De store PC-produsentene har funnet ut at det er «in» å tenke miljø, og de har fremdeles mange kreative folk ansatt hos seg, noe som gir spennende resultater. Dell presenterte sin nyeste modell på Fortune Green konferansen i går.

Dell sin Eco Bamboo-computer er, som man kan se, laget av bambus, den bruker 70% mindre strøm enn «vanlige» maskiner, den er produsert av mye gjenvunnet materiale og er meget gjennvinnbar selv, også.

I følge VG var Dell-sjef Michael Dell temmelig offensiv etter å ha presentert nyheten sin:

Jeg utfordrer alle teknologiselskaper til å la miljøet bli en prioritert oppgave både i den daglige virksomheten og i praten på kontorene.

Jeg lurer på om han har hørt om den snart et år gamle ASUS EcoBook, jeg … Men, det er likevel alltid like hyggelig å se nye, mindre miljøbelastende dingser.

I følge VG kommer Asus Eee, den bittelille, billige surfemaskinen, til Norge i juni. Den har litt for liten skjerm til at jeg tar av, jeg sikler mer på en HP Mini, men i og med at det produseres to Eee i sekundet og det fremdeles ikke møter etterspørselen er det åpenbart at dette er noe mange venter på.

En av grunnene til at Asus Eee har vært så billig, er at de har brukt det frie og i dette tilfellet gratis operativsystemet Linux. Maskinen har imidlertid hele tiden også kunnet kjøre Windows XP, men som de fleste vet, koster Microsofts operativsystem penger. Derfor var dette avsnittet fra VGs omtale av saken interessant:

Maskinen kommer med operativsystemet Linux, men man kan legge inn Windows hvis man heller ønsker det. I USA selges nå maskinen med Windows for samme pris som med Linux.

Maskinen selges for samme pris uansett om operativsystemet er gratis eller ikke? Interessant. Dersom det samme blir tilfellet her til lands, vil jeg følge litt ekstra godt med. Dersom Linux’ suksess har ført til at Microsoft har begynt å gi bort operativsystemet sitt, er vi egentlig på vei mot noe spennende, her. Men jeg tviler. Det jeg er redd for, er at Linux-maskinene subsidierer Windows-utgavene, slik at man egentlig betaler for Windows samme hvilket operativsystem man velger.

Da har vi virkelig innført Microsoftskatt.

Alle de dingsene vi omgir oss med og som gjør livet lettere og morsommere for de fleste av oss, gir også noen mindre heldige konsekvenser. Den mest nærliggende av disse er muligens miljøbelastningen.

Selv om det tas noen grep for å minske denne belastningen, gjennom mer energieffektive prosessorer, fysisk mindre dingser som krever færre råvarer og mer miljøvennlige produksjonslinjer, er det lenge mellom virkelig innovasjon på dette området. Derfor ønsker jeg ASUS’ nye produktlinje hjertelig velkommen:

Asus Bamboo Concept Series

Asus har laget konseptmodeller hvor en stor del av både plast og metall er byttet ut med bambus. Bambus er et lett og sterkt materiale som det er overskudd av i verden. I tillegg er det et veldig pent materiale som vil gi maskinen et unikt utseende. Maskinen kan også dekoreres på en rekke måter, både med farging og lasergravering.

Kreativ bruk av nye materialer er noe som virkelig kan monne i arbeidet med å gjøre «dingsomanien» vår mindre miljøskadelig. I tillegg har ASUS’ konseptmodell en annen stor fordel: Det er neppe den billigste PC-en på markedet.

Når alle butikkjedene slår hverandre i hodet med nye prisrekorder på bærbare maskiner, kan det selvfølgelig virke litt merkelig at jeg trekker fram dette som en fordel. Men miljømessig er selvfølgelig ikke de lave prisene noen fordel: Folk kjøper mer enn de har bruk for og kaster godt fungerende dingser, de voldsomt pressede prisene hindrer overskudd til innovasjon og nytenkning hos leverandørene og kvaliteten på de kjempebillige maskinene står selvfølgelig i forhold til prisen, slik at de må byttes ut relativt ofte.

Forseggjorte maskiner som dette, dingser som man får et forhold til, får gjerne en levetid litt lenger enn vårmotene. Den store satsingen på åpne standarder, interoperabilitet og tilgjengelighet bidrar også til at stadige utskiftinger blir mindre nødvendig, og nye operativsystem som krever mindre av maskinvaren enn markedslederen tradisjonelt har gjort vil kunne bidra til at vi hver for oss faktisk oppnår mer, mens vi belaster omgivelsene mindre. Høres ikke det ganske smart ut?

