisk degradert mobiltelefonen min fra en Sony Ericsson C702 til en k810i av samme fabrikat.
Jeg hadde en Sony Ericsson k800i som jeg egentlig har vært veldig fornøyd med. Men alt slites, dessverre, og i høst hadde telefonen min begynt å bli litt for treg i forskjellige sammenhenger. Spesielt — og jeg er nesten litt flau over å innrømme det — plaget det meg at utløserknappen, altså til kameraet, fusket. Flaut fordi jeg alltid hadde sett på meg selv som en sånn som først og fremst trengte en telefon for å ringe med. Men jeg irriterte meg altså mer og mer over at det ikke gikk an å ta bilder på en skikkelig måte.
Så, når jeg kunne få tak i en Sony Ericsson c702 for en billig penge, virket det som en god idé. Det er en telefon som er støt- og sprutsikker, den har en relativt stor skjerm, et fancy brukergrensesnitt (som også er temmelig brukervennlig), gode navigeringsfunksjoner og mange nyttige funksjoner. Selvfølgelig kommer den med et 3,2 megapixel kamera (den samme oppløsningen som min gamle telefon hadde), radio, multimediaspiller, videoopptak og ikke minst: GPS. Alt lå til rette for et langt og lykkelig samliv mellom meg og 702.
Helt til jeg begynte å ta bilder. Joda, det ser ut til at det viktigste for meg med en mobiltelefon er bildekvalitet. Selv om c702 kommer med samme oppløsningen som k800i, så er det definitivt ikke det samme kameraet. Bildene med c702 blir blassere, mer kornete og mindre levende enn med k800i. Og fotolampa i c702 er flott til «festportretter» og ikke minst som lommelykt – men dersom det trengs ekstralys til et bilde, er det ikke noen tvil om at blitzen til mitt gamle kamera gikk led-lampa i c702 en høy gang.
Så, jeg gikk litt tilbake, jeg, og bestilte meg en Sony Ericsson k810i. Dette er egentlig stort sett den samme telefonen som k800i, med samme grensesnitt, skjerm og det hele, men med et litt annet utseende, og et litt forbedret design. Kameraet er så bra som jeg tror jeg kan forvente fra en billig mobiltelefon, Gmail, Twitter og Yr.no er på plass. Jeg kan oppdatere mobilbloggen min rett fra mobiltelefonen, og som en ekstra bonus har konemor tatt over «gamletelefonen» og opprettet sin egen mobilblogg.
Så vinner vi vel alle sammen, da?
Gerald Kaufman, jøde og britisk parlamentsmedlem, holder et sterkt innlegg om situasjonen på Gaza og Israels handlinger der.
En av formuleringene er: «My grandmother was ill in bed when the Nazis came to her home town of Staszów. A German soldier shot her dead in her bed. Madam Deputy Speaker, my grandmother did not die to provide cover for Israeli soldiers murdering Palestinian grandmothers in Gaza.» Det er personlig, sterkt og en god motvekt til alle de tannløse, akademiske synsingene alt for mange politikere bedriver om dagen.
Oppildnet av en «debatt» på Twitter, fant jeg ut at jeg skulle fortelle folk hvordan man skal blinke i en rundkjøring. Det er nemlig mange som har lagt seg til den uvanen å blinke til venstre når de kommer til en rundkjøring og skal svinge til venstre. Det er helt unødvendig — og her forteller jeg hvorfor.
Vi er sjelden alene på veien, og det å være en god trafikant, innebærer både å vise hensyn og å være tydelig. Trafikken flyter best når vi vet hva andre har tenkt å gjøre, og de forteller oss hva de har planer om. Å gi tegn er å informere andre. Og det er slik i trafikken som overalt ellers, at for mye informasjon, det blir støy. Det er derfor ikke noe poeng å gi informasjon om det som alle skjønner at du skal gjøre.
Når du kommer til en rundkjøring, har du ett, og kun ett, valg: Du skal kjøre inn i den. Alle vet at du skal kjøre inn i den, så du trenger ikke å si noe om det. Videre vet alle at du skal ut av den et eller annet sted. Er det veldig viktig for andre å vite hvor du skal ut av den? Nei, ikke før du faktisk skal ut. Det at du skal inn i rundkjøringen, det trenger du ikke å gi beskjed om. Det sier jo seg selv. Det at du skal ut av rundkjøringen, må du gi beskjed om, det kan ingen gjette seg til, men du trenger ikke å gi beskjed før du nærmer deg avkjøringen din. Selv bruker jeg å begynne og blinke akkurat idet jeg passerer avkjøringen før der jeg skal av.
Venter du på å kjøre inn i en rundkjøring, har du vikeplikt for alle som er i den. Er du inne i rundkjøringen, har du forkjørsrett (med mindre du skal skifte fil, da har du vikeplikt — og skal bruke blinklys). Jeg vet det, og dersom du oppfører deg som om du også vet hvordan vi oppfører oss i en rundkjøring, da vet jeg også hvordan jeg må forholde meg til deg i rundkjøringen. Hvis du i tillegg blinker når du skal ut av rundkjøringen, gir du meg absolutt all informasjon jeg trenger å vite. Du har lov til å blinke til venstre før du skal inn i rundkjøringen dersom du tenker å kjøre til venstre, men det er informasjon som ikke på noen måte vil eller kan påvirke andre bilisters handlemåte. Dermed er det unødvendig informasjon, eller som tidligere nevnt: støy.