Og joda — det kan være solid, lett og anvendelig selv om det ikke er materialer utviklet av NASA som brukes. ASUS EcoBook har for eksempel vært på Mount Everest.

Det er en installasjon som mer eller mindre har forsvunnet fra moderne hjem i løpet av de siste ti årene: Stereoanlegget. Det folk har nå, er enten et sorround-anlegg som av flere årsaker ikke egner seg særlig til å spille musikk på, eller High fidelity-systemer som koster omtrent like mye som en god bruktbil, og som av åpenbare grunner sjelden finnes hjemme hos oss som har små barn. Mangelen på stereoanlegg har på mange måter utgjort et lite savn.

For vi har jo masse musikk tilgjengelig via PC’en. Sky.fm’s åttitallskanal, Last FMs glitrende Linuxklient og utallige megabyter med rippet musikk fra ungdommen ligger klar på hjemmeserveren. Og Koss Porta Pro er en god venn når det kommer til musikk fra PC’en, men særlig sosialt er det jo ikke. Så jeg fant ut at vi trengte noen høyttalere.

PC-høyttalere er jo lette å finne, men de har noen ulemper som gjør dem uegnet til det bruket jeg har skissert over: De består alt for ofte av alt for mange små komponenter med faste ledninger mellom, de ser gjerne litt «morsomme» ut og de har et lydbilde som er bedre for spill enn for å nyte musikk; med alt for mye bass og veldig skarp og kantete diskant. Jeg ville ha noe annet. Og jeg fant d’feldts audioengine 5.

Allerede da jeg åpna pakken, skjønte jeg at jeg var på rett spor. De pianolakka høyttalerne og det rikholdige kabelutvalget kom pakket i egne tøyposer, som kan brukes til oppbevaring dersom du ikke har høyttalerne stående fremme hele tiden. Noe som imidlertid er fristende, så pene som de er. Men utseende er på langt nær det viktigste.

d’feldt audioengine 5 er et par med aktive høyttalere, det vil si at de har innebygget forsterker. De trenger strøm, men har heldigvis innebygget strømforsyning slik at man slipper en ekstra boks for det. Bak på den ene høyttaleren finner man strømtilkobling, strømbryter, strøm ut, utgang til en eventuell subwoofer, linje inn og skrukoblinger for ledningen til den andre høyttaleren. Og på toppen av denne høyttaleren er det en lydinngang og USB ut – ikke for data, høyttaleren er helt uten datakraft, men for at man skal kunne koble til og lade en «MP3-spiller».

Høyttalerparet har altså alle de tilkoplingene som trengs, og ledninger nok til å få den til å snakke med det meste på markedet. Så alt det praktiske imponerte. Men hva med det som betyr noe?

Lydkvaliteten er rett og slett utrolig bra. Høyttalerne leverer presis og klar lyd, uten å bli gjennomtrengende skarp. Bassen er dyp nok til å kjennes, men likevel i god forhold til resten av lydbildet. Hele frekvensspekteret gjengis klart og godt, alle nyansene er med og høyttalerne har effekt nok til å levere trøkk i dynamikken. De er testa på lavt, normalt og meget høyt lydnivå med stort sett det meste vi kjenner av krevende musikk, og de leverer langt bedre enn noe annet jeg har opplevd i relativt moderat prisklasse. Skulle jeg nevne noe negativt med dem, må det være at overkomprimerte MP3-filer plutselig avsløres, men det er jo strengt tatt ikke høyttalernes feil …

Hvis du savner det gode, gamle stereoanlegget, du ønsker deg virkelig god musikk på gutte- eller jenterommet eller du trenger musikkhøyttalere til PC-en, så er dette løsningen for deg. d’feldt audioengine 5 er rett og slett noe ganske skjeldent: Tradisjonelle høyttalere med forbløffende bra lyd i en verden som stort sett etterspør fancy design og lave priser.

Grundig test fra fagfolk her.

Jeg er veldig glad i å høre på radio, men her jeg bor, er det ikke så veldig mye radio å velge blant. Ikke får vi DAB på lenge, og kabel-TV-leverandøren leverer heller ikke flere radiokanaler enn strengt tatt nødvendig.

Internettradio er jo et selvfølgelig alternativ, men det er jo veldig tungvindt å fyre opp en PC for å kunne høre på radio. Derfor ble jeg skrekkelig glad da jeg fant Tangent Quattro på nettet. Dette er en radio som tar inn Internett-radio over husets trådløse nettverk. Den kan også brukes som en forsterker til en MP3-spiller, og skal også kunne spille musikk fra en lokal nettverksserver.

Nettverksoppsettet var helt rett frem, og radioen sleit ikke det minste med kryptering og slikt. Deretter kontakta radioen Reciva.com, og ga meg tilgang til de for tiden 8346 kanalene som er tilgjengelig der (hvorav godt over 100 norske). Radioen lister kanalene etter genre eller land, og søke etter kanaler i fritekst. Det er kun Recivas kanaler som er alternativene, men dersom du har en radiofavoritt som ikke finnes hos Reciva, skal visst de ta den inn på lista si hvis du spør.

Navigasjonen er enkel og rett frem, jeg greier meg for det meste med to knapper og et hjul. Det tar selvfølgelig litt tid å hente stasjonsnavn og buffre radiostrømmen, men det fungerer. Det eneste store drawbacket jeg finner med navigasjonsmulighetene, er at radioen bare har mulighet til å lagre seks presets. Å begrense seg til seks favoritter blant 8346 alternativ, er en uoverkommelig oppgave.

Radioen forstår MP3, Ogg, WMA, Real og det aller meste som Internettradiokanaler kan finne på å sende ut, og den er enkel å oppdatere firmware på, slik at jeg antar at nye format også vil kunne gjøres tilgjengelig på denne måten. Lydkvaliteten er helt grei, det er god, gammeldags radiolyd i den, og selv kraftig komprimerte strømmer høres helt greie ut.

Nettverksavspillingen fikk jeg ikke til å virke på første forsøk — radioen finner serveren og begynner å laste ned sanger, men blir ikke ferdig. Jeg vet at det er noen tegnsettproblemer med serveren min, og skal forske litt på om det ikke er der problemet ligger. Det er ikke så viktig for meg, jeg kjøpte den for å lytte til nettradiostasjoner, så uansett er jeg godt fornøyd.

Jeg har tidligere skrevet om min nye PC, og jobben for å få et nytt nettverkskort i den, slik at jeg kunne kjøre Linux uten skumle drivere. Jeg fikk omsider dette på plass, og installert på fem minutter av den lokale PC-pusheren. Gjett om jeg var glad for at jeg handla lokalt akkurat da!

Så var det altså installasjon av Ubuntu som sto for tur, og det gikk helt greit — bortsett fra to små feil jeg måtte lete meg frem til løsningen på. De to små feilene var at Compiz, altså det pene, organiske 3D-grensesnittet som følger med Ubuntu, ikke fungerte som det skulle, og at det ikke kom en lyd fra høyttalerne.

Det første problemet kommer visstnok av at grafikkbrikken i maskina mi ikke kjennes igjen som en godkjent brikke av Compiz — selv om det egentlig fungerer helt fint. Dette fiksa jeg ved å åpne fila /home/lasse/.config/compiz/compizconfig/config, og legge til linja SKIP_CHECKS=yes.

Lyden ble en litt større oppgave. Jeg fant en oppskrift på Internet som jeg fulgte til punkt og prikke, men det fungerte ikke likevel. Jeg lette imidlertid litt videre, og et sted fant jeg tipset om å tilbakestille alt til standard ved å gjøre sudo apt-get install linux-backports-modules-generic. Og etter en reboot, fungerte lyden akkurat som den skulle!

Litt «mikk» — men ikke mer enn hva jeg kan leve med!

Oppdatering:

Jeg hørte også litt sånn klikking som Eirik nevner, og fant ut at harddisken min hadde litt for heftige strømsparingsinnstillinger fra fabrikken. Jeg fulgte derfor denne oppskriften:

Here is how I permanently fixed it:

1) make a file named «99-hdd-spin-fix.sh». The important thing is starting with «99».
2) make sure the file contains the following 2 lines (fix it if you have PATA HDD):

#!/bin/sh
hdparm -B 255 /dev/sda

3) copy this file to 3 locations:

/etc/acpi/suspend.d/
/etc/acpi/resume.d/
/etc/acpi/start.d/

Voila! After that the HDD never spins down on power (looks like it actually spins down on battery at modest rate). Sorry if the instruction is too detailed, no offense.

Det fikset klikkelyden for meg!