Jeg synes illustrasjonen over forklarer det veldig godt. Kjør inn når det er klart. Blink ut. Vis hensyn hvis noen med sin adferd viser at de ikke kan dette. Vanskeligere trenger vi ikke å gjøre det for hverandre.
Åh, og før noen nevner det: Det med å blinke før rundkjøringa når du skal til høyre: Det er ikke nødvendig i prinsippet — jamnfør illustrasjonen — men de fleste norske rundkjøringene er så små, at dersom du skal gi varsel før du kjører til høyre, må du gjøre det før du kjører inn i rundkjøringen.
Det var godt å få sagt det!
«Vi kan ha forståelse for at mobiltelefonen er et uromoment i klasserommet, men det må være bedre å ha gode regler fremfor et konsekvent forbud», skrev Saltenposten for fire år siden, da det daværende sosialistiske styret vedtok et forbud mot mobiltelefoner i grunnskolen. «Politikernes vedtak om å sette ned forbud mot mobiltelefon i grunnskolen, kom som et resultat av avsløringen om til dels grov mobbing i fauskeskolene. Men å tro at mobbingen skal reduseres ved å forby telefoner i skolen blir for enkelt.», mente man på lederplass, under den litt sarkastiske tittelen «Fauskeloven». Link til Google, hvis avislinken ikke fungerer
Avisen så visst den gang på et mobilforbud som et kraftig inngrep i elevenes frihet: «Riktignok er det uheldig hvis elevene bruker mobiltelefonen til ulovlig fotografering, men da bør heller skolen i samarbeid med foreldrene lære ungene til riktig og ansvarlig bruk av mobiltelefon. […] For mobiltelefonen er og blir et viktig verktøy for framtiden. Da kan det være greit å lære framtidens unge korrekt bruk av den, i stedet for å sette ned et forbud som ikke kommer til å fungere.»
Noen år har gått. Mobiltelefonforbudet gikk seg raskt til. Elevene klager ikke særlig høylytt, og de fleste følger reglene — akkurat som med de fleste reglene på skolen. Lensmannen i Saltdal, Jim Bjørnstrøm, ser til Fauske og ønsker et totalforbud mot bruk av mobiltelefoner på skolene i nabokommunen.
«Vi skulle ønske at vi kunne argumentere mot et slikt forbud, men vi tror dessverre at lensmannen har rett.», skriver Saltenposten på lederplass i dag. «Vi vet at både barn og voksne bruker mobiltelefon og internett til å si ting til andre, og om andre, som de aldri hadde fått seg til å si til vedkommende ansikt til ansikt. Folkeskikken blir borte.»
Denne argumentasjonen minner veldig om den som ble brukt i kommunestyresalen for fire år siden. Kan det være at Fauskes politikere faktisk så en negativ utvikling den gangen? En negativ utvikling som det var mulig og riktig å gjøre noe med?
Saltenpostens leder avslutter med: «[…] inntil barn og ungdom, og ikke minst voksne, har fått gode holdninger til bruk av mobiltelefon og internett, bør skolene innføre et forbud mot bruk av mobil i skolene. Det i seg selv er et viktig forebyggende tiltak. Dessuten ser ikke vi noen gode grunner til at barn- og ungdom skal med mobiltelefon i skoletida. Man kan virkelig lure på hvordan man klarte seg før mobiltelefonen ble allemannseie.» Og jeg er helt enig med Saltenposten — denne gangen.
Så var ikke «Fauskeloven» var så ille likevel, da — selv om mange åpenbart trengte fire år på å finne det ut?
Tone Andersen har lagt ut videoen Look for me – The Children of Gaza på YouTube for å vise et annet bilde av sivile palestineres liv.«Videoen er ment som en motvekt til de dehumaniserende nyhetsbildene», forteller hun.
Jeg fant videoen hos Hjorten. Les mer hos Rushprint.no. Her er youtube-linken.
Fauske-folk som støtter Gaza fylte torget på Fauske i dag til en fredelig, verdig og flott markering mot Israels terrorkrig og til støtte for sivilbefolkningen på Gaza.
Det palestinske miljøet stilte med flere appellanter og det Somaliske miljøet på Fauske stilte også med støtteerklæringer. Dagens yngste appellant var 12 år og holdt appell på engelsk — så vi har mange folk for framtida på Fauske! Selv fokuserte jeg på at å ta fra et helt folk troen på fremtiden og håpet om et bedre liv, er den sikreste måten å skape terror og ufred på.
Det er en grusom tid. Jeg håper at denne markeringen kan være med på å gjøre hverdagen litt mindre tung for noen.
Foto: Gro Smith, Saltenposten.